fredag 30. november 2012

Jeg spretter min champagne

I 1985 tilbrakte jeg noen hoppende glade dager i Paris med en god kamerat. Etter å ha oppholdt oss i byen i ti dager syntes vi det var på tide å få noe mer ut av Interailbilletten og havnet i Champagne. Selvfølgelig fant vi en guidet tur hos en champagneprodusent og valget falt på eksklusive Möet & Chandon. Det var en utrolig opplevelse å gå rundt i 30 kilometer lange tuneller og se titusenvis av flasker stablet opp for 12 års lagring. At vi fant veien tilbake etter smaksprøvene var et under.

På mange måter var det uheldig at vi havnet akkurat hos Möet & Chandon, all den tid det er ett av de mest eksklusive og dyreste champagnemerkene på markedet. I all tid etterpå har annen champagne vært en nedtur. Verre er det at prisen på flaskene ikke passer min sparsommelige natur, så det har blitt et sjeldent gode.
Men når budsjettbehandlingen i bystyret er over i år, skal jeg sprette min Möet & Chandon i pur glede over at FrP egenhendig reddet den gamle sykehusbygningen fra å bli revet, reddet Sandefjords eneste private sykehjem – Mosserød fra å bli nedlagt og at vi inntil videre har fredet Lunden fra nedleggelse. Bystyret vil formelt spikre vedtaket helse- og sosialutvalget gjorde 27. november.

Jeg skal nyte champagnen og riste av meg følelsen fra den opprørende tiden før sommerferien da samtlige kolleger i Helse- og sosialutvalget ulte mot oss som en ulveflokk og mente FrP ikke forstod noen ting. Alt vi så var hoderistere og alt vi hørte var hule stønn. Som om det ikke var en demokratisk rettighet å si at det var feil å investere 180 millioner kroner og ikke få til en eneste ny sykehjemsplass.

Men vi fikk presset gjennom det som burde være like selvsagt som gravitasjonskraften. En kommune kan ikke si nei til å leie sengeplasser hos en privat aktør som Mosserød når de både leverer god kvalitet og er klart rimeligst.

Hvorfor de andre partiene gikk fra å være hylende engasjerte for nedleggelser og riving for noen måneder siden til standpunktet de inntok på tirsdag har bare en forklaring. FrP brøt samarbeidet med Høyre og KrF i noen dager i sommer fordi vi så hvor ille det kunne gå om de hadde presset vedtaket sitt igjennom. Brudd er aldri hyggelig, men det bruddet må ha vært det lykkeligste i Sandefjords politiske historie.
Denne saken er det verdt å sprette en Möet & Chandon for, og måtte alle som har pårørende på sykehjem, eller som kan få det i årene som kommer gjøre det samme. FrP har spart skattebetalerne for 40 millioner ved ikke å rive sykehuset og millioner av kroner ved å insistere på fornyet Mosserødkontrakt. Ikke minst har vi fredet Lunden inntil videre – selve perlen blant sykehjemmene våre. Og nå får vi et flott lokalmedisinsk senter med blant annet svømmebasseng for rehabiliteringspasienter.

Hoverer jeg over politiske motstandere? Det er ikke meningen, jeg er bare så utrolig glad! Og jeg har ikke en gang åpnet flaska.

Innlegg i Sandefjords Blad 30. november 2012

torsdag 29. november 2012

Skatteinntekter og misunnelse

Skatteinntektene strømmer inn i den norske statskassa, og det kommer inn mer enn finansministeren hadde regnet med. Høy oljepris og høyere investeringer i oljenæringen smører norsk økonomi. Inntektene blir trolig 40 milliarder kroner mer enn finansministeren trodde for noen uker siden da statsbudsjettet ble lagt frem.

Til sammenligning får staten 15 milliarder kroner i inntekt fra formuesskatten. Røde politikere er hysterisk motstandere av å redusere skatter og mener hver krone de får inn må gå til offentlig velferd. Inntektstallene til staten viser jo at de tar feil. Hvis det var slik at de hadde behov for hver krone de får inn til velferd, hvorfor legger de da de 40 milliardene i oljefondet?
Den eneste grunnen til å beholde formuesskatten må være at Ap, SV og Sp vet de kan vinne valget på misunnelseutspill. Jeg for min del tror ikke de styrtrike vil bruke 15 milliarder på svømmebasseng og luksusbiler. Det har de jo fra før. Pengene vil gå til investeringer og jeg har større tro på rikingenes investeringsevner enn statens.

Oljefondet har dårlig avkastning og gir få arbeidsplasser i Norge, mens norske rikinger skaper nye arbeidsplasser i Norge hver dag. Tenk bare på Rema-Reitan og Petter Stordalen. De har skapt arbeidsplasser vi virkelig trenger - mange av jobbene i deres konserner krever ikke lang utdannelse, men stor innsatsvilje. Slike jobber kan vi ikke få nok av.
Jeg sier som Anders Lange: Når alle har lyst til å bli rike, hvorfor er det da så galt at noen er blitt det?