Er de rødgrønne glade i barna sine?

I romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land lar forfatter Dag Solstad en av romanfigurene uttale at borgerlige foreldre ikke er glade i barna sine. Resonnementet er som følger: Hvis et barn av en fabrikkarbeider blir fabrikkarbeider så er det greit, hvis det tar utdannelse og får et akademisk yrke, så er det også veldig bra. I borgerlige hjem derimot blir foreldrene slettes ikke glade hvis barna tar seg fabrikkjobb, der godtas kun et akademisk yrke. Ergo er ikke borgerlige foreldre glade i barna sine.

Om ikke annet kan påstanden gi grunnlag for refleksjon. Men om foreldre med akademisk utdannelse kan ha en liten tendens til å overdrive ambisjoner på vegne av barna sine har overdrivelsene i det minste ingen negative samfunnskonsekvenser. Om en ingeniør egentlig hadde vært lykkeligere som rørlegger, så er det vedkommende det går utover, ikke samfunnet. Kanskje kan foreldreambisjoner ha motsatte effekt – jo flere ungdommer som eksempelvis blir ingeniører - etter et spark i baken – i stedet for å bli ufaglært arbeidskraft, jo større er samfunnsnytten.

Jeg er mer bekymret over mangelen på omtanke overfor våre barn blant en del mennesker på rødgrønn side. Det bærer galt av sted når den kollektive tankegangen går så langt at den til og med skal inkludere ufødte barn. Når rødgrønne politikere med viten og vilje velger en politikk som tvinger barna våre til å betale regningen for uvettig økonomisk oppførsel.

Det ser ut til å være et internasjonalt fenomen blant kollektivistisk tenkende politikere. Barack Obama har forgjeldet USA mer enn alle andre tidligere presidenter har klart før ham. Detroit er slått konkurs etter å ha vært styrt av Demokrater langt ute på venstresiden.  Hellas, Spania og Portugal ble store underskudd drevet frem av sosialister. Alt handlet om å drive det kollektive velferdsnivået i til nye høyder – finansiert av lån. Hensikten var å gjøre seg selv populær i nuet. Barna må ta regningen.

Jens Stoltenberg er ikke et hakk bedre enn sine gjeldskolleger rundt om i verden.  Som følge av oljeinntektene er vi ikke like ille ute som nevnte eksempler, men vi styrer i den retningen. Ingen statsminister har gjort Norge mer oljeavhengig enn Stoltenberg.  På toppen av det hele har han klart å bygge en velferdsstat som ikke lar seg finansiere i fremtiden. Etter fem år med de rødgrønne er statens fremskrevne overforbruk doblet til 200 milliarder kroner.

Det er godt gjort. Staten har om lag 1.000 milliarder kroner å rutte med. 40 prosent av disse inntektene kommer direkte eller indirekte fra olje. Siden 2006 har de rødgrønne hatt om lag 400 millioner mer å rutte med på budsjettet, likevel styrer de mot et underskudd.

Underskuddet må betales av våre barn, enten med ennå høyere skatter og avgifter, lån eller at oljefondet tappes. Margaret Thatchers sitat om sosialisters pengebruk er stadig like aktuelt: 

"Problemet med sosialisme er at du tilslutt går tom for andre folks penger"

Er rødgrønne velgere glade i barna sine? Selvsagt er de det, men da bør de ikke stemme rødgrønt.

Kilde: http://www.dagbladet.no/2010/09/14/nyheter/okonomi/jens_stoltenberg/innenriks/politikk/13397956/ 

Misunnelse og grådighet

Jeg ser på min datter som kravler over gulvet i en viss fart.  Som ettåringer gjør. Jeg tenker på veien til det å bli voksen.  Jeg tenker på oppdragelse. Hva vil det si å oppdra barn? Vi kan ikke endre et barns personlighet, men vi voksne er forbilder for hvordan barn oppfører seg videre i livet  - hvilke verdier de tar med seg.

Min kone og jeg er neppe veldig annerledes enn alle andre foreldre. Vi har noen universelle grunnprinsipper. Vi gjør vårt beste for å forme de små så de som voksne ikke stjeler, ikke lyver, ikke blir grådige og ikke snakker stygt om andre.  Blant annet. Vi gjør vårt for at de skal bli rause, inkluderende individer.  Vil vil ikke at de skal misunne andre barn. De må tidlig lære seg at det alltid vil være noe andre barn har som de ikke kan få selv. Vi vil ikke at de skal misbruke makt over venner som er svakere enn dem selv, selv om de kan. Og vi vil ikke at de skal manipulere, og ikke hetse de som står utenfor flokken.

Alle er enige med meg så langt.

Men hvorfor gjelder ikke de samme grunnprinsippene for rødgrønne politikere i valgkamper? De er også foreldre.

Vi gjør alle vårt beste for at barna våre ikke skal misunne andre barns leker. Jeg har ikke truffet noen som mener det er en god ting å misunne andre noe – men når det kommer til valgkamp er det helt OK å sette vanlige folk opp mot de få eksepsjonelt rike.

Å tjene penger er bare et uttrykk for at du er flink til å bytte varer og tjenester mot et betalingsmiddel. Du er ikke et bedre menneske av den grunn – men du er heller ikke dårligere.

Det er normalt å si til et barn at det ikke skal forsyne seg med for mye sjokolade og låne bort jakka si hvis lillesøster fryser.  Men i politikken: Hvorfor er det greit at rødgrønne politikere grafser til seg penger fra lommeboka til folk for å finansiere prosjekter som bare har ett formål – å gjøre seg populære?

Vi irettesetter barna våre når de snakker stygt og lyver om andre.  Men i valgkamper er skremsler de rødgrønnes hovedtaktikk. De har trykket de styggeste komponentene i amerikanske valgkamper til sitt bryst. Der amerikanerne stort sett må forholde seg til anerkjente statistikker og den virkelige verden kan Ap-folket stort sett lyve åpenlyst fordi de aldri blir imøtegått av NRK og 70 Amedia-aviser. Så godt som aldri. Det skapes en fantasi om hva FrP mener, deretter kritiseres fantasidyret. Det er effektivt. Men det gjør det ikke mer moralsk riktig.

Hvorfor misbruker de rødgrønne sin makt så rått ved å sørge for ikke å ansette en eneste selverklært FrP-journalist i NRK og de 70 Amedia-avisene de indirekte eier og kontrollerer? Redde for at det kan bli skrevet artikler med nye vinklinger?

Vi lever ikke for oss selv. Vi lever for å bringe videre noen verdier til neste generasjon. Et samfunn der grådighet, misunnelse og løgn får minst mulig plass. De rødgrønnes skremsler mot FrP er usanne og umoralske.

(Kronikk på trykk i Gjengangeren 18. juli og Sandefjords Blad 19. juli. I sistnevnte avis under tittelen Rødgrønne skremsler.)

Sandefjord: havnekrangelen III

Politikk begeistrer, irriterer, opplyser, forundrer og overrasker. Overraskelsesmomentet denne gangen, for min del, var forsidesaken i Sandefjords Blad lørdag 13. juli hvor det fremgår at juristene er i ferd med å konkludere med at Color Line kan fortsette som før med sine avganger henholdsvis klokken 8.00 og 10.00.

Jeg var svært så sikker i min sak om at Kystverkets tidligere utredninger viste at det ville bli krevet en nøytral utvelgelsemetodikk av rutetider for fremtiden. Jeg var riktignok litt usikker på om en slik nøytral utvelgelse ville bli påkrevet før 2016 (Color Lines nåværende kontrakt gjelder til da), men jeg var sikker på at det ville bli innført etter 2016. Med andre ord – at selskapene enten ved budrunder eller loddtrekking. Nå mener juristene at Color Line kan fortsette med sine rutetider til evig tid, utelukkende ut fra sedvane.

Jeg er svært skeptisk, dersom dette blir den endelige ”dommen”. Dette er jo det samme som å hindre konkurranse ettersom morgenruter ifølge forståsegpåere er det som lønner seg og som fergeselskapene er avhengig av for å lykkes med for å få til lønnsom drift. I såfall har Color Line nå fått evig fredning mot konkurranse. Ifølge havnesjefen vil det ikke bli tillatt med en Fjord Line-avgang mellom Color Lines avganger 8.00 og 10.00 av praktiske årsaker. Jeg er skeptisk: Hvorfor kan ikke Fjord Line ha en avgang klokken 9.00 og vente i Framnesområdet i tilfelle forsinkelser? Det er andre havneområder rundt om i verden som er minst like trange og som mottar større skip med korte mellomrom

I Sandefjords Blad de siste dagene har det kommet på trykk et par leserbrev som nærmest fremstiller det som om et er synd på Color Line dersom de får konkurranse. Det er sjeldent man ser en slik tårevåt sympati for et milliardselskap. Jeg kan ikke skjønne at det er noe mer synd på dem om de får konkurranse enn at et hvilket som helst annet milliardkonsern får det. Jeg vil tro det gråtes en del i Nokia etter å først ha skapt mobilmarkedet og så tape så grundig overfor Apple og Samsung. For eksempel.

Fergeselskapene konkurrerer først og fremst om tax freekunder og ikke trailersjåfører, argumenteres det. Ja, hva så?

Det er sikkert ikke veldig taktisk å tale for at Color Line bør få konkurranse i Sandefjord, all den tid et er 800 ansatte sandefjordinger ansatte i selskapet. Det er velgere det også. Men jeg mener konkurranse er en positivt uansett. Jeg kjenner flere ansatte i Color Line godt, har intervjuet grunnleggeren av selskapet (Scandi Line) Jan E. Johansen for Sandefjords Blad og er stolt på deres vegne over hva selskapet har fått til i Sandefjord. Men jeg kan ikke skifte mening av den grunn.

Hvis denne saken virkelig ender med at Color Line beholder sine morgenrutetider også etter 2016, uten at det foretas en nøytral utvelgelse av rutetider, så er det en lærdom når det gjelder kontrakter kommunen tegner med fergeselskaper. I  den opprinnelige kontrakten inngått med Color Line burde det fremgått utvetydig at det ville bli budrunder på rutetidene etter kontraktens utløp. Jeg tror en privat havneeier ville lagt til et slikt punkt – men når politikerne skal leke forretningsmenn er ikke slikt så nøye.

Jeg kan nevne minst tre ting som gjør at Color Line fortjener konkurranse: Fjord Line har laget en mer sjøsikker ferge = færre dårlige mager. Color Lines tax free-utvalg er kjedelig og byr sjeldent på overraskelser og til slutt: Jeg vil applaudere enhver ny ferge hvor det er høyere under taket.

Jeg ser gjerne at det er Color Line som vinner denne konkurransen, men da må de forbedre seg. Hvis kommunen ikke åpner opp for å gi Fjord Line rutetider om morgenen behøver ikke Color Line gjøre stort for å bli bedre. Det er meg komplett ubegripelig at noen kan bygge båter med så mye stål, men tydeligvis ser seg tjent med å kjipe inn med 30-40 cm. i taket. Jeg er aldri plaget av klaustrofobi, men det er jeg på tax freeavdelingen til Color Line.