fredag 30. november 2012

Jeg spretter min champagne

I 1985 tilbrakte jeg noen hoppende glade dager i Paris med en god kamerat. Etter å ha oppholdt oss i byen i ti dager syntes vi det var på tide å få noe mer ut av Interailbilletten og havnet i Champagne. Selvfølgelig fant vi en guidet tur hos en champagneprodusent og valget falt på eksklusive Möet & Chandon. Det var en utrolig opplevelse å gå rundt i 30 kilometer lange tuneller og se titusenvis av flasker stablet opp for 12 års lagring. At vi fant veien tilbake etter smaksprøvene var et under.

På mange måter var det uheldig at vi havnet akkurat hos Möet & Chandon, all den tid det er ett av de mest eksklusive og dyreste champagnemerkene på markedet. I all tid etterpå har annen champagne vært en nedtur. Verre er det at prisen på flaskene ikke passer min sparsommelige natur, så det har blitt et sjeldent gode.
Men når budsjettbehandlingen i bystyret er over i år, skal jeg sprette min Möet & Chandon i pur glede over at FrP egenhendig reddet den gamle sykehusbygningen fra å bli revet, reddet Sandefjords eneste private sykehjem – Mosserød fra å bli nedlagt og at vi inntil videre har fredet Lunden fra nedleggelse. Bystyret vil formelt spikre vedtaket helse- og sosialutvalget gjorde 27. november.

Jeg skal nyte champagnen og riste av meg følelsen fra den opprørende tiden før sommerferien da samtlige kolleger i Helse- og sosialutvalget ulte mot oss som en ulveflokk og mente FrP ikke forstod noen ting. Alt vi så var hoderistere og alt vi hørte var hule stønn. Som om det ikke var en demokratisk rettighet å si at det var feil å investere 180 millioner kroner og ikke få til en eneste ny sykehjemsplass.

Men vi fikk presset gjennom det som burde være like selvsagt som gravitasjonskraften. En kommune kan ikke si nei til å leie sengeplasser hos en privat aktør som Mosserød når de både leverer god kvalitet og er klart rimeligst.

Hvorfor de andre partiene gikk fra å være hylende engasjerte for nedleggelser og riving for noen måneder siden til standpunktet de inntok på tirsdag har bare en forklaring. FrP brøt samarbeidet med Høyre og KrF i noen dager i sommer fordi vi så hvor ille det kunne gå om de hadde presset vedtaket sitt igjennom. Brudd er aldri hyggelig, men det bruddet må ha vært det lykkeligste i Sandefjords politiske historie.
Denne saken er det verdt å sprette en Möet & Chandon for, og måtte alle som har pårørende på sykehjem, eller som kan få det i årene som kommer gjøre det samme. FrP har spart skattebetalerne for 40 millioner ved ikke å rive sykehuset og millioner av kroner ved å insistere på fornyet Mosserødkontrakt. Ikke minst har vi fredet Lunden inntil videre – selve perlen blant sykehjemmene våre. Og nå får vi et flott lokalmedisinsk senter med blant annet svømmebasseng for rehabiliteringspasienter.

Hoverer jeg over politiske motstandere? Det er ikke meningen, jeg er bare så utrolig glad! Og jeg har ikke en gang åpnet flaska.

Innlegg i Sandefjords Blad 30. november 2012

torsdag 29. november 2012

Skatteinntekter og misunnelse

Skatteinntektene strømmer inn i den norske statskassa, og det kommer inn mer enn finansministeren hadde regnet med. Høy oljepris og høyere investeringer i oljenæringen smører norsk økonomi. Inntektene blir trolig 40 milliarder kroner mer enn finansministeren trodde for noen uker siden da statsbudsjettet ble lagt frem.

Til sammenligning får staten 15 milliarder kroner i inntekt fra formuesskatten. Røde politikere er hysterisk motstandere av å redusere skatter og mener hver krone de får inn må gå til offentlig velferd. Inntektstallene til staten viser jo at de tar feil. Hvis det var slik at de hadde behov for hver krone de får inn til velferd, hvorfor legger de da de 40 milliardene i oljefondet?
Den eneste grunnen til å beholde formuesskatten må være at Ap, SV og Sp vet de kan vinne valget på misunnelseutspill. Jeg for min del tror ikke de styrtrike vil bruke 15 milliarder på svømmebasseng og luksusbiler. Det har de jo fra før. Pengene vil gå til investeringer og jeg har større tro på rikingenes investeringsevner enn statens.

Oljefondet har dårlig avkastning og gir få arbeidsplasser i Norge, mens norske rikinger skaper nye arbeidsplasser i Norge hver dag. Tenk bare på Rema-Reitan og Petter Stordalen. De har skapt arbeidsplasser vi virkelig trenger - mange av jobbene i deres konserner krever ikke lang utdannelse, men stor innsatsvilje. Slike jobber kan vi ikke få nok av.
Jeg sier som Anders Lange: Når alle har lyst til å bli rike, hvorfor er det da så galt at noen er blitt det?



torsdag 18. oktober 2012

Robin Hood var en dust

Robin Hood mente så inderlig vel, men han kan stå som et symbol på at velmenende mennesker ofte er det godes verste fiende. Robin Hood skulle liksom hjelpe fattige mennesker i landsbyen på andre siden av Sherwood-skogen, men det gikk så galt som det kunne gå. Metoden til banden hans gikk ut på å gjemme seg i buskene til det kom handelsmenn med varer forbi, varer som skulle selges i landsbyen. Neste steg var å hoppe frem, kakke handelsmennene i hodet med noe hardt, gripe fatt i det man kunne av varer – ja gjerne hele vogna, og springe alt man orket. Deretter bar det til landsbyen for å dele ut tyvegodset til landsbybeboere som ble oppfattet som fattige.

Men hva gjør en noenlunde oppegående handelsmann om han har blitt kakket i hodet et par ganger på vei gjennom en mørk skog? Jo, han begynner selvfølgelig å kjøre rundt skogen for å unngå kul i hodet og bli robbet! Og hva skjer videre? Avstanden til landsbyen ble lengre, hester og folk ble trøtte og måtte ta inn på et vertshus – og slikt koster penger. Ekstrakostnaden måtte handelsmannen legge på varene som ble solgt i landsbyen. Resultat: De fattigste i landsbyen måtte betale mer for varene og ble fattigere. De rike, de greide seg uansett. Det gjør de alltid.

Hva om vi hadde ignorert Robin Hood-dustene av denne verden og bedt dem holde seg unna? Hva om Robin Hood rett og slett hadde fått en jobb som alle andre, i stedet for å drive med misforstått omfordeling? Og hva med de fattigste i landsbyen? Man må være like naiv som Robin Hood for å tro at det hjelper noen som helst å passivt motta hjelp. Det er arbeid som skaper velferd, ikke omfordeling. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at Robin Hood hadde stemt rødgrønt.

(Leserbrev i Tønsbergs Blad 17. oktober 2012. Jeg har basert innlegget på noe lignende jeg leste en gang på 80-tallet. Dessverre er alt jeg husker at forfatteren var en amerikansk (?) økonom. Men jeg husker ikke hva han heter, og tross intens googling har jeg ikke funnet ut av hvem det var.)

fredag 12. oktober 2012

Ap vet best

Regjeringen har valgt Ørlandet som ny hovedflybase. Da jeg hørte det kom jeg til å tenke på at hvis Russland beveger seg ytterligere i feil retning, og blir styrt av en diktator og den diktatoren kan tenke seg Norges olje- og gass, så kan han jo sende en armada av bombefly mot Norges eneste base og dermed er Norge ferdig.

Da den tanken slo meg kom jeg til å tenke at kanskje det hadde vært lurt å ikke ha én hovedbase, men flere baser. Men dumme meg, hvorfor tenke slike tanker? Arbeiderpartiet vet best. Er det noe vi kan stole på er det Arbeiderpartiet og beredskapsplaner.

(Leserbrev i Tønsbergs Blad 12. oktober 2012)

onsdag 26. september 2012

Hvor mye penger har kommunen?


Dette innlegget er relevant for alle kommuner, ikke bare Sandefjord: Interpellasjon om oversikt over Sandefjord kommunes reelle økonomiske situasjon som ble avholdt torsdag 27. september i Sandefjord bystyre.

I 2007 var Sandefjord kommunes totale inntekter på kr. 1.930 millioner kroner. I 2011 var inntekten 2.455 millioner kroner, det vil si en økning på kr. 525 millioner kroner.

Imidlertid kan man ikke trekke den slutning at denne regnskapsmessige kroneøkningen representerer en reell inntektsøkning for Sandefjord kommune som gir rom for å yte mer velferd overfor befolkningen. Det er fire forhold som må inn i et regnestykke for å avklare dette.

For det første må det tas hensyn til befolkningsøkningen, og i det også alderssammensettingen av befolkningen.  Det er en enkel regneoperasjon som alle kommuner utfører.

Det neste som må inn i regnestykket er prisstigningen, hvilket også er enkelt å regne ut.

De to neste komponentene i regnestykket er imidlertid mer komplekse. I norsk offentlig forvaltning har staten en lang tradisjon for å bytte oppgaver med kommunene. I nær fortid er Samhandlingsreformen et godt eksempel på et slikt bytte. Staten hadde tidligere ansvaret for pasientene som omhandles av reformen, nå er det kommunene, og med den nye oppgaven har det fulgt penger fra staten.

Når det gjennomføres slike reformer oppstår det ofte en diskusjon mellom staten og kommunene om det har fulgt med nok penger. Det er vanskelig å gi et objektivt svar på om staten bevisst overfører for lite ettersom noen kommuner løser nye oppgaver på en rasjonell og rimelig måte, mens andre løser oppgavene på en måte som er mer kostbar enn nødvendig og dermed påfører kommunen ekstrautgifter.

Til slutt må ytterligere en beregning gjennomføres og det er kostnadene ved nye lover og forskrifter.

Pasient- og brukerrettighetsloven kan stå som et eksempel på dette. Denne ble iverksatt 1. januar i år og har så langt kostet Sandefjord kommune en heltidsstilling pluss et stort antall ekstra timers arbeid fra helsepersonell, opplyser administrasjonen.

Undertegnedes spørsmål til ordføreren på vegne av FrP er om ordføreren vil ta initiativ til at administrasjonen fra og med regnskapsåret 2013 foretar en beregning for å sammenligne dette regnskapsåret med regnskapsåret 2012, og for fremtiden lager oversikter med sammenligninger av et regnskapsår mot foregående år.

Undertegnede er klar over at det ikke lar seg gjøre å beregne den reelle økonomisituasjonen med millimeters presisjon, men jeg mener dagens situasjon er uholdbar. I virkeligheten har vi et demokratiunderskudd når noen politikere kan hevde at kommunen aldri har fått så mange penger fra staten og har god råd, mens andre kan hevde vi er nesten bankerott og krever at det innføres eiendomsskatt. Mange vanlige velgere forstår ingenting og vet ikke helt hva de skal tro. Dette er en situasjon ingen er tjent med.


fredag 31. august 2012

Blir vi fattigere eller rikere?


Dette innlegget kan tilsynelatende handle om Sandefjord, men i virkeligheten handler det om alle Norges 429 kommuner.

I 2007 hadde Sandefjord kommune omlag 1,9 milliarder i inntekter fra skatter, overføringer fra staten og andre inntekter. I 2011 var inntekten 2,4 milliarder kroner, altså over 500 millioner kroner mer. De fleste er klar over at en slik inntektsøkning ikke kan kalles en reell inntektsøkning før du har justert for inflasjon og befolkningsøkning. Ja, du må også justere for alderssammensetningen i befolkningen. Å gjennomføre slike beregninger er enkelt.

Men her følger det som kompliserer det hele: Kommunen, fylkeskommunen og staten bytter stadig oppgaver. Det mest kjente eksempelet er samhandlingsreformen som ble gjennomført fra nyttår. Kort sagt: Tidligere ble pasienter som hadde vært operert lagt på et observasjonsrom på sykehuset, nå blir de lagt på et observasjonsrom i kommunen de kommer fra. Staten har overført pengene de tidligere brukte på disse pasientene til kommunene og kommunene må skaffe lokaler og personell.

En klassisk problemstilling ved slike reformer er at kommunen klager på at den ikke får nok penger til å gjennomføre oppgaven, gjerne lenge før reformen har startet opp, mens staten mener de har overført rikelig. Det er spesielt vanskelig å beregne om en kommune har fått nok kompensasjon fordi kommunene løser oppgavene på ulike måter. Noen bygger nytt og flott og ansetter fler enn nødvendig, andre finner velfungerende, rimelige løsninger og  går med "overskudd" i forhold til tilskuddet de får av staten.

I tillegg kommer et ganske diffust, men likevel svært viktig moment: Staten pålegger stadig nye lover og forskrifter som fordyrer det å drive en kommune. Sist et rigid system for dokumentasjon ved drift av sykehjem, som i snitt kan ha kostet én heltidsstilling bare i dokumentasjonsarbeid pr. hundrede pasient. (Tallet bygger på egne, høyst uoffisielle beregninger. Poenget er ikke om jeg har rett på millimeteren, poenget er at nye lover og forskrifter representerer en kostnad).

Mitt hovedpoeng: Ingen, absolutt ingen i Sandefjord, eller noen andre kommuner gjør forsøk på å beregne om inntektsøkningen fra år til år (i kontanter) betyr at man får mer, eller mindre penger til å skape velferd for sine innbyggere. Da jeg først begynte å "forske" på dette i Sandefjord var jeg hele tiden sikker på at noen skulle fortelle meg at jeg tok feil, jeg skulle nesten ønske det! Men nei, til tross for at kommunens økonomiavdeling er meget vel ansett: Ingen har peiling.

Hvorfor er det jeg tar opp her viktig? Jo, det er viktig fordi kommune-Norge har en eviggående krangel mellom politikere som mener kommunene blir fattigere, og de som mener at regjeringen er svært så generøs. Det utrolige er at  ingen vet hvem som har rett, for ingen,såvidt meg bekjent, har gjort beregninger av typen jeg her har beskrevet. På mange måter kan det hele ses på som et sosialdemokratisk komplott, for rundt om i Norges land finner man mange såkalte borgerlige politikere som ikke gjør annet enn å klage på at kommunen har fått for lite penger, og som mener at eiendomsskatt er eneste vei ut av uføret, selv om de "egentlig" er i mot det. 

Et annet utslag er et evigvarende hylekor etter større overføringer fra staten, som i sin tur må finansieres av større skatter, avgifter eller større uttak av oljefondet. Sistnevnte i disfavør til kommende generasjoner som fortjener at vi bruker oljepenger til investeringer, og ikke vår generasjons overdrevne offentlige velferd.

De er hellig overbeviste om at kommunen de bor i er blitt fattigere. Men har null tall å bygge det på, og ingen kan svare deg på hvilke beregningsmetoder de bruker i hodet når de kommer med sine påstander. Mener de at vi er blitt fattigere sammenlignet med 1970, 1990 eller ifjor? Hvordan kan man både klage på at kommunene får for lite penger og samtidig være innbarka motstander av at staten stadig vokser, hvis man samtidig ikke har peiling på om kommunen har fått det bedre eller verre?

I Sandefjord kommer jeg til å ta initiativ i en interpellasjon til at administrasjonen heretter forteller bystyret vært år om de anser at kommunens inntekter er gått opp eller ned når man altså tar hensyn til  befolkningsvekst, inflasjon, bytte av oppgaver mellom offentlige forvaltningsområder og om drift er fordyret av nye lover og forskrifter.

Et helt nøyaktig tall er det ikke mulig å få, men alt er bedre enn slik vi har det i dag, hvor kommuneøkonomi best kan beskrives som en tåkeheim. Tenk om administrerende direktør Morten Fon i sandefjordsbedriften Jotun hadde fortalt sine aksjonærer at sammenlignet med i fjor har selskapet 500 millioner kroner mer i omsetning, men han kan ikke fortelle om det innebærer en inntektsøkning - se det fikk heller aksjonærene finne ut av selv! Det er i realiteten slik alle kommuneinnbyggere i Norge blir behandlet.

tirsdag 21. august 2012

Hverdagsfascisme

Argumentet fra en del maktpolitikere om at  "vi har det så bra, jeg skjønner ikke hvorfor du klager" er et godt gammel autoritetsgrep. Jeg ynder å kalle det "hverdagsfascisme". Man slår ned opposisjon med en helt generell og usaklig frase. Setningen har ikke mye demokratisk sinnelag i seg.

Diskuterer man noe konkret kan setningen gi mening. Hvis noen synes det er fint at vi har fått flere bompengefinansierte veier og fått tusenvis av nyansatte i staten, så er det klart det har noe for seg å si at vi aldri har hatt det bedre på disse feltene, og at ingen bør klage. Vi har jo aldri ansatt så mange i staten over en syvårsperiode noen gang, og det er aldri laget flere bompengefinansierte veier. Men som en generell uttalelse er setningen meningsløs. Vi har det ikke bedre når det gjelder veivedlikehold, sykehjemsplasser, sykehuskøer, politihelikopterkapasitet og mye annet.

Jeg har hørt setningen både i offentlige nasjonale debatter fra sosialdemokrater, og jeg har hørt den fra Høyrefolk i Sandefjord. Får jeg sjansen skal jeg besvare setningen med følgende neste gang: "Så det betyr at du ikke synes jeg har rett til å kritisere noen ting, fordi det er mange områder der ting går bra? Hvor demokratisk er det å si det?"

mandag 13. august 2012

Jens Stoltenberg må gå

Den eneste fornuftige konklusjonen Jens Stoltenberg kan trekke av 22. juli kommisjonens rapport er at han søker avskjed som statsminister. Så langt har alle som har vært ansvarlige for beredskap og sikkerhet i Norge vært skånet for krav om avgang. Det skyldes den enkle psykologiske faktor at du kritiserer ikke en far som har rygget over eget barn. Men selv den type tragiske ulykker kan ende med straffereaksjoner for uansvarlig adferd.

Det var regjeringens egne venner, kolleger og barn som ble rammet 22. juli i fjor. Man føler seg ikke som et spesielt godt menneske over å kritisere noen når de er i en sorgprosess. Men i dette tilfellet må vi legge følelsene til side og se på fakta. Vi må ta de nødvendige skritt for at fremtidige regjeringer aldri gjør en like slett jobb.

Jens Stoltenberg har styrt Norge i en periode hvor vi aldri tidligere har hatt så store oljeinntekter. Han kan ikke legge skylden på manglende ressurser. Likevel konkluderer rapporten med at samfunnsberedskapen har vært underprioritert i store deler av regjeringstiden til statsminister Jens Stoltenberg (Ap), siden 2005.

22. juli kommisjonen påpeker at politiets operasjonssentraler har vært for dårlig bemannet og personalet var delvis utrent og at forbedringspunkter fra øvelser ikke er fulgt opp.

Men det verste av alt er etter min oppfatning helikoptrene. Politiets helikopter sto på bakken i juli i fjor, noe politimester Anstein Gjengedal i Oslo hadde varslet Justisdepartementet om. Det var enda mer kritikkverdig at de ikke øyeblikkelig ble kommandert opp i luften. Men det som gjør meg rasende er at problemet med helikoptrene fremdeles ikke er løst. Under leteaksjonen etter 16 år gamle Sigrid Giskegjerde Schjetne i forrige uke kom det frem at heller ikke nå er politihelikoptrene disponible.

En stats viktigste oppgave er å beskytte sine egne innbyggere mot indre og ytre fiender. Det er for meg umulig å konkludere med noe annet enn at Stoltenberg må gå.


tirsdag 19. juni 2012

Sandefjord: SB tolket feil

Sandefjords Blads leder i dag insinuerte at FrP brøt med Høyre nærmest som en PR-jippo. Jeg tror at hvis lederskribenten tenker seg litt om, så er ikke verden så enkel at vi rasler med sablene hver gang vi ikke vinner frem i et samarbeid. Ingen kan huske når vi gjorde noe lignende sist. Det ville gjort det umulig å samarbeide med FrP hvis vi truet med å bryte ut stadig vekk. Velgerne straffer ofte "bråkepolitikere".

Når man bryter ut av et samarbeid, eller truer med det, må saken være viktig. Svært viktig. Det opprinnelige vedtaket i Helse- og sosialutvalget gikk ut på at kommunen skulle investere 180 millioner kroner og få null nye sykehjemsplasser. Vi påpekte at det måtte være alternativer til en slik politikk - et alternativ som både ga flere sykehjemssenger og lavere investeringer.

I dag, tirsdag 19. juni, har vi funnet en slik løsning. Løsningen vil bli presentert i sin bredde i formannskapet senere i dag og formuleringene er ikke helt klare. Men vi er enige om å øke antall sykehjemsplasser og at private kan bygge bygget og kommunen leie. Erfaringen med det siste er at vi får et rimeligere bygg og dermed mer penger til helse.

Løsningen beviser at Høyre så at FrP hadde et godt poeng, og at det var verdt å ta den politiske belastningen vi tok ved å bryte ut. Heldigvis varte bruddet bare i syv dager.

fredag 15. juni 2012

Sandefjord: FrPs brudd med Høyre

FrP har brutt det politiske samarbeidet med Høyre i Sandefjord etter at Høyre insisterte på å bygge lokalmedisinsk senter for 180 millioner kroner uten å opprette en eneste ny sykehjemsplass. Det er ennå håp om at vi kan finne sammen igjen til bystyret torsdag 21. juni, men jeg tør ikke si hvor realistisk det er.

Hele saken er egentlig litt rar. Politikerne i Sandefjord kan knapt diskutere helse- og sosialpolitikk uten å minne hverandre på at i 2030 vil antallet eldre som trenger sykehjemsplass dobles. Høyre har vært sterk eksponent etter valget for at det skal bygges et prestisjebygg på sykehustomta som skal romme et lokalmedisinsk senter med blant annet observasjonssenger og sykehjemsplasser. 

Å bygge et lokalmedisinsk senter i en eller annen form er nødvendig på grunn av samhandlingsreformen. Det vil si at alle kommuner må ha sengeplasser klare for pasienter som er for friske til å ligge på sykehus, men for syke til å bli sendt rett hjem. Og det er positivt. Men det rare er at FrP, og jeg tror resten av byens befolkning, hadde trodd at nybygget skulle romme flere sykehjemsplasser. Det hadde aldri falt oss inn at Høyre, Pensjonistpartiet, KrF og Arbeiderpartiet var så ivrige at de ville nedlegge to sykehjem for å få det til, det vil si Lunden og Mosserød sykehjem. Vi betaler altså 180 millioner kroner og alt vi får er et litt flottere bygg, men null nye varme hender og ingen nye senger og ligge i for fremtidens pleietrengende.

Det som har skjedd i denne saken minner meg om en typisk familiesituasjon der mannen i huset så inderlig ønsker seg en ny bil og kona nytt kjøkken. De har ikke egentlig råd, men noen ganger banker hjertet så varmt for noe at hjernen smelter. De bestemmer seg for å kutte ut årets ferie, og neste års. De beslutter å slutte å gå ut og spise de to neste årene og  for å selge båten. Til slutt må de selge stuemøblementet på Finn.no. Ble bilen fin? Kjøkkenet? Sikkert. Men har familen økt sin velferd?

FrP fremmet en rekke alternative forslag for hvordan vi både kan få til et litt mindre lokalmedisinsk senter og noen nye sykehjemsplasser da saken ble behandlet i helse- og sosialutvalget 12. juni. Men vi ble nedstemt. Vi advarte Høyre om at hvis de sto på sitt ville vi bryte samarbeidet, men det hjalp lite og da hadde vi ikke noe valg.

torsdag 31. mai 2012

Hva streiken handler om

Det er for meg komplett ubegripelig at streiken vi nå har i offentlig sektor ikke møter en bredere debatt om at lønnsnivået i Norge er blitt for høyt. Hvis man tar opp problemstillingen blir man gjerne møtt med at "vi har råd til det", "vi kan ikke konkurrere med lavkostland allikevel" eller "det er rett og rimelig at de ansatte får ta del i velstandsutviklingen de også".

Har vi råd til det? Ja, forutsatt at nekter å tro på at vi er minst ti prosent arbeidsledige i Norge, så kan jeg godt forstå at mange tenker slik. Jeg mener lavtlønnsjobber er så overpriset at de som kunne hatt disse jobbene havner på AAP, sosialhjelp og uføre istedet. Ergo er de i min verden arbeidsledige. Påstanden "vi kan ikke konkurrere med lavkostland allikevel". Tja, det er riktig at vi aldri kan lage lekebiler til fem kroner stykke som Kina, men det spiller en rolle om en kompleks ingeniørkonstruert maskin koster tre eller fire millioner kroner. Det er grenser for hvor lenge et høykostland som Norge kan ligge milevis over sine konkurrentland i timepris. Husk på at land som Tyskland, Frankrike og Italia sier alle det samme som Norge, nemlig at de ikke kan konkurrere med Asia på pris, men på kompetanse. Når vi så ligger milevis over resten av Europa i lønnsnivå ballanserer vi på en knivsegg.

Hvis det går galt med norsk økonomi, og det er ikke lenge til det skjer, så vil det virkelig gå galt fordi vi er så sårbare på lønnsnivået. Til slutt: "det er rett og rimelig at de ansatte får ta del i velstandsutviklingen de også" - ja, det er vanskelig ikke å være enig i at gode medarbeidere skal lønnes slik at de ikke forlater jobbene. Men trenger vi så dyr arbeidskraft i det offentlige? Og ennå viktigere, kan vi la velstandsutviklingen skje på andre måter enn gjennom lønnsforhøyelse? Hva med skattelettelser? Hva med avgiftslettelser? Mange av de offentlige ansatte som nå får høyere lønn får spist opp deler av lønnen ved at de får toppskatt.

Jeg vil foreslå at vi de nærmeste årene reduserer inntektsbeskatningen med rundt tre prosent årlig mot at arbeidstakerorganisasjonene holder seg i ro. Det er den eneste måten vi kan få alle i jobb på og bedre konkurranseevnen.

fredag 18. mai 2012

La Hellas gå konk

Nå har Hellas snart ødelagt mer for finans- og realøkonomien i EU og EØS enn landet kunne gjort om det fra starten ble erklært konkurs og ble kastet ut av Euroen. Synd at ikke Tyskland og Frankrike innså dette fra starten, men vi får nå håpe at det blir sluttt på seigpiningen både av EUs og Hellas' økonomi ved at grekerne igjen stemmer på partier som ikke godtar EUs sparepakke.

Det merkeligste med diskusjonene rundt konsekvensene av å la Hellas seile sin egen sjø og gjeninnføre drakmer er at ingen i EU hadde tenkt på at noe slikt som dette kunne skje. Helt utrolig at det ikke fra før var laget exitregler. For eksempel krever EUs grunnlov at medlemsland må være demokratiske. Hadde de virkelig ikke tenkt på hva de skulle gjøre om det hadde blit statskupp i et medlemsland og landet måtte hives ut?

Jeg tror konsekvensene av at Hellas går ut vil bli mindre enn det det hyles om fordi så mange velstående grekere har plassert pengene sine i utenlandske banker. Skal det brukes hundrevis av milliarder euro på gresk økonomi, hvorfor ikke like godt la de rike klare seg selv og bruke noen av disse pengene på de som faller helt utenfor?

Det jeg først og fremst misliker med at EU har forsøkt å redde Hellas er at de ikke lar kapitalismen virke slik kapitalisme bør. Når en bank spekulerer bort pengene sine og opptrer helt uansvarlig må de ikke reddes!. En stat som opptrer uansvarlig må heller ikke reddes. Konsekvensen av å redde turbokapitalister i bankvesenet og sosialiststyrte stater som Hellas blir at innen kort tid vil noen andre vanstyre bankvesenet eller landet sitt like ille. De vil jo tenke slik at det alltids er noen som redder dem uansett hva de gjør! Det gikk nesten 80 år fra krisen i 1930-årene til en tilsvarende krise i 2008. Jeg frykter vi vil se neste krise om mye kortere tid, dersom ikke politikerne gjør de riktige tingene.

mandag 14. mai 2012

Sandefjord: Skal oljen frelse oss?

Hans Petter Goller forteller Sandefjords Blad i dag at han ser for seg Sandefjord som et nasjonalt hovedsete for internasjonal offshore virksomhet. Takk for at vi har folk som Goller, som tør tenke stort.

Sandefjords Blads oversikt som viser gjennomsnittlig inntektsutvikling i Sandefjord de siste årene forteller det meste om hvorfor vi må gjøre noe. Statistikk som viser at vi leder i arbeidsledighet, sosialhjelp og uføre i Vestfold kunne vært føyd til.

Jeg har mange kritiske spørsmål til Goller. Hvorfor må vi ha et hovedsete akkurat på Tivolitomta når vi trenger å fortette sentrum med boliger? Flere folk må bo i sentrum for å skape liv og kontorlokaler er det siste byen trenger. Hvordan skal ett bygg med oljefolk kunne gi oss høyere skatteinntekter? Skal kommunen betale noe for dette?

Dette er spørsmål som sikkert blir besvart etterhvert. Kanskje er ideens hans ubrukelig. Kanskje er han inne på noe. Hovedsaken er at vi må tenke nytt.

Jeg tenker slik at gode ideer først og fremst skal komme som initaitaiv fra det private næringsliv og utført av det private næringsliv, gjerne stimulert av skattelettelser. Det blir lett farlig når lokalpolitikere og administrasjon skal leke forretningsmenn med andre folks penger. Men for all del, det finnes unntak der kommuner har tatt initiativ og fått til ting. Jeg kan bare ikke komme på noen eksempler akkurat nå.

Et eksempel jeg kan komme på, som var et privat initiativ, var byen Montreux i Sveits. En hotelleier syntes det var trist å se byen forfalle og hotellene stå tomme og tok initiativ til Montreuxprisen. Han satte byen på kartet for alltid.

Så, Goller, ikke gi deg, selv om jeg stiller noen kritiske spørsmål, og går denne planen i vasken må vi ikke slutte å tenke nytt!

Sandefjord: Havnekrangelen

Krangelen mellom Color Line og Fjord Line om morgenruten fra Sandefjord havn er virkelig merkelig. Jeg har bedt Sandefjord kommune sende meg den opprinnelige kontrakten mellom kommunen og Color Line, slik at jeg kan analysere den til bystyremøtet der saken skal behandles.
For meg virker det komplett ubegripelig at det er laget en kontrakt der ingen politikere eller kommuneansatte har tenkt den tanken at det kunne være andre rederier enn Color Line som hadde lyst til å legge til havna i Sandefjord i uoverskuelig fremtid.

Havner over hele verden løser dilemmaet med flere rederier som ønsker populære avganger, og ikke minst har flyplasser løst problemet for lengst. Det skulle tatt seg ut om alle rederi- og flyselskapansatte i verden, som ikke fikk det som de ville, gikk i protesttog og slengte spydigheter til hverandre gjennom mediene.

Selvfølgelig er det eier av havnen som på ett eller annet vis må forsøke å maksimere inntektene ved å selge de mest populære tidene til høystbydende. Ingen tider må settes så nærme at det går utover sikkerheten, men er det egentlig noe problem om ett skip må vente i Framnesområdet mens det venter på det andre i ett kvarters tid, når det har oppstått forsinkelser?

For meg virker det som om dagens kontrakt er designet for smisking med myndighetene, bestikkelser, krangling og protesttog. Hvis kontrakten virkelig er så dårlig skrevet er det lite vi kan gjøre med det før kantrakten utløper om fire år.

Denne historien viser også med all tydelighet at havner burde vært privatisert, et privat selskap hadde aldri klart å lage så mye surr. Problemet er imidlertid at om Sandefjord havn selges til et privat selskap får Sandefjord kommune en stor engangssum, men mister dagens havneinntekter. Det riktige hadde vært å beskatte det private selskapet som drev havna. Med andre ord følge prinsippet om at de private gjør det de er best til og heller la det offentlige tjene sine penger ved å skattlegge. Men så lenge det er staten og ikke kommunen som får en slik skatteinntekt kommer det aldri til å skje. Imens må vi finne oss i at politikere og kommuneansatte leker businessmenn med skattebetalernes verdier. Og vi ser hvordan det går.

Se oppfølging av dette blogginnlegget her.


søndag 13. mai 2012

Hvilken president bør USA velge?

Hvorfor i all verden skal vi bry oss om hvilken president USA velger til høsten? Ikke kan vi stemme der, og er det noen som bryr seg i USA om hva vi i Europa måtte mene om deres valg?

Jo, jeg bryr meg om hvem som skal styre USA fremover ganske enkelt fordi vi fremdeles er veldig påvirket av USA kulturelt og økonomisk. Valgene der har dessuten mye å si for hvordan vi tenker ideologisk. Mange trender som startet i USA ble en del av Europeiske politiske trender - kvinnefrigjøring startet på begynnelsen av 70-tallet på Østkysten og den ny-liberalistiske trenden startet på mange måter med Milton Friedmans nobelpris i 1976 for forskningen han gjorde på University of Chicago, for å ta to eksempler.

Ja, jeg tror amerikanere lar seg påvirke av hva vi i resten av verden mener om deres valg av president. Jeg tror valget av Obama var et godt eksempel på det. Mange amerikanere var lei av den dårlige imagen Bush ga dem og ville prøve en ny, mer moderne president som var i stand til å kommunisere med rsten av verden på en mer tillitsvekkende måte.

Men jeg tror valget av Obama har vært en katastrofe. Som person virker han riktig hyggelig, og jeg ville heller tatt en kaffe eller en øl med han enn noen av hans motstandere. Men dette valget handler ikke om hvem som virker personlig hyggelige.

Barack Obama har økt den nasjonale gjelden fra 7 til 15 billioner dollar og nå er snart 100 prosent av USAs BNP gjeld. Hvorfor betyr det noe? Jo, det betyr noe fordi nasjoner går under når gjelden når et uttålelig nivå. Romerriket, Egypt, Hellas og Storbritannia. er alle eksempler på imperier og nasjoner som har gått til grunde på grunn av for høy gjeld. Storbritannia mistet imperiet sitt etter krigen fordi gjelden nådde astronomiske høyder. De hadde ikke lenger råd til å bruke så mye ressurser på soldater og administrasjon i andre land. Det kan også argumenteres for at Tyskland og Nazi-Tyskland gikk til grunde på grunn av for høy gjeld. Nazistene kom til maketn for å redde økonomien og gjorde det ved å legge Europa under seg. Høy gjeld avler ekstermisme. Ref. Nazipartiet i Hellas som nå i mai fikk over 7 prosent av stemmene.

Men ville jeg virkelig stemt republikansk? Er ikke de folka der "helt gærne", homofober blant annet, og hvorfor vil de redusere skatter når landet allerede sliter med gjeld?

Republikanerne er ikke homofobe. De har ganske nøyaktig samme innstilling til homoekteskap som vi hadde i Norge frem til 2009 da homoekteskap ble tillatt. De vil komme etter. Merk også at for eksempel Mitt Romney har homoseksulle venner og folk ansatt i staben, så dette dreier seg kun om det formelle ved en ny ekteskapslov.

Skattelettelser når en stat er i krise og har høy gjeld er logisk. Det er en måte å stimulere økonomien på og det vil gi flere arbeidsplasser og høyere inntekter, noe som igjen vil gi høyere inntekter til staten som kan brukes til å redusere gjeld. Uten Irak og Afghanistankrigen ville Bush' skattelettelser gitt kjempeinntekter og en sunn gjeldssituasjon.

Obama og hans folk tror offentlige stimulanser av økonomien virker bedre. De har gitt rike banker og ubrukelige bilfabrikker kjempemessige pengeinnsprøytninger. Det har virket dårlig. Er det ikke bedre å la et bredt lag av investorer og gründere bruke egne penger til å få i gang vekst enn at staten skal bestemme seg for hvor vekst skal komme?

Jeg er ikke spesielt begesitret for Mitt Romney. Min favoritt er Ron Paul. Han har ingen sjanse til å nå opp nå, men jeg kan håpe på at han får en posisjon i en eventuell ny Romney-regjering. Hvorfor Ron Paul? Fordi USAs gjeldssituasjon er ekstrem og Ron Paul er en av de få som er villig til å gå langt nok i å ville kutte utgifter. Jeg frykter det blir mye prat og lite handling på moderate republikanere. Ron Paul vil blant annet kutte alle USAs 900 militærbaser rundt om i verden. Jeg kan ikke begripe at de trenger så mange baser i dagens sikkerhetspolitiske situasjon hvor terrorister og ikke nasjoner truer verdensfreden.

Jeg frykter at Romney blir for dvask for det USA trenger nå, men alt er bedre enn Obama. Hvorfor skulle vi bry oss om USA bukker under i et kaos av gjeld og arbeidsledighet? Jo, fordi andre land som kan ta USAs rolle som supermakt er lite ønskelige til å lede verden økonomisk, kulturelt og moralsk. Jeg nevner bare Kina og Russland. Ron Pauls TV-reklame under forteller en god del.



Ennå en reklame fra Ron Paul som går i kjernen av hva USAs valg til høsten handler om:




fredag 11. mai 2012

Min tale på FrPs landsmøte

På FrPs landsmøte på Gardermoen 18. april 2012 leste jeg et eventyr. Jeg var nestsist ut av 48 talere.




Ap styrt av fagbevegelsen


Leserbrev i Sandefjords Blad 4. mai 2012

Arbeiderpartiets fylkessekretær Tor Erik Nyberg angriper mitt leserbrev om verdier med mange ord 27. april. For å hindre at folk sovner besvarer jeg ikke alt.

De rødgrønne har regjert så lenge at resultatene de har skapt på arbeidsmarkedet er helt og holdent deres egne. Norge har nå verdens største andel av en befolkning i arbeidsfør alder som lever av offentlige støtteordninger og vi bruker mest i verden pr. mottaker. I praksis betaler vi våre egne ungdommer for å slippe å jobbe og overlater jobbingen til deres jevnaldrende fra Sverige. At andelen av den yrkesaktive befolkningen har gått opp fra 1990 skyldes at den gamle ”husmorgenerasjonen” så godt som døde ut. De fleste forsøk på å forsvare dagens situasjon er dessverre tallmanipulering.
Hvordan er det mulig at Arbeiderpartiet kan oppnå så dårlige resultater uten at det har fått større konsekvenser i velgeroppslutning? Fordi straks en politiker som meg selv kritiserer velferdsordninger som å gi sosialhjelp til friske mennesker uten at de yter noe tilbake, eller hevder at unødig mange har fått uførepensjon, så skriker de ut om angrep på syke og svake. De blander bevisst sammen friske sosialhjelpsmottagere med alvorlig syke kronikere.
Skrik dere gjerne hese, men jeg mener den beste formen for velferd er en jobb. Skrik dere gjerne hese, men jeg mener dere har skapt mye av den uførheten vi ser i dag fordi ungdom er forledet til å tro de kan leve av sosialhjelp og deretter blir uføre av lediggang. Nordmenn er ikke blitt sykere siden 1995 - da vi var 7,5 prosent færre i yrkesaktiv alder som levde av NAV. Det er Arbeiderpartiets politikk som er syk.
Skrik dere gjerne hese, men som attføringskonsulent i 5,5 år så jeg igjen og igjen at mange av de jeg arbeidet med hadde restarbeidsevne, men den type jobb de kunne utføre finnes ikke mer.
 krik dere gjerne hese, men den velferdsstaten dere har skapt er skapt på bekostning av titusener av mennesker som er dømt til et liv i passivitet med stor fare for å bli mye sykere av ikke å gjøre noe.  De kunne solgt frukt på Torvet, de kunne drevet en spesialbutikk i en av de 45 ledige butikklokalene i byen, de kunne plukket søppel og holdt offentlige bygninger vedlike, de kunne reparert klær, solgt hjemmelaget saft og hjulpet en privatperson med å installere nye PC-programmer eller holdt kurs for folk som ikke skjønner mobiltelefonen sin.
Men hvorfor gjør de ikke det? Hvorfor gjøres de til slaver av NAV i ung alder? Og jeg snakker ikke om dem som av opplagte medisinske og psykologiske årsaker har rett til uførepensjon. Jeg snakker om det stigende antall som lever av NAV som helt åpenbart, både ifølge dem selv, og det hjelpeapparatet de har vært utsatt for, kunne jobbet.
Jo, de kan ikke lenger jobbe fordi Arbeiderpartiet har gjort arbeidskraft så dyrt at alle ovennevnte arbeidsplasser og titusener fler er borte. Selv om det er et betydelig problem at for mange friske unge lever av sosialhjelp (hvilket har vært i fokus fordi vi kan gjøre noe med det på kommunalt nivå), er det største problemet at lavtlønnsjobbene er utradert.
Det er lett å glemme hvem som pumper millionbeløp inn i Arbeiderpartiet: Fagbevegelsen. Mye fine folk der, men det er de mørke kreftene som står ved roret. Det er kanskje et lite poeng at fagbevegelsen organiserer folk som allerede har en jobb - ikke de 20 prosentene som lever av NAV. Arbeiderpartiet får så mye penger av fagbevegelsen at de aldri kan mene noe annet enn det de dikteres til, selv om de skulle innse at det bærer galt av sted.
Skatter, avgifter og offentlige inngrep har gjort arbeidskraft så dyrt at Arbeiderpartiet har oppnådd det stikk motsatte av hva partiet hadde som hovedmål: Hele folket i arbeid. I år bruker staten 122,5 milliarder oljeskattekroner på å kamuflere velferdsstatens fallitt. I praksis har vi langt over ti prosent arbeidsledighet. Bare FrP tør servere løsninger som kan lede oss ut av dette uføret.

Hvilke verdier har du?


Leserbrev i Sandefjords Blad 18. april 2012.

Eddie Whyte (Ap) mener i SB 13. april at jeg har et «kaldt og kynisk menneskesyn». Han har tidligere kalt meg en cowboy. Høyres Tor Steinar Mathiassen mener jeg er en kalv og den anonyme «O.G»  på SBs nettsider mener jeg er en apekatt.

Jeg for min del kunne godt tenke meg å diskutere politikk.

Analyseselskapet Menon har kommet til at over 40 prosent av statens skatteinntekter kommer direkte og indirekte fra olje. Totalt har Norge kost seg med direkte skatteinntekter fra oljebransjen på 2.726 milliarder 2011-kroner. I år subsidierer de rødgrønne budsjettet med 122,5 milliarder oljeskattekroner for å få det til å gå opp. For ti år siden skrev Time Magazine at Norge hadde råd til ubrukelige politikere grunnet oljeinntektene.

Min kone og jeg venter barn i disse dager. Med forventet levealder vil barnet vårt leve til rundt år 2100. Når vårt barn er middelaldrende er det slutt på oljen i Norge. Kanskje er det et poeng å tenke litt fremover?  De fleste nordmenn stammer fra bønder og dem har vi mye å lære av i så måte.

En bonde med skog får ikke glede av den skogen han planter. Det får først etterkommerne om 60-70 år. Hva slags samfunn vokser den kommende generasjonen opp i? Det eneste som står igjen etter oss om 60 til 70 år er holdninger og verdier, hvilken tilstand miljøet er i og samferdselsinvesteringer. Da undrer jeg meg over er hvilke holdninger og verdier vi etterlater oss når vi tillater 10 prosent av Sandefjords friske ungdom å leve av sosialhjelp. Blir det mer eller mindre penger til å ta seg av eldre og uføre med en slik politikk?
Er det ikke «merkelig» at vi har klart å bruke 2.726 milliarder kroner og er i gang med å tappe oljefondet, samtidig som vi har en vei- og jernbanestandard på nivå med Albania, kreftpasienter som ikke får hjelp og blant verdens høyeste skatte- og avgiftsnivåer?

Du og jeg har én oppgave. Det er å bygge en bro til neste generasjon. Vi skal etterlate oss «gården vår» i bedre stand til neste generasjon enn da vi overtok den.

Fra 1995 til nå har antallet som lever av NAV i yrkesaktiv alder steget fra 12,5 til nesten 20 prosent. Arbeiderpartiet mener det er greit fordi vi ligger på topp når det gjelder antallet som jobber. Det er en forvrenging av sannheten. Vi er så mange som ufrivillig jobber deltid at de fleste andre land i OECD knuser oss i antallet timer jobbet pr. person.
Det andre argumentet Ap bruker er at velferdsutgifter i prosent av BNP ikke har økt de siste årene. Det må være verdens dårligste argument. Like dumt som når bondeorganisasjonene påstår at maten i Norge egentlig er billig fordi vi jobber færre arbeidstimer for å kjøpe mat nå, sammenlignet med før. Kan de ikke fortelle det til de som flokker seg rundt kjøttdiskene i Strømstad?

Norge har verdens største andel av befolkningen i arbeidsfør alder som lever av offentlig hjelp. Vi kan ikke la neste generasjon arve en velferdsstat de umulig kan finansiere. Når Arbeiderpartiet og Høyrefolk mangler argumenter kan de bare angripe FrPere med personkarakteristikker. Jeg skulle ønske de kom med konkrete, håndfaste metodeforslag til hvordan vi skal få flere mennesker i arbeid og at Høyre begynner å stemme for det de sier de er for. Image er ikke alt her i livet.

Det hele handler nok om at vi har et ulikt verdigrunnlag.  Hva er ditt verdigrunnlag?

Sosialhjelpssatsene må ned


Leserbrev i Sandefjords Blad 24. februar 2012.

NAVs avdelingsleder Henning Fjell Johansen mener mitt forslag om å bruke ressurser på gjeldsrådgivere ikke vil redusere utgiftene til sosialhjelp. Han hadde nok kledd å være noe mer ydmyk. NAV har altså økt sosialhjelpsutbetalingene med rundt 14 prosent i fjor, slik at kommunen nå må ut med over 40 millioner kroner i året. Det kan jo være han bør være åpen for ett og annet råd.
Jeg vet selvfølgelig at NAV ikke utbetaler sosialhjelp for å dekke folks gjeld. Det jeg snakker om er at mennesker som har satt seg i en gjeldssituasjon de umulig kan håndtere bør få en rask avklaring. Det vil si avklare om de kan jobbe seg ut av gjelda eller om de bør erklære seg personlig konkurs for å kunne starte et nytt liv når konkursperioden er over.  Som attføringskonsulent i 5,5 år så jeg igjen og igjen hvordan en uavklart gjeldssituasjon setter mennesker så langt psykisk tilbake at de ikke klarer å tenke klart. De blir ute av stand til å jobbe. Imens lever de av NAV.
Jeg opplevde også solskinnshistorier med mennesker som blomstret opp og begynte å jobbe for fullt når de fikk hjelp med å få på plass gjeldsordninger.
Mitt budskap til politikerkolleger og NAV Sandefjord er: Hvis du har gjennomført en metode i lang tid og den ikke gir ønskede resultater bør du endre metode. Vi har nå i en årrekke brukt de samme metodene for å redusere de totale sosialhjelpsutbetalingene, men resultatet av det vi gjør er enten det samme eller en forverring.
16. februar sendte jeg følgende forslag til Helse- og sosialutvalget: «Helse og sosialutvalget ber administrasjonen utrede vesentlig reduksjon av sosialhjelpssatsene i Sandefjord kommune. Med vesentlig menes mellom 25 og 40 prosent.» 
Jeg ønsker syke sosialhjelpsmottagere raskere over i avklaring og videre inn i uføre, dersom de er kvalifisert for det. Friske mennesker, og spesielt de unge, har ingen moralsk rett til å leve av andres arbeid. Jeg synes det er forferdelig å tenke på at vi kanskje må nedlegge sykehjemsplasser fordi ungdom ikke gidder jobbe.
Tøff kjærlighet er metoden. Ved reduserte satsene må mottagerne enten finne seg jobb brennkvikt, flytte hjem til mamma eller gjerne til en naboby.
Det gir ingen mening i at en rekke bedrifter innen dagligvarehandel og nettbutikker i Sandefjord må ty til svenske ungdommer for å få arbeidskraft mens våre egne ungdommer lever av NAV.

Sandefjord: Theimann blir redaktør

Leserbrev i Sandefjords Blad 18. februar 2012.

Det bekymrer meg at Sandefjords Blad nå blir en Arbeiderpartiavis. A-pressen (mye mer presist å kalle det Arbeiderparti-pressen), eies og kontrolleres av LO.  LO har faste representanter i Arbeiderpartiet og kan i tillegg styre ved å true med ikke å gi valgkampbidrag hvis partiet ikke gjør som de vil.

En eier vil velge et styre med folk de liker, og et styre vil ansette en redaktør de liker og det vil bli en redaktør som stemmer Arbeiderpartiet. Om få år heter trolig ansvarlig redaktør for Sandefjords Blad Arild Theimann. Arild er flink til å skrive, har partiboka i orden, som leder av Sandefjord Arbeiderparti, og har allerede redaktørerfaring. Det står skrevet i stjernene hvordan det går med ham.

De rødgrønne får med eierskapet av alle Eddaavisene større makt over media enn Silvio Berlusconi hadde i Italia og Vladimir Putin har i Russland. NrK har de jo fra før.

Sandefjord: Ja til fritt sykehjemsvalg


Leserbrev i Sandefjords Blad 28. januar 2011.

På ett plan er ribbesaken på Mosserød sykehjem en fillesak, og jeg forstår de som sier vi politikere burde bruke tiden på noe annet. Men saken bærer med seg prinsipielle spørsmål. Ideelt sett burde debatten kommet frem på en annen måte, men det er lite her i verden som er idéelt.

Jeg ble personlig engasjert i saken fordi jeg følte Arbeiderpartiet ikke hadde tatt de nødvendige etiske hensyn til beboerne selv. De snakket på vegne av dem og trakk konklusjoner uten å spørre om hva de faktisk mente. Vi må huske at det her er snakk om svært gamle og syke mennesker. Jeg besøkte dem og fikk fakta i saken: Alle var fornøyde.

Hele saken bærer preg av at Arbeiderpartiet setter systemer over mennesker, og det faktum at de er mot fritt sykehjemsvalg gjør det ennå mer spesielt. Men slik har Arbeiderpartiet alltid holdt på. De kjemper for en tapt sak, nemlig monopolisme. Da jeg var ung tillot de bare ett teleselskap, en TV-stasjon, en radiostasjon, og ett strømselskap.  De tillot heller ikke konkurranse mellom apoteker eller fritt sykehusvalg. De har ennå ikke lært.

Det er en naturlig konsekvens av et moderne samfunn at vi gir valgfrihet innenfor alle tenkelige sektorer, og det må fremsettes tungtveiende argumenter mot å nekte folk flest frihet til å velge.

Jada, valgfrihet er ”slitsomt” for de som skal tilby det og det er sikkert mulig å produsere argumenter om praktiske problemstillinger. Men de får til valgfrihet i andre kommuner der Høyre styrer og ribbesaken viser at det er en nødvendighet å få den friheten i Sandefjord også.

På neste helse- og sosialutvalgsmøte vil jeg fremme forslag om fritt sykehjemsvalg. Arbeiderpartiet kommer til å stemme mot og Høyre vil stemme mot. Slik vil jeg avkle Sandefjord Høyre gjennom hele valgperioden – ved å fremsette forslag partiet sier de er for på landsplan. Byens befolkning skal få vite at Høyre i Sandefjord står milevis fra Høyre i andre kommuner og slettes ikke er for valgfrihet og konkurranseutsetting. At Arbeiderpartiet er mot mer valgfrihet vil ikke komme som en bombe, partiet stemmer stort sett slik de har lovet velgerne at de skal gjøre. Men det de må lære seg å ikke tråkke på de svakeste i sin iver etter å ta politiske poenger.

Sandefjord: Konkurranseutsetting: En misforståelse?

Leserbrev i Sandefjords Blad 3. desember 2011

Når det gjelder saken om å invitere private aktører for å vurdere konkurranseutsetting av sykehjem, så har jeg følgende kommentar: Jeg forsto veldig lite av artikkelen. Det er vel ikke slik at det er et Lisbeth Horn Bakken-Høyre og et Erna Solberg-Høyre? Erna Solberg har jo snakket om viktigheten av konkurranseutsetting og det å gi eldre reelle valgmuligheter i mange år. Det hele må skyldes en misforståelse. Når kommunen nå skal snu hver stein for å spare penger kan vel ikke Høyre si nei til å vurdere konkurranseutsetting av eksisterende sykehjem, spesielt ikke med den solide dokumentasjonen NHO fremviste i sommer av besparelsene som kan gjøres ved konkurranseutsetting?

Jeg ser frem til å få dette bedre forklart i Helse- og sosialutvalget. Viser det seg at Høyre er mot konkurranseutsetting må jeg ha havnet i et parallellunivers. Det hun kan ha ment er at all konkurranseutsetting ikke er like vellykket, vi må være kjempenøye med hvem vi inngår samarbeid med og kriteriene må være beintøffe for å ivareta HMS. Det må kysses en del prinser og prinsesser som kommer på besøk, før vi finner den rette.

Sandefjord: Minus én for Helse- og sosial


Leserbrev i Sandefjords Blad 29. november 2011

På en skala fra 0 til 10 gir jeg karakteren minus én til mitt første møte i Helse- og sosialutvalget.  Utvalget reduserte antall sykehjemsplasser i forhold til det som var planlagt med 11. Det er riktignok ingen reduksjon i forhold til dagens situasjon, men nedgang i realiteten fordi det blir flere pleietrengende i 2012 enn i 2011. Jeg var den eneste som fant inndekning til flere plasser. Det gjorde jeg ved å foreslå Frisklivssentralen nedlagt, noe jeg fikk mye kjeft for.  Det som skiller meg og FrP fra de andre partiene er at jeg har lovet velgerne at av meg får de ingenting.  Jeg sa klart fra før valget at jeg stilte til valg for å snu trenden der de andre politikerne later som om det kan løse alle problemer ved å igangsette stadig nye offentlig finansierte tiltak. Det eneste jeg har lovet er bedre hjelp til de som ikke klarer å ta vare på seg selv. 
Det føles ikke spesielt hyggelig å ha inntatt et slikt standpunkt for meg personlig. I avisa fremstår man jo nesten som den onde selv, som sier nei til et tiltak som sikkert har noe godt ved seg. Det er dessuten neppe spesielt taktisk rent politisk å skaffe et par ekstra sykehjemsplasser. Det er lite trolig at de som hadde fått plassene, om jeg hadde fått viljen min, lever lenge nok til å kunne stemme om fire år likevel.
Men så kynisk er i hvert fall ikke jeg i stand til å tenke.  Jeg kan bare håpe at jeg i større grad får de andre politikerne med meg og at vi i det minste kan sy sammen gode løsninger med våre subsidiære standpunkter.
Enn så lenge trøster jeg meg med at møtene bare kan bli bedre.

Av meg får du ingenting


Leserbrev i Sandefjords Blad 2. september 2011. Det siste innlegget før lokalvalget.

Det viktigste som skiller menneskene fra dyra er at vi har empati kombinert med evnen til å hjelpe de svake. Derfor har menneskeheten blitt en dominerende art.
Jeg har aldri tidligere, i noen valgkamp, sett så mange listekandidater som har definert så mange mennesker som så svake. Og ikke bare det: Jeg har aldri tidligere sett så mange partiprogrammer love så mye til så mange til en så høy kostnad i en tid da kommunen definitivt ikke har råd til det.
De som har lyst til å tro på disse politikerne, må gjerne stemme på dem. Jeg for min del sier: Av meg får du ingenting. Bedre ikke å bli valgt inn i bystyret enn å bli valgt inn på en bløff.
Forresten, en ting kan jeg love. Men de jeg lover det til er trolig for syke til å lese dette: Jeg lover å gjøre mitt ytterste for å hjelpe pleietrengende – både unge og gamle. Jeg har, uten pressen på slep, med kommunens tillatelse, gjennomført en privat visitt til flere institusjoner for pleietrengende i byen, og jeg har et budskap: Vi har en stor jobb å gjøre!
Jeg vil ikke være med på å definere frisk ungdom mellom 18 og 24 år som en svak gruppe. Ti prosent av dem i vår by lever av sosialhjelp. 
For dem som ikke har klart å få med seg budskapet mitt gjentar jeg det én gang til: Av meg får du ingenting.
Godt valg

Tøff kjærlighet

Talen jeg holdt på FrPs landsmøte 13. mai 2011



Kjære ordstyrere, kjære landsmøte:

Tre sterke strømninger farget det forrige århundre: Den ekstreme nasjonalismen, kommunismen og fremveksten av velferdsstaten. Av de tre står velferdsstaten igjen.

For mange år siden satt jeg i en gammel sort folkevogn på vei mot Heggedal utenfor Asker. Min mor øvelsekjørte. Vi havnet i et nettinggjerde med et brak.

Bak det nettinggjerdet bodde en snill mann, som jeg mente het Slange Anders. Jeg gråt etter kollisjonen, men ble trøstet av Slange Anders’ kone Karin og bedt på druer. De bodde på verdens mest spennende sted for en liten gutt: En hundekennel. Mange år senere leste jeg mye om Anders Lange, som han jo het. Han kom indirekte til å bety mye for meg.

En historie glemmer jeg aldri. 6. eller 7. april 1940 stilte Anders Lange opp med en Krag-Jørgensen-rifle i Landsforeningen Norges Sjøforsvar og sa: Når skal vi begynne å ruste opp? 8. april dro han på Stortinget og traff Ap-mannen Torvald Haaverstad. ”Haaverstad, dere må mobilisere, skrek han. Haaverstad mente forsvarspratet hans var hysterisk. Min venn Anders falt sammen i gråt.

Å si 8. april 1940 at ”nå kommer tyskerne og tar oss”, ja det var liksom naivt. Jeg vil si det var klarsynt. Ingen stormakt kunnet vunnet krigen mot nazismen uten å ha med seg folk med Anders Langes innstilling.

I januar i 1977, i et hus i Los Angeles, snakket to menn sammen. Den ene sier til den andre: Hva om vi vinner og de taper? Hva om vi rett og slett ruster opp så mye at Sovjetunionen ikke klarer å følge etter? Da må de enten trekke seg fra den kalde krigen, eller kanskje vil Sovjetunionen kollapse. Mannen som sa dette het Ronald Reagan.

I 1977 sa flertallet politikere Reagan var naiv. De gikk inn for détante. En teori om at hvis Vesten bare var snille nok med kommunistene ville de bli snille tilbake. Å ruste opp til de ga seg ble sett på som galskap. Men Ronald Reagans plan for å knekke kommunistene var ikke naiv og han fikk rett.

Når det gjelder velferdsstaten: I 1980 mottok 12 prosent av Norges befolkning enten ledighetstrygd, sykepenger, uføretrygd, attføringsstønad eller sosialhjelp. I dag er tilsvarende tall 22 prosent. Hvis Norge ikke hadde skjult sine ledighetstall i uføretrygd og annet ville statistikken vist at vi hadde opp mot14 prosent arbeidsledighet.

Etter å ha vært gründer og solgt egen bedrift, jobber jeg i dag som attføringskonsulent i en kommunal bedrift. Jeg har følgende rapport fra velferdsstatens slagmark: Folk flest ønsker å jobbe, ikke leve av NAV. Heller ikke de med redusert arbeidsevne.

Men arbeidskraft er blitt så dyrt som følge av skatter og avgifter at arbeidsgivere nesten bare etterspør supermennesker. Jeg har et forslag. Og noen vil si det er naivt. La oss kaste velferdsstaten på historiens skraphaug og erstatte den med et velferdssamfunn!

La oss senke skatter, avgifter og offentlige inngrep så mye at det lønner seg å starte bedrifter, lønner seg å jobbe og lønner seg å ansette også de som ikke er topp effektive.

Til kommunevalgkampen: I en liten by som mitt kjære Sandefjord med 43.000 innbyggere går nå 10 prosent av ungdommen på sosialhjelp. Vi utdanner ungdommen vår til giddasløshet. La oss bruke en ny medisin overfor friske ungdommer: Tøff kjærlighet: Ingen jobb, ingen penger! Vi kan tolke sosiallovgivningen strengere enn i dag. Ikke for å være tøffe i seg selv, men av kjærlighet til de unge menneskene som trer inn i samfunnet.

Tøff kjærlighet. La det være det første vi tenker på om morgenen, og det siste vi tenker på om kvelden.

Men er det så galt?


Leserbrev i Sandefjords Blad 9. april 2011

Tenk om jeg, Morten Istre, Eddie Whyte, Grethe Paaske Guldbrandsen, Birgit Pettersen, Arild Theimann og Fanny Nørgaard [Alle nevnte er Arbeiderpartimedlemmer i Sandefjord red.anm.] bodde på en liten plass. Plassen er mye mindre enn Sandefjord og har bare 100 lønnsmottakere. I denne historien er det selvfølgelig helt tilfeldig at alle de nevnte, med unntak av meg, er bystyrekandidater fra Arbeiderpartiet.
80 av lønnsmottakerne på stedet tjener ca. 350.000 kr i året. Blant dem er både Arbeiderpartikandidatene og meg selv. De 20 andre i bygda er de velstående. De tjener 500.000 kroner i året.

Så en dag kommer jeg på en idé. Jeg lager et dataprogram som lærer barneskolebarn geometri på en genial måte og får hele Europa som marked. Jeg lovprises av pedagoger fra Lakselv til Argangelsk til Gibraltar og selger i bøtter og spann. Dermed blir jeg nødt til å ansette folk, og tilfeldighetene gjør at jeg får de seks Arbeiderpartimedlemmene som arbeidstagere.
Nå er jeg i ferd med å bli grunnrik. Istre, Whyte, Paaske Guldbrandsen, Pettersen og Nørgaard fortjener mer lønn for hardt arbeid, dessuten gir jeg dem bonus, og straks tjener de 500,000 kroner i året. Arild Theimann er meget nyttig som mediakontakt, så han får 900.000 i årslønn. Jeg tjener to millioner i lønn og aksjeutbytte.
Så gjennomsnittslønna blant de hundre innbyggerne går opp med 8 prosent. Men det skjer noe annet også. Forskjellen mellom ”fattig” og rik øker, faktisk med hele 20 prosent.
Men er det så galt?

Ja, det mener visst Eddie Whyte. I leserbrevet ”Cowboy Reagan og Sandefjord FrP” skriver han om Ronald Reagans presidentperiode: ” Klasseforskjellene i USA vokste dramatisk under hans tid.” Vel, klasseforskjellene i min imaginære bygd vokste også, men jeg kan ikke begripe at det skadet noen.

Men Whyte går ennå lenger. Han sier ikke bare at forskjellene mellom fattig og rik økte, han skriver også at de fattige ble fattigere under Reagan. Les “Income, Poverty, and Health Insurance Coverage in the United States: 2008”, utgitt av U.S. Department of Commerce, som viser inntektsutviklingen fra 1959 til 2008. De fattige ble i k k e fattigere under Reagan.
Arbeiderpartiretorikken går ofte på at noen blir rikere og at forskjellen øker i et samfunn. Ikke glem at det også kan være et positivt tegn på nyskaping og dynamikk.

Min venn Ronald


Leserbrev i Sandefjords Blad 24. mars 2011

Å gå tur med husstandens hunder Bella og Mira i alt fra 15 minus til blåst, regn og sludd er ikke alltid morsomt. Men det hjelper med en lydbok. Jorda har blitt et bedre sted å leve med de amerikanske oppfinnelsene iPhone og iTunes. To små hunder gleder seg over runde etter runde rundt Brydedammen hvis boka er god nok.
6. februar i år var det hundre år siden president Ronald Reagan ble født. Han var president i USA fra 1981 til 1989. Etter 22 timer med Reagan på øret føler jeg at han har blitt min venn.
Vurdert ut fra meningsmålinger regnes Reagan som den største av alle presidenter og et fagteam av historikere har rangert ham som nummer syv i rekken av de mest betydningsfulle presidentene USA har hatt. Presidenten som vant den kalde krigen, og som var den eneste som den gangen behandlet terroristen Muammar Gadaffi som han fortjener – ved å sende en rakett inn i soverommet hans. Bare så synd han ikke var hjemme.

I boken ”Speaking my mind”, som er en samling av taler Reagan holdt som president, holder han en tale som har klistret seg til hjernen min. Talen ble holdt som støttetale til George Bush den eldres valgmøte i San Diego 7. november 1988. Det var Reagans siste tale i et valg. Han sa følgende:

”For ikke lenge siden fikk jeg et brev fra en mann som skrev: ”Du kan reise til Japan og bo der, men blir ikke japaner av den grunn. Du kan reise til Frankrike og bo der, men du blir ikke fransk. Du kan bo i Tyskland eller Tyrkia, men du blir verken tysker eller tyrker.” ”Men så la brevskriveren til: ”Alle, fra alle kanter av verden kan bosette seg i Amerika og bli en amerikaner””

Publikum klappet ikke. De brølte av begeistring.

Sannsynligvis var det vinden og kulda, men jeg merket noe vått i øyekroken etter å ha hørt den talen. Det var ikke bare vakkert sagt. Det fikk meg til å tenke på hvordan publikum hadde reagert om Sandefjords ordfører hadde lest opp et tilsvarende brev fra en utlending som hadde bodd i Sandefjord i mange år. Eller ville en utlending som hadde bodd i Sandefjord i mange år skrevet at han følte seg som en nordmann og sandefjording?

Så vil sikkert noen si: ”Men amerikanerne er vant med innvandring, de er jo en nasjon av innvandrere”. Men nei. Det var for fire-fem generasjoner siden. Hvorfor kunne så Ronald Reagan si noe slikt, og hvorfor den responsen?

Fordi i USA må en innvandrer som blir statsborger lære seg engelsk. I USA er det ikke noe NAV som bruker snøkanon for å pøse ut penger til alle som snakker gebrokkent. I USA har øvrige innbyggere en trygghet for at innvandrerne i landet gjør rett for seg og skaper verdier. Friske mennesker må jobbe. Har ikke USA mye kriminalitet allerede? Jo, men poenget med å utvise kriminelle innvandrere er at det gir øvrige borgere trygget for at de innvandrerne som bor i landet er skikkelige folk.

De kunne juble i San Diego. I Norge viser de siste tallene at to av tre innvandrere lever av penger fra NAV. For en fantastisk arv vi har overlatt til neste generasjon. For en fantastisk oppskrift på dyp skepsis til fremmede.

Valgkampmanual for de rødgrønne

Leserbrev i Sandefjords Blad 9. mars 2011


En FrPer går inn for skattekutt.
Hvordan reagere: Kall dem egoistiske: Alle skattelettelser uansett er å ta fra felleskassa, og det blir mindre penger til skole, sykehjem og all annen velferd.
Ikke kompliser saken med å snakke om at Norge er blant verdens mest beskattede land, at gründerspirer ikke gidder starte firmaer lenger fordi de blir skattet i hjel. Norge har det laveste antall nystartede bedrifter i OECD. Hem bryr seg? Det er neste generasjon som får det problemet, ikke vi.

En FrPer går inn for å bygge flere veier:
Hvordan reagere: Dra frem mannen med barten. Det skjønner folk, de vet at han bygde autobahn i Tyskland. Ikke bry deg om bevis på at veiinvesteringer i mange tilfeller betaler seg mange ganger fordi raskere transport for næringslivet og færre ulykker lønner seg. Og for all del, ikke dra frem historien om at autobahn egentlig ble planlagt i det demokratiske Tyskland før 1933.

En FrPer mener alle innvandrere må lære seg norsk.
Hvordan reagere: Kall dem rasister. Arbeiderpartiet mener jo nå det samme som FrP om dette, men hvis noen minner oss på det, så sier vi bare at vi er mye mer nyanserte.

En FrPer i Øvre Grukkedal tiltales for underslag i bedriften han jobber.
Hvordan reagere: Spring til nærmeste avis! Pass på at de kaller ham ”sentral FrPer”. Ikke bry deg om at det lokale FrP-styret og årsmøtet har holdt vedkommende unna viktige verv i 20 år fordi han er en tulling. Lag et stort poeng av at han var landsmøtedelegat i 1991!

En FrPer ønsker å redusere antallet ungdommer som mottar sosialhjelp uten å yte noe tilbake.
Hvordan reagere: Lat som du ikke hører hva de sier. Skrik så høyt du kan og lag masse bråk. Beskyld gjerne FrPeren for å mistenkeliggjøre de uføre. Insinuer at FrPeren har kalt alle uføre i Norge snyltere. Hvis du er heldig glemmer folk at det var sosialhjelpsmottagere FrP-utspillet gjaldt.

En FrPer minner om at antallet mennesker som lever av stønader fra NAV er mer enn doblet siden 1980, og mener denne utviklingen går i gal retning.
Hvordan reagere: Blås tungt og senk stemmeleie (lær av LO-sjef Roar Flåthen): Si noe sånt som: Høyresida svartmaler. Norge har verdens største andel mennesker i arbeid. Vi skal løse alle problemer med IA-avtalen. For all del, ikke si noe om at IA-avtalen knapt har virket. Sats på at det ikke er så mange som har greie på den slags detaljer. Hvis de har det, så si at den må få virke litt lenger. Dette er en veldig komplisert sak, så hvis det viser seg at FrPeren kan noe om emnet: Kall vedkommendeuseriøs. Og husk: Er vi heldige blir ikke vår generasjon rammet av at så mange ramler ut av arbeidsmarkedet, så hvorfor bry seg?
Hvis ikke noe av ovenstående råd virker, spill på de mørkeste følelsene i folkedypet: Misunnelse: Det er nok av næringslivsledere som tjener 20 ganger mer i året enn en industriarbeider. Ikke bry deg om at dette dreier seg om 0,01 promille av Norges befolkning. Å spille på misunnelse rundt lønninger og aksjeinntekter virker alltid!

Og ikke glem: Prat så nedsettende du kan om FrPere privat.
Si at de er uintelligente og virker sleipe. Sleng om deg med ordet useriøs og ekstrem så ofte du kan! Ikke bry deg om at du karakteriserer hver fjerde norske velger. De blir bare intelligente når de stemmer de på oss.
Riktignok har ingen av rådene i denne guiden virket de siste 20 årene, da FrP har gått frem nesten 20 prosent. Men la oss bare holde på. Det virker nok til slutt!
Godt valg!