Takk, Berge Furre

Innslag nr. 2 fra NRK P2 Salongen, første gang sendt onsdag 13 mai. (Avvik fra torsdag pga Kr. Himmelfart) Min radiospalte Rett til å velge.

Kjære frihetselskere!

Dere er ikke alene lenger. Nå har vi fått spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen. Velkommen tilbake til en liberalistisk fest. Frem til nå har liberalistene i  NRK bare fått lov til å vaske gulvene og stå i kantina. Nå har jeg, Ole T. Hoelseth, lenket meg fast til en mikrofon. Vår spalte er frihetens siste skanse.

Det var en brennhet dag, ennå sommeren knapt hadde begynt. Jeg satt i et lite kontor, overlesset med bøker, og intervjuet en mann med skjegg. Det var den 2. juni 1992.

Det var ikke mange menn med skjegg i 1992. Men det mannen med rødt skjegg fortalte meg den dagen har brent seg inn i hodet mitt som en Abba-sang på nydelig Sjernarøydialekt. Innimellom har det han sa fått meg til å tvile. Men det gikk over etter hvert.

Mannen var Berge Furre, han som var leder for Sosialistisk Venstreparti fra 1976 til 1983. De lager ikke sosialister som han lenger. Berge Furrene er byttet ut med en plump- og vulgærversjon som har erstattet kunnskap, refleksjon og bred forståelse med propaganda og sarkasmer. En annen ting er vel at det knapt er SVere igjen. Arbeiderpartiet har gjennomført all sosialisme sosialistene kjempet for.

Hva gjorde så sterkt inntrykk? Jo, Berge Furre fortalte at han var bekymret for om Norge var i ferd med å bli et mindre haugiansk samfunn. Ja, du hørte rett, haugiansk - altså, Hans Nilsen Hauge. Lekpredikanten fra Rolvsøy i det som nå er Fredrikstad. Født i 1771. Han som var så flittig at han strikket mens han gikk for å utnytte tiden. Hauge vandret rundt i hele Norge for å frelse folk. I tillegg skrev han 33 bøker og satt i fengsel 11 ganger for å forkynne uten tillatelse. Og han var gründer. Han etterlot seg papirfabrikk på Eiker og Fennefoss, teglverk, trykkeri og avis i Kristiansand, møller i Sunnfjord og Bergen, Solberg spinneri i Drammen, han drev kornhandel og han anla flere saltverk.

Og Hauges hovedbudskap? Det kan beskrives slik: Det er synd mot Gud å være rik og det er synd mot Gud å være fattig. Det er min Abba-sang.

Furre forklarte meg at han var spent på, som historiker, om 80-årene ville endre det norske samfunn på en måte som gjorde at haugianismen ville svekkes. Hva ville det jappete 80-tallet med stort fokus på penger og profitt gjøre med oss som nordmenn?

Arven etter Hans Nielsen Hauge, sa Furre, var at han endret norsk kultur. Før Hauge gikk vi på flaska og hadde nærmest en manjana-holdning til å arbeide. Etter Hauge var vi blitt hardt arbeidende. Enten drakk vi ikke, eller vi drakk lite og hadde dårlig samvittighet når vi gjorde det.  

Helt frem til vår tid, sa han, har de rike skjult seg bak store grantrær i Holmenkollåsen. I Sør-Frankrike for eksempel er det omvendt, der er det om å gjøre å flashe rikdommen med størst mulig yacht på havna og kaksehus. Haugianismen har vært oppskriften på Norges suksess. En god arbeidskultur kombinert med en felles kultur for høy og lav.

Er denne kulturen erstattet med noe annet i 2015? Ja. Men min tolkning er nok en invers av Berge Furres.

Jeg tror ikke mange nordmenn oppfatter det som syndig å være fattig i dag. Holdningen til å være rik, derimot er stort sett den samme. De få jettsettrike som finnes kan man lese om i Se og Hør. De fleste rike i Norge er rike uten på død og liv måtte vise det frem. Ett av de få unntakene er Arbeiderpartimannen Kjell Inge Røkke.

I 1992 var det ett kontor for å motta sosialhjelp, ett kontor for å få arbeidsledighetstrygd og ett for å få pensjon. I dag er de tre slått sammen, slik at det ikke lenger skal være flaut å NAVe. I 1992 hadde vi et skille på de som søkte ren hjelp og de som hentet ut penger de i hovedtrekk hadde spart selv.

Sammenlignet med 1992 har vi i dag en større andel av befolkningen som lever av offentlige ytelser. Nordmenn jobber nesten færrest antall timer i snitt pr person i hele OECD og vi som jobber har aldri før i historien brukt så mye penger på de som ikke jobber.  Jeg tar det som tegn på at haugianismen ligger nede for telling.

Hvis det hadde vært syndig å være fattig, hvorfor går friske ungdommer på sosialen på Østlandet, mens polakker jobber på fiskebrukene våre?

Hvis Norge fortsatt hadde vært et haugiansk samfunn hadde politikere og NAV-konsulentene lært seg et nytt ord når friske ungdommer søker sosialhjelp: Nei!

Er NAV en muliggjører for uønsket livsstil, eller hjelper de folk? Og hvem hjelper de mest? Fattigdomsindustrien eller de som trenger hjelpen?  Hva jeg mener  med fattigdomsindustrien? Jo alle de som nyter godt av å jobbe med fattige, men som ikke er fattige selv. Jeg tenker på NAVs egne ansatte, politikerne, fattigdomsekspertene, attføringsbedriftene, departementsansatte, fastleger. Rekken er uendelig.

Har jeg ikke greie på hva jeg snakker om? Jeg har arbeidet som attføringskonsulent i fem år. Det betyr ikke at jeg forvalter sannheten, men jeg har gjort noe champagnesosialistene vanligvis ikke har gjort: Jeg har sett norsk fattigdom fra innsiden. Det jeg har sett er en veldig relativ fattigdom – en fattig nordmann er ikke fattig i de fleste andre OECD-land.

Og Champagnesosialister – hva mener jeg med det? Det er sosialister som har gått gjennom livet uten økonomiske skrubbsår, som aldri har vært fattige selv og som ikke kjenner noen fattige. De bare synes det høres så riktig ut med fattigdomstiltak, så lenge alle andre betaler for det.

Den beste form for velferd er en jobb. Og det beste hadde vært om ungdommen hadde funnet en jobb fordi de måtte og at de gjorde det uten hjelp.

Det vi trenger er Hans Nielsen Hauger – som skaper jobber utenfor oljeindustrien. Venstresiden og tilogmed politikere som mener de står på høyresiden har hatt en gjennomgangsmelodi: Hvis vi bare får litt mer penger av staten, så skal vi løse fattigdomsproblemet. Bare litt til! Men det kommer aldri til å skje. Det kan jo ikke skje, så lenge fattigdom måles som relativt begrep. Det er jo sprøtt, fattigdom måles på en måte som gjør at hvis alle i Norge kjørte Mercedes, men 100.000 kjørte Suzuki - så var Suzukieierne å regne som fattige. Men det må være en feil måte å beskrive fattigdom på. Etter min oppfatning er du for eksempel ikke fattig selv om du ikke har råd til å ta barna med på sydenferie.

Berge Furre imponerte meg. Han var trygg nok på eget politisk ståsted til å se hele spekteret. Sammenhengen historie, politikk og samtid. Blant annet mente han sosialisme var dårlig på å skape vekst og på det området ble danket ut av liberalismen. Men til gjengjeld mente han liberalismen er dårlig på fordeling og miljø.

Jeg er jo ikke enig de to siste resonnementene. En liberalist krever at forurenseren skal betale, en person som kaller seg liberalist tror han skal være liberal med den som forurenser. Den type liberalitet er misforstått. Pass deg for dårlige kopier.

Da jeg satt på trikken ned til avisredaksjonen i partiavisen Fremskritt etter intervjuet var tittelen klar: Funnet: En sympatisk sosialist. I fanget hadde jeg boka til Berge Furre, Vårt hundreår. Norsk historie 1905 til 1990. Inni står det ”Oslo 2/6-92. Med helsing frå Samlaget og Berge Furre”. Takk, Berge Furre.

Måtte kraften være med deg.