Er det fornuftig med en ny krig?

Når USA med støtte av vestlige demokratier - inkludert Norge -  går til krig mot ISIL er det naturlig at vi er solidariske. Vi er solidariske først og fremst fordi vi også vil trenge hjelp den dagen Norge utsettes for fare. Europa ligger med brukket rygg og kan ikke forsvare Norge hvis det skjer noe, det er det bare USA som kan.

Men ovenstående er også eneste grunn til å støtte en ny krig.

Man skal være bra krigspatriot for å kunne påstå at krigene i Afghanistan og Irak har ført noe godt med seg. Det hadde vært umulig å forsvare at Taliban skulle kunne fortsette å styre Afghanistan etter 11. september 2001, men derfra å bli i landet i år etter år har bare skapt nye fiender.

Irakkrigen kan vel knapt ha noen støttespillere lenger - og ja, selv har jeg snudd. Det eneste krigstilhengere egentlig kan argumentere med er at USA og NATO burde ha blitt i disse landene med ennå flere soldater i ennå flere år.

La oss si det ble gjort, la oss si Vesten plasserte 500.000 soldater i de to landene de nærmeste 60-70 årene. Jeg tviler ikke på at vi hadde klart å holde bedre kontroll, men vi ville neppe ha klart å unngå terrorisme mot soldater. Hvor mange soldater ville ikke mistet livet og blitt lemlestet hvert år? Ville antallet vært større eller mindre enn den terrorismen personer fra disse landene hadde kunnet utøve mot oss i Vesten? Og hvor mye av den terrorismen hadde vært skapt av nettopp at man sender soldater inn i et fremmed land? Svar: Kanskje det meste -  ISIL er et resultat av det. På toppen av det hele: ISIL kriger med amerikanske våpen de har fått av sin søsterorganisasjon i Syria. Som har fått dem av USA.

Så vil kanskje noen si at det er bedre at soldater dør enn sivile, men mener vi virkelig livene til 18-20-årige gutter mindre verdt enn andre liv? Gir det noe mening å hevde det i 2014?

Og hva med kostnader? USA er så godt som konkurs som følge av de to krigene. Det som må vurderes er om vi kunne oppnådd like god sikkerhet ved å satse på mer politi og forebygging på hjemmefronten. Og om det ville vært rimeligere.

Sikkerhet handler om å vurdere antall liv og kostnader opp mot hva vi kan oppnå med en krig. I Afghanistan har vi oppnådd lite utover at de som var ansvarlige for 11. september ble fjernet. I Irak har vi oppnådd det stikk motsatte av det vi ønsket å oppnå.  Hvorfor tror vi at USA skal lykkes denne gangen ved å skyte fra fly på terrorister som kler seg som sivilie?  Hvis noen er så sikre på at de lykkes, hvorfor lyktes de ikke i Libya, som nå er et komplett kaos og ikke har gitt noen bedre sikkerhet? Jeg tviler på at USA vil lykkes med å eliminere ISIL-terroristene, men om de gjør det - hvem føler seg sikre på at det ikke dukker opp nye terrorister om noen år?

Ja, jeg har forståelse for at det utføres visse aksjoner for å løse opp i en akutt situasjon, men å la også denne krigen bli langvarig - gir det noen mening? Og hvis det virkelig har en mening - hvorfor går vi ikke til angrep på Kongo, Marokko, Algerie, Tsjad, Gaza eller alle de andre 20-talls konfliktlandene rundt om på kloden der sivilbefolkningen lider? Er det ikke så nøye med befolkningen der? Eller kan det være slik at ISIL-krigen i stor grad handler om en mislykket president som viser muskler før delstatsvalgene nå i høst?

Vi må lære av de feilene som er begått. Er det fornuftig med en ny krig?

Bydelsutvalg og storkommune

(Innlegg i Sandefjords Blads nettutgave 8. september og i papirutgaven 10. september 2014 29. januar 2014- Innlegget var et resultat av denne debatten på NRKs Vestfoldsending: (Tid: 2.19.25), som igjen var et resultat av dette intervjuet med meg i Sandefjords Blad 2. september

Samme dag som innlegget kom på trykk i papirutgaven kom det frem at Bjørn Ole Gleditsch hadde kommet på bedre tanker når det gjelder bydelsutvalg under besøket i Sandes kommune)

Tirsdag [2]. september advarte jeg i denne avis mot at det innføres bydelsutvalg i en eventuell Sandefjord storkommune. Jeg er for en sammenslåing. Men i motsetning til visse andre Sandefjordspolitikere gjør jeg ikke noe så dumt som å blande meg inn i hva innbyggerne i Stokke og Andebu skal mene. Om begge kommuner sier ja, om hele eller bare deler av kommunene sier ja – det er et indre anliggende som Sandefjordspolitikere bør holde seg unna. Det vi må mene noe intelligent om er hvordan vi skal organisere den nye kommunen hvis den blir en realitet.

For det første: Hvis vi skal ha en ”debatt” om emnet, så skal vi ha en debatt. I NRKs Vestfoldsending onsdag 3. september hadde jeg den tvilsomme gleden å diskutere mitt utspill med ordfører Bjørn Ole Gleditsch. Han skjøt med alle kanoner han hadde til rådighet og ingenting tydet på at han ikke har bestemt seg: Han er for bydelsutvalg og mot alle som er i mot. I kjent Gleditschstil var karakteristikken ”useriøs” noe av de første som kom ut av hans munn. På tide å vurdere ordforrådet?

Jeg har bestemt meg for hva jeg mener fordi jeg har erfaring med bydelsutvalg, har innhentet informasjon fra folk som sitter i bydelsutvalg i dag og har lest meg opp om emnet. Bjørn Ole Gleditsch gir uttrykk for at han ikke kan nok om saken og sier han skal på tur til Sandnes for å samle erfaringer, som etter en debatt skal munne ut i en konklusjon. Men hvorfor drar han dit når han så tydelig har bestemt seg?

Hvis vi skal få til en storkommune må viktigste motivasjon være at vi bruker de administrative ressursene på en bedre måte, og ikke minst at vi får til et effektivt politisk system der politikerne fra Stokke og Andebu føler seg ivaretatt. Jeg mener beste måte å gjøre det på er ved at de enkelte partier er sitt ansvar bevisst og nominerer kandidater fra hele kommunen til bystyret. Det er ikke noen andre tiltak som kan kompensere for tap av to kommunestyrer, dersom partiene ikke tar dette på alvor. Vi i Sandefjord må leve fint med tanken på at neste ordfører likegodt kan være bosatt i Stokke, som i Andebu. Og kanskje er det en besnærende tanke?

Videre må en stor andel utvalgsmøter holdes over hele kommunen. Det er uhørt dersom et helse- og sosialvalgsmedlem ikke kan navnene på sykehjem i hele storkommunen og tilsvarende flaut hvis ikke skoleutvalgsmedlemmer kan navn på alle barneskoler. Også bystyremøter bør i første periode avholdes andre steder enn Rådhuset.

Men å innføre bydelsutvalg er en særdeles dårlig idé. Etter min oppfatning gir det våre nye venner en falsk trygghet av at de får medbestemmelserett. Pr. definisjon kan aldri et bydelsutvalg få særlig makt – hvis de får det, hva er da vitsen med kommunesammenslåingen? Skal vi ha med de to nabokommunene på laget må de være med på rette premisser. De må få reell makt.

Det er et bedre alternativ med et relativt høyt antall bystyremedlemmer, samt opprette et par nye heldags politikerstillinger for å styrke demokratiet. Ikke minst frykter jeg bydelsutvalg vil føre til dårlig rekruttering. Hvem gidder å sitte i et utvalg som stort sett bare kan innstille til bystyret i Sandefjord? For større partier er det ikke noe problem å stille et stort antall politikere til rådighet som må sitte i underutvalg og utvalg, men for de små er det en vanskeligere oppgave. Det ender med at det kastes inn C-politikere, eller i verste fall at det ikke kommer noen.

Å innføre et tredje politisk nivå i stor-Sandefjord er en dårlig idé fordi noe av hensikten med sammenslåingen må være at vi utnytter ressursene bedre. Vi bygger et system som kan komme til å vare i 50-100 år. Vi må gjøre det riktige nå, for det er vanskelig å fjerne den type systemer i ettertid. Vi får kun støtte av staten i en tidsbegrenset periode. Når den perioden er over må vi sitte med en kommunestruktur som er rimeligere å drifte -  hvis ikke har alt vært forgjeves.

Jeg håper at ingen partier binder sine politikere i saken, og at spesielt Høyre tenker seg om før representantene bare stemmer ut fra lojalitet til ledelsen. Det er ingen som husker hvem jeg var om hundre år og Bjørn Ole Gleditsch er bare et falmet bilde på veggen. Det er ikke for vårt eget ego vi driver med dette, men for de som kommer etter oss.

Huitfeldt tar avstand fra Sandefjord Ap

Noe litt rart skjedde i kveld, mandag 1. september 2014. Noen dager før Stortingsvalget i fjor uttalte Sandefjord Ap-mannen Eddie Whyte at FrPs stortingskandidat Mazyar Keshvari var en "Uncle Tom". Jeg lovet umiddelbart etter denne uttalelsen at jeg kom til å skrive et leserbrev om saken og påpeke det som hadde skjedd overfor Ap sentralt.

Jeg skrev så følgende leserbrev til Sandefjords Blad. Her tok jeg et kraftig oppgjør med en slik oppførsel og påviste at Uncle Tom er et rasistisk uttrykk. En ting er at et partimedlem sier noe dumt, klikker på feil "like" el.l - og så senere trekker det tilbake - eller trekker det ikke tilbake, men blir kritisert av partifeller. Jeg blir flau når det skjer - men jeg innser at FrP ikke har egne aviser og at Ap-avisene alltid leter etter FrPs relativt små feil. Og som oftest finner de "nobodys" uten viktige verv som gjør feil.

Men i Sandefjord Ap var det annerledes. Der gikk Aps leder ut og forsvarte sin partifelle i et harmdirrende leserbrev og svært personlig brev mot meg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg tok det tungt. Ingen forsvarte meg, ennå så absurd absurd situasjonen var. Men så, ikveld, går Ap-lederen Anniken Huitfeldt ut og gir meg støtte på Twitter! Hun skrev: 

"@Hoelseth Enig m deg. Tar avstand."

Det jeg skrev til henne var: "@AHuitfeldt Vær så snill. Svar. Tar du avstand eller ikke fra at Sandefjord Aps leder støttet Uncle Tom-utsagnet? http://sandefjordarbeiderparti.mittap.no/-/bulletin/show/814210_hoelseths-absurde-korstog?ref=checkpoint …"

Jeg takket henne med følgende melding: "@AHuitfeldt Takk! Det står respekt av at du skriver det. Jeg tok det hardt at Sandefjord Ap sto bak uttalelsen, som jeg reagerte veldig på."

For meg personlig var dette en viktig hendelse. Jeg føler oppriktig at Sandefjord Ap har grobunn for et ganske ekstremt miljø og kan påvise det med andre eksempler. Selv om jeg ikke liker Aps ideologi virker folk som Støre og Stoltenberg som skikkelig mennesker, men jeg lurer på hva som egentlig har skjedd i Sandefjord Ap, ettersom det ikke er ryddet opp. Det blir utrolig viktig fremover å påpeke hva slags folk som er i byens største opposisjonsparti og hva de står for. Og ikke minst er jeg motivert til å ta opp kampen mot Sandefjord Høyre, som hele tiden legger seg tre millimeter til høyre for Sandefjord Ap og dermed havner omtrent der Ap på landsbasis ligger politisk.