Livlig i Sandefjord bystyre

Det ble riktig så livlig i Sandefjord bystyre i kveld (torsdag 23. oktober 2014), etter at jeg holdt innlegget under. Jeg tror ikke jeg har fått så mange motinnlegg noen gang. Særdeles få klarte å se debatten prinsippielt.

Motstanderne delte seg i to grupper, enten mente de jeg "måtte skjønne" at flyktninger både må hjelpes der de er og at vi må hjelpe dem til  Norge.  Og at en slik politikk ikke har noen økonomiske konsekvenser som går utover evnen til å hjelpe flere flyktninger. Den andre gruppen var vel igrunnen bare sinte.

Anledningen var den årlige debatten om antall flyktninger byen skal ta i mot. Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid har følt meg like bekvem i den type debatter, fordi jeg har følt FrP ikke har engasjert seg nok i forhold til flyktninger i deres nærområder. Men den nye Regjeringen har vist veldig bra tendenser, og da mener jeg det bare er å stå på sitt.

Jeg angrer ørlite på formuleringen "Fariserer og hyklere", men det var fordi humoren ikke satt, ikke fordi det var så veldig galt å si det:

"Debatten om antall flyktninger Sandefjord skal ta i mot har en tendens til å bli veldig følelseladede.
Hovedårsaken til det er at venstresiden fremstiller seg som mer moralsk aktverdige enn andre fordi de vil ta inn noen titalls flere flyktninger.

Men jeg mener det er opp til en annen å dømme hvem som opptrer moralsk. Faktisk lurer jeg på noen ganger om ikke det er riktig å sammenligne noen av aktørene i debatten som fariserer og hyklere. Skinnhellighet kler ingen.

Du er ikke et bedre menneske om du vil ta i mot 30 flyktninger flere enn en annen i denne sal.

Men du er en dårlig politiker hvis du ikke reflekterer over flyktningsituasjonen generelt. For tiden har vi det største antall flyktninger i verden siden 2. verdenskrig. På ett par år har antallet vokst fra litt over 40 millioner mennesker til over 50.

For tiden er det slik at det oppstår over 30.000 nye flyktninger hver eneste dag. Hvis det er noen som tror at det hjelper å ta inn 30 flyktninger fra eller til i en slik situasjon, så får de tro omigjen.
Det er utrolig nok noen som argumenterer med at ”jammen vi må jo ta inn vår andel”

Men det er kunnskapsløst å snakke slik. En krone brukt på flyktninger er verdt ca. 26 ganger mer om den brukes i flyktningenes nærområder.

Det er derfor direkte dumt, uøkonomisk og ødeleggende for flyktninger generelt om vi skal velge ut noen få som vi skal bruke en drøss med penger på i Sandefjord.

Det er ikke sant at det lønner seg på noen måte å ta inn flyktninger i Sandefjord.

Sandefjord FrP engasjerer seg aktivt i arbeidet med å forbedre både levekår og utdanning i flyktningleierne i flyktningenes nærområder.

Noen vil hevde at, "jamen vi må vel hjelpe til med å tømme flyktningmottakene, for det er så forferdelig å sitte på et mottak". Ja, det er neppe hyggelig, men det er tross alt bedre enn å sitte i åresvis og fryse eller svette i et telt.
Det er dessuten ikke lurt å nærmest oppfordre flyktningene til å sette ut på egenhånd på farefulle reiser over havet, hvor hundrevis drukner. Vi er moralsk ansvarlige for hva som skjer med de flyktningene, hvis vi nærmest oppfordrer dem til å komme.

Til slutt vil jeg peke på to poeng i flyktningdebatten som vi ikke skal glemme: De flyktningene som kommer hit nå er i stor grad muslimer. Noen av dem er ekstreme muslimer, de aller, aller fleste er det ikke. Men er det ikke verdt å dvele over følgende: Da jeg var liten gutt fantes det knapt ekstreme muslimer sammenlignet med i dag. I Libanon gikk for eksempel damene med minskjørt. I dag går de med klær så store som telt over hele kroppen. Har det vært spesielt lurt av oss i Vesten å bombe så mange muslimer som vi gjør? Eller er det slik at vi er overbeviste om at hvis vi bare slipper et par bomber til, så blir de mindre ekstreme?

Og husk på en ting, til alle som hører på. Uansett hva det blir til når det gjelder flyktninger: Jeg oppfordrer alle som kan til å bidra med integrering i det daglige."

(Teksten er basert på mitt forhåndskrevede manus, i fremførelsen kan det ha fremkommet noen små endringer, men de var ubetydelige)

Er det fornuftig med en ny krig?

Når USA med støtte av vestlige demokratier - inkludert Norge -  går til krig mot ISIL er det naturlig at vi er solidariske. Vi er solidariske først og fremst fordi vi også vil trenge hjelp den dagen Norge utsettes for fare. Europa ligger med brukket rygg og kan ikke forsvare Norge hvis det skjer noe, det er det bare USA som kan.

Men ovenstående er også eneste grunn til å støtte en ny krig.

Man skal være bra krigspatriot for å kunne påstå at krigene i Afghanistan og Irak har ført noe godt med seg. Det hadde vært umulig å forsvare at Taliban skulle kunne fortsette å styre Afghanistan etter 11. september 2001, men derfra å bli i landet i år etter år har bare skapt nye fiender.

Irakkrigen kan vel knapt ha noen støttespillere lenger - og ja, selv har jeg snudd. Det eneste krigstilhengere egentlig kan argumentere med er at USA og NATO burde ha blitt i disse landene med ennå flere soldater i ennå flere år.

La oss si det ble gjort, la oss si Vesten plasserte 500.000 soldater i de to landene de nærmeste 60-70 årene. Jeg tviler ikke på at vi hadde klart å holde bedre kontroll, men vi ville neppe ha klart å unngå terrorisme mot soldater. Hvor mange soldater ville ikke mistet livet og blitt lemlestet hvert år? Ville antallet vært større eller mindre enn den terrorismen personer fra disse landene hadde kunnet utøve mot oss i Vesten? Og hvor mye av den terrorismen hadde vært skapt av nettopp at man sender soldater inn i et fremmed land? Svar: Kanskje det meste -  ISIL er et resultat av det. På toppen av det hele: ISIL kriger med amerikanske våpen de har fått av sin søsterorganisasjon i Syria. Som har fått dem av USA.

Så vil kanskje noen si at det er bedre at soldater dør enn sivile, men mener vi virkelig livene til 18-20-årige gutter mindre verdt enn andre liv? Gir det noe mening å hevde det i 2014?

Og hva med kostnader? USA er så godt som konkurs som følge av de to krigene. Det som må vurderes er om vi kunne oppnådd like god sikkerhet ved å satse på mer politi og forebygging på hjemmefronten. Og om det ville vært rimeligere.

Sikkerhet handler om å vurdere antall liv og kostnader opp mot hva vi kan oppnå med en krig. I Afghanistan har vi oppnådd lite utover at de som var ansvarlige for 11. september ble fjernet. I Irak har vi oppnådd det stikk motsatte av det vi ønsket å oppnå.  Hvorfor tror vi at USA skal lykkes denne gangen ved å skyte fra fly på terrorister som kler seg som sivilie?  Hvis noen er så sikre på at de lykkes, hvorfor lyktes de ikke i Libya, som nå er et komplett kaos og ikke har gitt noen bedre sikkerhet? Jeg tviler på at USA vil lykkes med å eliminere ISIL-terroristene, men om de gjør det - hvem føler seg sikre på at det ikke dukker opp nye terrorister om noen år?

Ja, jeg har forståelse for at det utføres visse aksjoner for å løse opp i en akutt situasjon, men å la også denne krigen bli langvarig - gir det noen mening? Og hvis det virkelig har en mening - hvorfor går vi ikke til angrep på Kongo, Marokko, Algerie, Tsjad, Gaza eller alle de andre 20-talls konfliktlandene rundt om på kloden der sivilbefolkningen lider? Er det ikke så nøye med befolkningen der? Eller kan det være slik at ISIL-krigen i stor grad handler om en mislykket president som viser muskler før delstatsvalgene nå i høst?

Vi må lære av de feilene som er begått. Er det fornuftig med en ny krig?

Bydelsutvalg og storkommune

(Innlegg i Sandefjords Blads nettutgave 8. september og i papirutgaven 10. september 2014 29. januar 2014- Innlegget var et resultat av denne debatten på NRKs Vestfoldsending: (Tid: 2.19.25), som igjen var et resultat av dette intervjuet med meg i Sandefjords Blad 2. september

Samme dag som innlegget kom på trykk i papirutgaven kom det frem at Bjørn Ole Gleditsch hadde kommet på bedre tanker når det gjelder bydelsutvalg under besøket i Sandes kommune)

Tirsdag [2]. september advarte jeg i denne avis mot at det innføres bydelsutvalg i en eventuell Sandefjord storkommune. Jeg er for en sammenslåing. Men i motsetning til visse andre Sandefjordspolitikere gjør jeg ikke noe så dumt som å blande meg inn i hva innbyggerne i Stokke og Andebu skal mene. Om begge kommuner sier ja, om hele eller bare deler av kommunene sier ja – det er et indre anliggende som Sandefjordspolitikere bør holde seg unna. Det vi må mene noe intelligent om er hvordan vi skal organisere den nye kommunen hvis den blir en realitet.

For det første: Hvis vi skal ha en ”debatt” om emnet, så skal vi ha en debatt. I NRKs Vestfoldsending onsdag 3. september hadde jeg den tvilsomme gleden å diskutere mitt utspill med ordfører Bjørn Ole Gleditsch. Han skjøt med alle kanoner han hadde til rådighet og ingenting tydet på at han ikke har bestemt seg: Han er for bydelsutvalg og mot alle som er i mot. I kjent Gleditschstil var karakteristikken ”useriøs” noe av de første som kom ut av hans munn. På tide å vurdere ordforrådet?

Jeg har bestemt meg for hva jeg mener fordi jeg har erfaring med bydelsutvalg, har innhentet informasjon fra folk som sitter i bydelsutvalg i dag og har lest meg opp om emnet. Bjørn Ole Gleditsch gir uttrykk for at han ikke kan nok om saken og sier han skal på tur til Sandnes for å samle erfaringer, som etter en debatt skal munne ut i en konklusjon. Men hvorfor drar han dit når han så tydelig har bestemt seg?

Hvis vi skal få til en storkommune må viktigste motivasjon være at vi bruker de administrative ressursene på en bedre måte, og ikke minst at vi får til et effektivt politisk system der politikerne fra Stokke og Andebu føler seg ivaretatt. Jeg mener beste måte å gjøre det på er ved at de enkelte partier er sitt ansvar bevisst og nominerer kandidater fra hele kommunen til bystyret. Det er ikke noen andre tiltak som kan kompensere for tap av to kommunestyrer, dersom partiene ikke tar dette på alvor. Vi i Sandefjord må leve fint med tanken på at neste ordfører likegodt kan være bosatt i Stokke, som i Andebu. Og kanskje er det en besnærende tanke?

Videre må en stor andel utvalgsmøter holdes over hele kommunen. Det er uhørt dersom et helse- og sosialvalgsmedlem ikke kan navnene på sykehjem i hele storkommunen og tilsvarende flaut hvis ikke skoleutvalgsmedlemmer kan navn på alle barneskoler. Også bystyremøter bør i første periode avholdes andre steder enn Rådhuset.

Men å innføre bydelsutvalg er en særdeles dårlig idé. Etter min oppfatning gir det våre nye venner en falsk trygghet av at de får medbestemmelserett. Pr. definisjon kan aldri et bydelsutvalg få særlig makt – hvis de får det, hva er da vitsen med kommunesammenslåingen? Skal vi ha med de to nabokommunene på laget må de være med på rette premisser. De må få reell makt.

Det er et bedre alternativ med et relativt høyt antall bystyremedlemmer, samt opprette et par nye heldags politikerstillinger for å styrke demokratiet. Ikke minst frykter jeg bydelsutvalg vil føre til dårlig rekruttering. Hvem gidder å sitte i et utvalg som stort sett bare kan innstille til bystyret i Sandefjord? For større partier er det ikke noe problem å stille et stort antall politikere til rådighet som må sitte i underutvalg og utvalg, men for de små er det en vanskeligere oppgave. Det ender med at det kastes inn C-politikere, eller i verste fall at det ikke kommer noen.

Å innføre et tredje politisk nivå i stor-Sandefjord er en dårlig idé fordi noe av hensikten med sammenslåingen må være at vi utnytter ressursene bedre. Vi bygger et system som kan komme til å vare i 50-100 år. Vi må gjøre det riktige nå, for det er vanskelig å fjerne den type systemer i ettertid. Vi får kun støtte av staten i en tidsbegrenset periode. Når den perioden er over må vi sitte med en kommunestruktur som er rimeligere å drifte -  hvis ikke har alt vært forgjeves.

Jeg håper at ingen partier binder sine politikere i saken, og at spesielt Høyre tenker seg om før representantene bare stemmer ut fra lojalitet til ledelsen. Det er ingen som husker hvem jeg var om hundre år og Bjørn Ole Gleditsch er bare et falmet bilde på veggen. Det er ikke for vårt eget ego vi driver med dette, men for de som kommer etter oss.

Huitfeldt tar avstand fra Sandefjord Ap

Noe litt rart skjedde i kveld, mandag 1. september 2014. Noen dager før Stortingsvalget i fjor uttalte Sandefjord Ap-mannen Eddie Whyte at FrPs stortingskandidat Mazyar Keshvari var en "Uncle Tom". Jeg lovet umiddelbart etter denne uttalelsen at jeg kom til å skrive et leserbrev om saken og påpeke det som hadde skjedd overfor Ap sentralt.

Jeg skrev så følgende leserbrev til Sandefjords Blad. Her tok jeg et kraftig oppgjør med en slik oppførsel og påviste at Uncle Tom er et rasistisk uttrykk. En ting er at et partimedlem sier noe dumt, klikker på feil "like" el.l - og så senere trekker det tilbake - eller trekker det ikke tilbake, men blir kritisert av partifeller. Jeg blir flau når det skjer - men jeg innser at FrP ikke har egne aviser og at Ap-avisene alltid leter etter FrPs relativt små feil. Og som oftest finner de "nobodys" uten viktige verv som gjør feil.

Men i Sandefjord Ap var det annerledes. Der gikk Aps leder ut og forsvarte sin partifelle i et harmdirrende leserbrev og svært personlig brev mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg tok det tungt. Ingen forsvarte meg, ennå så absurd absurd situasjonen var. Men så, ikveld, går Ap-lederen Anniken Huitfeldt ut og gir meg støtte på Twitter! Hun skrev: 

"@Hoelseth Enig m deg. Tar avstand."

Det jeg skrev til henne var: "@AHuitfeldt Vær så snill. Svar. Tar du avstand eller ikke fra at Sandefjord Aps leder støttet Uncle Tom-utsagnet? http://sandefjordarbeiderparti.mittap.no/-/bulletin/show/814210_hoelseths-absurde-korstog?ref=checkpoint …"

Jeg takket henne med følgende melding: "@AHuitfeldt Takk! Det står respekt av at du skriver det. Jeg tok det hardt at Sandefjord Ap sto bak uttalelsen, som jeg reagerte veldig på."

For meg personlig var dette en viktig hendelse. Jeg føler oppriktig at Sandefjord Ap har grobunn for et ganske ekstremt miljø og kan påvise det med andre eksempler. Selv om jeg ikke liker Aps ideologi virker folk som Støre og Stoltenberg som skikkelig mennesker, men jeg lurer på hva som egentlig har skjedd i Sandefjord Ap, ettersom det ikke er ryddet opp. Det blir utrolig viktig fremover å påpeke hva slags folk som er i byens største opposisjonsparti og hva de står for. Og ikke minst er jeg motivert til å ta opp kampen mot Sandefjord Høyre, som hele tiden legger seg tre millimeter til høyre for Sandefjord Ap og dermed havner omtrent der Ap på landsbasis ligger politisk.

Skal vi angripe Russland?

Skal vi angripe Russland og straffe dem skikkelig å ha okkupert Krimhalvøya? Det er vel omtrent det stemningsnivået vi har kommet til denne helgen, etter at Putin har utplassert soldater i området og tydelig har tatt kontroll. En annen variant er at dette er Vestens skyld, fordi vi har blitt så svake overfor Russland, slik Politico altså mener. Samtidig hevdes det at Putin er maktsyk og dette er bare utslag av gamle kommunist- eller tsartendenser og behov for å ta kontroll.

Jeg kunne godt tenke meg en faktabasert tilnærming. Hva med å ta en titt på hva som faktisk har skjedd. Dette er hva Wikipedia har skrevet om de siste dagers hendelser:

"On 23 February 2014, following the 2014 Ukrainian revolution, the law on languages of minorities, including Russian, was abolished, making Ukrainian the sole state language at all levels.^[38] On 26 February 2014, thousands of pro-Russian and pro-Ukraine protesters clashed in front of the parliament building in Simferopol. On the same day Russian President Vladimir Putin put 2,000 Russian troops on alert along the Ukrainian border. The protests followed the ousting of the Ukraine President Viktor Yanukovych on 22 February 2014, and a push by pro-Russian protesters for Crimea to secede from Ukraine and seek assistance from Russia.^[39]

On 28 February 2014, Russian military forces occupied key posts, buildings, airports, and other assets in Crimea.^[40] The interim Government of Ukraine described the events as an invasion and occupation of Crimea by Russian forces.^[41][42] Crimean Prime Minister Sergey Aksyonov, elected in an emergency session earlier in the week, said he asserted sole control over Crimea's security forces and appealed to Russia "for assistance in guaranteeing peace and calmness" on the peninsula. The central Ukrainian government does not recognize the Aksyonov administration and considers it illegal.^[43][44] The Russian foreign ministry stated that "movement of the Black Sea Fleet armored vehicles in Crimea (...) happens in full accordance with basic Russian-Ukrainian agreements on the Black Sea Fleet".^[45]

On March 1, the Russian parliament granted President Vladimir Putin the authority to use military force in Ukraine.^[46] The international community widely condemned this move. On the same day, the acting president of Ukraine, Oleksandr Turchynov decreed the appointment of the Prime Minister of Crimea as unconstitutional.^[47]"

Med andre ord: Det går an å se det omtrent slik: Ukraina har siden frigjøringen fra Sovjet vært et eneste stort rot. Den ene korrupte politikeren har avløst den andre og det er ærlig talt vanskelig å skille mellom hvem som er skurk og helt. I februar i år var det vanskelig ikke å ta parti med opposisjonen, ganske enkelt fordi de ble skutt på - det er uakseptabelt. Men straks demonstrantene kom til makta misbrukte de sin makt.

Det første opposisjonen altså gjør når de kommer i posisjon er å innføre ukrainsk som statsspråk i hele landet, til tross for at russerne allerede i 2001 ble talt til å utgjøre 58 prosent av befolkningen på Krimhalvøya.

Er det veldig rart at russerne reagerer? Forsvarer jeg at de har okkupert en del av et land? Nei, det er svært vanskelig å forsvare noe slikt, men de måtte på et eller annet vis vise styrke for å komme til forhandlinger. Om det er intensjonen er å okkupere, eller vise styrke for å forhandle, gjenstår å se. Men å se på det som har skjedd som en kamp mellom det gode og det onde er overhode ikke innenfor virkelighetens verden. For meg virker politikerne på begge sider nøyaktige like korrupte, egosentriske og kyniske.

Hva med å forsøke en liten parallell? Norge kan sies å ha annektert deler av "Sameland". I 1845 bodde det 51 prosent samer i Finnmark, i 1900 var tallet sunket til 29 prosent. I unionstiden ble svenske og norske bønder oppfordret til å reise nordover for å dyrke jorda. Heldigvis har finnmarkinger klart å leve fredelig sammen på tross av dette. På toppen av det hele lever det også en del kvener i fylket, som snakker avarter av finsk. Vi hører aldri om alvorlige konflikter mellom samer, kvener og nordmenn. Men la oss si at samene var større i antall og mer ekstreme i politisk aktivisme. La oss si at de på et tidspunkt erklærte kommuner og områder med et flertall samisktalende for hel-samiske og erklærte samisk som eneste offisielle språk!

Nordmennene i området, hvorav et stort antall har bodd der i uminnelige tider og et ennå større antall har bodd der i nesten 150 år, skulle de plutselig blitt sett på som annenrangs borgere?

Jeg tror sjansen for at nordmenn i et slik område ville fått hjelp på 1-2-3 av staten Norge hadde vært svært stor, og at "Sameland" hadde blitt norsk igjen brennkvikt. Heldigvis er ikke situasjonen så tilspisset hos oss. Heldigvis kan samene bruke sitt språk og heldigvis misbruker de ikke samisk stolthet som i det konstruerte eksempelet. Men de gjør altså ukrainerne.

Etter min oppfatning er det tullsnakk at et sterkt Vesten hadde kunnet hindre okkupasjonen av Krimhalvøya. Selv ikke Ronald Reagan kunne hindre det russisk statsstøttede kuppet i Polen i desember 1981. Og ingen hadde kunnet hindre det som har skjedd nå. Det at russerne hjelper et flertall av sine "egne" i et landområde er til å forstå etter at de nye ukrainske ikke folkevalgte makthaverne misbrukte sin stilling.

Hva kunne vært gjort, og hva nå? Det lureste makthavere gjør er å gi de regioner der det er store befolkningsgrupper som den i Ukraina, stemmerett til å avgjøre egen skjebne. Om de velger å bli uavhengige eller knytte seg til andre land, så hva så? Moderlandet har selvfølgelig rett til å sørge for at eiendomsrettigheter samt menneskerettigheter respekteres uansett utfall av et valg. Men hva er egentlig vitsen med å bruke ressurser på å ha kontroll med et landområde når det er befolket av et flertall med "utlendinger"? Hva er vitsen med å tvinge dem til å snakke samme språk som flertallet i landet forøvrig snakker?

NATO og FN burde reagert i det Ukraina tvang igjennom ukrainsk som språk. Da hadde vi kanskje ikke vært i den situasjonen vi er i nå.

Ole T. Hoelseth taler

Og her er talen min på FrPs landsmøte 24. til 26. mai 2013. Lett forsinket lagt ut, på grunn av noen tekniske utfordringer. Dette var min tredje landsmøtetale. Blant annet sitert i Aftenposten. Hvis jeg bare kan smile litt og holde orden i papirene neste gang, så kan dette blir riktig bra.

En kveld med Google - og fattigdomsdebatten

Phillip Cottrell er død. Wikipediartikkelen skrek mot meg. Jeg skulle kontakte min beste venn og klassekamerat fra University of Westminster, og lette etter ham på Internett. Phillip var den mest dedikerte journalist jeg noen gang har kjent. Ungdomsårene tilbragte han på gutterommet hvor han leste opp fiktive nyhetsmeldinger. Det ga resultater. Han gikk ut med toppkarakterer og fikk jobb i BBC World Service. Deretter emigrerte han til New Zeeland, hvor han i 2011 ble drept av to rovmordere etter nattevakt i Radio New Zeeland.

Belfast, Nord-Irland, 1989. Phillip skulle skrive hovedoppgave om media og terrorisme. Sent på natten snakket vi med britiske soldater som fikk melding om en bombe. Vi sprang til False Street og så en Mollotovcoctail. Vi måtte skritte over soldater som krøp gatelangs og så på oss gjennom kikkertsiktet. Dumdristig er nok ordet. Men Phillip ville være et vitne.  Det er det som er journalisters jobb.

Jeg gråter og søker gjennom navn på de andre i klassen. Hvordan gikk det med dem? Media studies, class of ´89.  

Julia, Michelle, Claire, Christina, Ciro. En etter én dukker de opp på Facebook eller LinkedIn.  En del fish n` chips og 25 år etter. Den ene etter den andre har de fått jobber i institusjoner som BBC, ITV News, Channel 4, Virgin Media, The Guardian. Noen har skrevet bøker, andre har engasjert seg i politikk. Vi var 42 studenter. 5.000 søkere.

Selvskryt for å ha gått på et av Storbritannias mest anerkjente studier? Nei. Jeg var en av tre utenlandsstudenter på utlendingkvote. Etter det jeg husker fikk vi plassen i konkurranser med 70 søkere. Andre får vurdere om jeg var på nivå med mine engelske kolleger.

Det jeg vil skryte av er hva vi lærte. Det som ble innprentet igjen og igjen, om vi ville jobbe som journalister var: ”Autoriteter lyver. Det er din oppgave å finne ut hvordan og hvorfor.”  ”Hva er sannheten? Sannheten er ikke objektiv. Det er din oppgave å få frem at maktmennesker fremstiller sannheten subjektivt."

Den lærdommen kan jeg ikke legge vekk og bruker den i politikken. Det gir noen ubehageligheter. Mange. Men jeg kan se meg i speilet når jeg en dag legger dokumentbunken på hylla.

I Sandefjord har vi de siste par årene hatt en diskusjon om fattigdom etter at SSBs statistikk viser vi har mange innbyggere som ligger under inntektsgjennomsnittet. Men hva betyr det å diskutere fattigdom?

Slik jeg ser det handler ikke diskusjonen om fattigdom. Den handler om hvem som skal ha det beste imaget i fattigdomsdebatten. Hva som skjer med de fattige og om det som gjøres overfor dem fungerer bryr Ap og Høyre seg katta om. Hvordan kan jeg si det? Jo, vi har så langt ikke fått opplyst i et eneste leserbrev eller innlegg hva det egentlig er Ap og Høyre vil i saken. Det er helt mørkt.

Begge partier roper hurra for en handlingsplan mot fattigdom før de har sett et eneste forslag. Før de aner hva administrasjonen foreslår har de startet krangelen om hvordan tiltakene, de tydeligvis har bestemt seg for å støtte uansett, skal finansieres.

Fafos rapport om fattigdom i Sandefjord fortalte oss ingenting. Den ga ingen holdepunkter til hvorfor de ti-tolv tiltakene som allerede er i gang ikke virker, hva nytt vi eventuelt kan gjøre og ingen holdepunkter til om det finnes eksempler på kommuner som noen gang har klart å bevilge seg ut av fattigdom. Likevel: Ett eller annet har Ap og Høyre bestemt seg for å gjøre. Nåde ta de som stiller kritiske spørsmål.

Tenk om det er slik at fattigdom i Sandefjord rett og slett skyldes mangel på arbeidsplasser? Det er helt normalt at en kommune med høy ledighet også har mange på AAP, uføre og sosialhjelp. Tenk om det er slik at Sandefjord ser ut omtrent Norge ville sett ut uten olje? Vi har svært få oljerelaterte bedrifter og få oljependlere. Tenk om det er riktig at det er mange dårlige holdninger blant sosialungdommen? Er vi da sikre på at det er lurt å gjøre ennå mer av det som ikke har virket fra før?

Sandefjord FrP vil ha jobbkrav til sosialhjelpsmottagere, tøffere krav til å motta sosialhjelp for personer under 35 (ikke redusert utbetaling). Samtidig vil vi ha gründerhus og initiativ for å få til et såkornfond til næringslivet.

Men det handler om image. Og hvem som fremmer forslag. I regjeringserklæringen mener H og FrP at sosialklienter skal utføre arbeid for pengene de mottar. I Sandefjord stemte Høyre mot. Ap også. I Fredrikstad er de veldig for.

Min erkemotstander Eddie Whyte (Ap) hevder at jeg er ideologisk prinsippfast, og mener det vel som en spydighet. Jeg er usikker. Jeg tror vi skal følge noen prinsipper, men det viktigste er å få til noe og vite at det er beviselig bra for folk.

Helse- og sosialutvalget i Sandefjord diskuterte  ”bleierommet” på Nygård bo- og behandlingssenter for noe tid tilbake. Moderne sykehjem har sjakter for å kaste ned bleieposer. På Nygård må de bæres ned. Forbi kjøkkenet. Jeg ivret for endring. Ap og Høyre gikk mot, for de mente pengene til tiltaket kom fra feil konto, nemlig fra kontoen for penger som er testamentert til sykehjemmet. Lukta er der fremdeles. Ideologi kan lukte.

FrP ville kombinere arbeid og språkopplæring for alle flyktninger. Ap var i mot.  Høyre var uinteresserte. I resten av verden er det ikke et diskusjonstema. Du lærer raskere når du kombinerer språk og jobb enn om du bare sitter i et klasserom.

Eddie Whyte har vært svært dyktig i denne perioden. Det er han som legger premissene for debattene. Sandefjord Høyre spiser av hans hånd. Så legger de seg tre millimeter til høyre for forslagene hans og krangler litt vedtekter med Venstres Karin Virik for å se tøffe ut. Det fungerer for dem og det kommer de til å fortsette med til velgerne forteller dem noe annet.

Det er trist at det er blitt slik. Ut fra hva jeg hører fungerer kollegiet Høyre & FrP utmerket i regjeringen. Diskusjonene går oftere på tvers av partigrensene enn mellom partigrensene. I Sandefjord kan jeg ikke komme på en eneste sak der Høyre har invitert til fellesforslag, eller hvor de har villet diskutere kompromisser når vi er uenige i helse- og sosialutvalget. Utvalget forvalter til sammen én milliard kroner. På høyere plan fungerer budsjettsamarbeidet, men det kunne kommet mye god politikk ut av samarbeid ellers også.

FrP kunne tatt mer hensyn til hva mange tror er sant, og ikke det vi er overbevist om er sant. Mange gjør sitt beste for å fremstille de som tenker annerledes som "motstandere av fattige".  Det er vanskelig å bryte gjennom image-makeriet til Høyre og Ap. Men det er vår plikt å holde oss til det vi, etter grundige undersøkelser, oppfatter som sannheten. Det er oss. Det er vår eksistensberettigelse.

Analyse av leserbrev fra Eddie Whyte, Sandefjord Arbeiderparti

Eddie Whyte har i dag, 4. Februar 2014, nok en gang skrevet leserbrev mot undertegnede i Sandefjords Blad. Det begynner å forme seg et mønster for hvordan Whyte arbeider.

Det er sjeldent en lokalpolitiker så intenst angriper en motstander igjen og igjen med nesten identisk de samme argumentene gang etter gang. Tross alt er jeg kun en kollega av Whyte i helse- og sosialutvalget. Det skrives selvfølgelig en del intense leserbrev rundt om i landet, men vanligvis er det ordførere, gruppeledere og personer i formannskapet som får gjennomgå. Men Whyte har altså andre planer. Det er noe manisk over det.  Vi snakker nå om 6-7 leserbrev med omtrent samme innhold som i brevet jeg gjengir under.

Eddie Whyte er fra Nord Irland, og vokste opp i landet i en tid da det var ett av de mest urolige områdene i Europa med store politiske- og voldelige motsetninger. At han bringer med seg en annen politikerkultur er forsiktig sagt. Det virker som det er viktigere for ham å forsøke å knuse motstandere enn å diskutere saker. Går man inn i metodikken hans vet han nok hva han gjør. Oppskriften er: Lag en ”historie” og gjenta og gjenta den. Ikke vik til siden og ikke la deg distrahere av innspill som kan gi en reell debatt – bare gjenta og gjenta det bildet du ønsker å tegne av en motstander.

Ingen røyk uten ild, vil mange tenke og jo flere leserbrev som skrives i samme stil, jo flere vil få med seg budskapet.

Klarer han å isolere FrP på denne måten (det er kun undertegnede som er representert i Helse- og sosialutvalget) er veien fritt frem for å samarbeide med Høyre. Høyre viser stadig at de ønsker å strekke ut en hånd mot Arbeiderpartiet.  Så det er mye å vinne på å gjøre alt man kan for å få FrP til å se ut som et parti ”litt på siden”.  Problemet for Høyre er bare at det blir ikke moderat politikk av å samarbeide med noen som er ytterliggående, den blir i beste fall litt mindre ytterliggående.

Whytes leserbrev av denne typen startet omtrent fra første stund vi begge ble valgt inn i helse- og sosialutvalget. På ett plan er det vanskelig å skyte tilbake, fordi man så lett får et stempel som ”de to kranglefantene” ved å ta opp hansken. Whyte sliter med en del uskrevne regler innenfor norsk politisk kultur og det er vanskelig å synke ned på hans nivå uten å virke, unnskyld uttrykket – helt dustete. Men det blir nok nødvendig å slå tilbake i en eller annen form. Det viser seg igjen og igjen i politikk at negativ reklame virker, og at den virker spesielt effektivt hvis den som rammes ”føler seg for god til” å slå tilbake og ignorerer alle beskyldninger.

På den annen side er det en del forhold knyttet til hva Whyte ellers sier og gjør som gjør det unødvendig for å bruke mye tid på å slå tilbake. Han er sin egen verste fiende, slik denne saken viser.  Og jeg har grunn til å tro det ikke er den siste. Det er dog to forhold knyttet til saken jeg undrer meg over. Det første er at Dagbladet var eneste avis som omtalte saken, det andre var at han så absolutt og kategorisk benektet at han hadde sagt noe galt og ikke ble tatt for det av noen kolleger eller medier. Faktisk fikk han full støtte av sin partileder Arild Theimann for sitt syn på liberalister med en annen hudfarge enn ham selv.

Mine kommentarer er skrevet i kursiv, hans leserbrev i bold:

Tittel på Whytes innlegg var: FrPs trangsynt budskap om levekår

(Skrivefeilen er ikke min, jeg har kun kopiert teksten fra Arbeiderpartiets egne nettsider)

En må ofte pløye gjennom mye politikerpreik før man kommer frem til kjernen i Sandefjord FrPs hovedbudskap. De siste innspillene fra nestleder Ole T. Hoelseth om levekår i byen, er ikke ment som et bidrag til en bedre hverdag for dem det gjelder, men heller som en mistenkeliggjøring av folk som mottar økonomisk sosialhjelp generelt og ungdom spesielt.

Allerede i første avsnitt skiller Whyte seg ganske signifikant fra andre debattanter. Han hevder jo faktisk at undertegnede har det motivet når jeg uttaler meg om sosialhjelp, at jeg ikke ønsker at sosialhjelpsmottagerne får en bedre hverdag.

Sterkt.

Normalt er det slik at politikere hevder at virkningen av den politikken motstandere står for vil forverre situasjonen til en gruppe mennesker – men her mener altså Whyte å vite at jeg virkelig vil noen mennesker vondt. Han avskjærer helt muligheten for at jeg har et annet syn enn han på hvordan de kan få det bedre.

I det jeg har skrevet om saken har jeg helt spesifikt sagt jeg skiller mellom det NAV karakteriserer som ”ungdom”, nemlig personer under 35 år – og de som er eldre – men det er ikke så nøye for Whyte. Jeg er for øvrig opptatt av det skillet fordi jeg tror det er veldig vanskelig å endre livsmønster for noen over 35 år uten videre – deres problematikk må gripes fatt i på andre måter.

Uttalelsen om ”mistenkeliggjøring” er også interessant. Ved å gjenta og gjenta den gjør Whyte det i virkeligheten umulig å gjennomføre en sivilisert debatt om all sosialhjelp mottas av ungdom gis til noen som har reelt behov for den. Bare det å nevne alle sakene i det siste der NAV har avslørt at det arbeides svart parallelt med å få hjelp, burde pr. definisjon ikke være ”lov” å snakke om, for bare ved å nevne det kan jo alle, rent teoretisk sett, bli mistenkeliggjort.

Whyte vil ikke ha debatt om temaet. I hans verden har alle som mottar sosialhjelp alltid reelle behov, ordet velferdsfelle eksisterer ikke - og de som mener noe annet skal få gjennomgå. Om det de må gjennomgå er krydret med usannheter er ikke så nøye.

Ikke noe nytt der dessverre. I tidligere innlegg skriver Hoelseth at folk som mottar økonomisk sosialhjelp, bør ut i skogen og hogge ved for å få tilbake sin selvrespekt (!).

Whyte vet uttalelsen må ses i en sammenheng. Han har gjentatt den en rekke ganger – omtrent i denne formen. Han vet godt at leserbrev er begrenset i lengde, at et leserbrev får flere lesere jo kortere de er og poengterte i formen. Mitt leserbrev om trehogst var myntet på det generell behovet samfunnet har for at ungdom yter noe tilbake når de mottar sosialhjelp. Akkurat slik Fredrikstad Arbeiderparti har gått inn for. Selvfølgelig er det ikke bare vedhogst ungdom kan utføre som arbeidsoppgave. Det skjønner alle, med unntak av de som har egeninteresse av å tolke det som står skrevet i verste mening.

I Sandefjords Blad (1.februar) gjentar han sitt trangsynte budskap og roper etter det han kaller for «en innstramming i sosialhjelp» som en del av diskusjonen om hvordan vi kan forbedre levekår i byen.

For å presisere: Jeg har snakket om en innstramming av kriteriene for å få hjelp, ikke kronebeløp.

Det er heller ikke lenge siden Hoelseth sammenlignet den norske velferdsmodellen med undertrykkende og totalitære regimer og ville kutte sosialhjelpssatser med inntil 40 %.

Whyte gjentar en løgn han har gjentatt uendelig mange ganger i helse- og sosialutvalget og leserbrev. Her er mitt egentlige forslag, ordrett, slik det står i referatet:

” HS utvalget anbefaler at formannskapet ber administrasjonen utrede vesentlig reduksjon av sosialhjelpssatsene i Sandefjord kommune. Med vesentlig menes mellom 25 og 40 prosent.  Sosialhjelpsmottagere som frivillig blir med på en form for aktivitet i regi av NAV eller Fønix Kompetansenett AS eller tilsvarende aktiviteter i annen regi skal ikke berøres av reduksjonen.”

Forslaget ble nedstemt. Noen måneder senere kom administrasjonen med et forslag som var langt mer radikalt, som fikk flertall med FrPs stemmer – nemlig at ungdom som takket nei til å utføre pliktarbeid kunne få sin sosialhjelp redusert til laveste sats, nemlig den såkalte nødhjelpssatsen. Det ble dog føyd til at det skulle brukes skjønn i forhold til dette. Den største svakheten med forslaget var at det kun var pliktarbeidsplasser til 15 ungdommer, mens politikerne allerede da visste at over hundre ungdommer levde av sosialhjelp. Resultatet ble at et høyere antall ungdommer i dag lever av sosialhjelp.

Whyte trekker altså frem: ” Hoelseth sammenlignet den norske velferdsmodellen med undertrykkende og totalitære regimer”, som er en enkeltstående setning fra et leserbrev fra 2011. Hele sitatet fra det opprinnelige leserbrevt ser i virkeligheten slik ut:

”Er jeg mot velferdsstaten? Ja. Jeg ser på velferdsstaten som en gjenlevning av de ekstreme bevegelsene som sto for så mye vondt i det forrige århundre – kommunismen og den ekstreme nasjonalismen. Velferd kan utmerket godt produseres av andre enn staten, og i mange tilfeller kan den også finansieres av andre enn staten.”

Det jeg sier – og det er godt mulig mange synes jeg bruker sterke ord, men innholdet i det jeg sier er ikke på noen måter kontroversielt – egentlig er det et svært moderat syn jeg uttrykker. Det jeg sier er: FrP og jeg støtter et velferdssamfunn. Et samfunn der staten sørger for at alle får selvfølgelige velferdstjenester dekket, hvor disse tjenestene er dekket av staten, men hvor de produseres av private selskaper. Med andre ord – private sykehus, private sykehjem osv. Og som i dag: et samfunn der frivillige borgere og organisasjoner også bidrar.

Hvis jeg skal utbrodere dette med å sammenligne med et totalitært system så går det på at det som blant annet karakteriserer totalitære samfunn er at ett regjerende parti sørger for å sitte på alle sider av bordet i styring, tjenesteproduksjon og pengestrøm. Det er uheldig. Når et kommunalt sykehjem bryter loven får det ingen konsekvenser. Hvis et privat sykehjem bryter loven kan de miste sin kontrakt i løpet av en uke.

Ved å utelate viktige sammenhenger i det jeg har skrevet får Whyte fakta i det jeg har sagt som om jeg har sagt noe helt annet. Han plukker enkeltsetninger fra enkeltleserbrev fra mange år tilbake og lager et politisk puslespill som passer ham selv.

Da forslaget ble fremmet på møte i helse- og sosialutvalget, fikk det bare hans egen stemme. Det er et sunnhetstegn at FrP står alene i denne saken. Å kutte i satser som allerede er på statens minimumsnivå, er ikke veien å gå for å hjelpe sosialhjelpsmottakere å komme videre.

Det er riktig at FrP ble stående alene, og denne saken var vel egentlig den som gjorde at forholdet til Høyre ble meget betent. Når de så snudde og stemte for et mer radikalt forslag i ettertid, så fikk også de det til å se ut som om FrP hadde fremmet et forslag vi aldri fremmet. Heldigvis ligger dokumentasjonen i det skriftlige referatet fra møtene.

Det finnes nok av forskning som viser at en reduksjon i økonomisk sosialhjelp ikke bidrar til å få folk ut i arbeidslivet, men snarere bidrar til at folk får en enda verre livssituasjon, og det blir enda vanskeligere å komme seg i arbeid eller utdanning.

Det stemmer nok at det finnes forskning på dette. Jeg ser en økende tendens til at Ap-politikere trekker frem forskning i økende grad. Men de gjør det selvfølgelig aldri når forskningen går mot deres ”tro”. Har de noen gang støttet seg til forskning som går på at inntektene til en stat kan øke selv om skattene reduseres? At økonomien stabiliseres bedre over tid om vi innfører gullstandard?

Jeg tror nesten både vi på høyresiden og venstresiden må godta at politikk er politikk og det er mulig å finne forskning eller praktisk erfaring som beviser alt mellom himmel og jord og som må gjelde som en fasit som gjør politikk unødvendig.

Hvis det var slik som Whyte hevder, nemlig at ungdom kommer lettere i arbeid med sosialhjelp, hvorfor er da problemet økende? Antallet ungdom som lever av sosialhjelp øker i Sandefjord – men det som er verre er at antall unge som går direkte til AAP og uføre har eksplodert. Så det er rett og slett ikke dekning for det han sier i Norge i dag, uansett hva forskningen hans viser.

Rett før jul i fjor uttalte Hoelseth at «Det bør være et mål i seg selv å si nei til alle sosialhjelpssøkere under 35 år» samtidig som han stemte mot å utarbeide en plan for å takle dårlige levekår i Sandefjord i helse- og sosialutvalget. Den samme planen som partileder Vidar Andersen og hele FrPs bystyregruppe allerede hadde stemt for.

Som jeg har påpekt tidligere er det helt normalt at politikere, til og med ofte de samme politikerne, stemmer ulikt i fagutvalg og formannskapet og bystyret. Motivet er som oftest at når en sak er grundig nedstemt i fagutvalget er det ingen vits i å bli sittende igjen som en ”kverulant” i for mange saker. Man ”sparer seg” gjerne til de litt større slagene og vil unngå å alltid være i protest. Arbeiderpartiets representanter stemmer stadig ulikt i fagutvalg og andre organ og det gjør også Høyre.

Arbeiderpartiet står for et samfunn basert på fellesskap og samhold. Folk skal få en hjelpende hånd når de trenger det.

Også FrP er for sosialhjelp og en hjelpende hånd når folk trenger det. Vi vil bare innføre arbeidsplikt for ungdom. Enkelt og greit.

Vi er opptatt av å løse Sandefjords utfordringer når det gjelder levekår. Det er en uting at FrPs nestleder velger å misbruke diskusjonen om veien fremover for å forbedre levekår i byen, til kontinuerlig å angripe dem som har mest behov for hjelp.

Jeg har totalt skrevet fire innlegg om fattigdomsproblematikken og uttalt meg i et lengre intervju. Brevene og intervjuet favner vidt og handler blant annet om de faglige svakhetene ved fattigdomsrapporten, hvor alvorlig det er for norsk økonomi at produktiviteten faller samtidig som vi har OECDs høyeste andel som lever av staten i arbeidsfør alder, jeg snakker om veien videre og hva vi bør gjøre for å få Sandefjord ut av det uføret vi har havnet i.

Whyte tar ikke opp noen av disse sakene. Han mener han har mer å vinne politisk på leserbrev av denne typen. Tall, analyser og reell debatt takler han rett og slett ikke. Det er som med trollet. Når sola kommer sprekker det.

Det normale når noen slår tilbake slik jeg her gjør, er at Arbeiderpartifolk sier man ”sutrer” og ikke tåler kritikk eller ”gjør seg til offer”. Jeg gjør ingen av delene her. Jeg påviser hvor mange feil og urimeligheter Whyte farer med. Jeg ønsker en debatt om fakta i saker og jeg ønsker ikke at fattigdomsdebatten skal få lov til å pågå helt uten at innholdet i den diskuteres på reelt grunnlag.