Etterdønninger etter ”Simpelthen si nei”

Lillejulaften sto kronikken Simpelthen si nei på trykk i Sandefjords Blad og ble lagt ut på denne bloggen.  Til tross at mange gikk inn i en juledvale lot ikke reaksjonene vente på seg.  Aldri har noen av mine blogginnlegg blitt lest av så mange over så kort tid, og aldri har jeg mottatt så mange tilbakemeldinger på sosiale medier og eposter. Tre av dem var negative, inkludert gårsdagens motinnlegg i Sandefjords Blad av Birgit Pettersen (Sandefjord Ap).

Birgit Pettersen benytter seg av to teknikker jeg synes jeg kjenner igjen fra mange Ap-politikere. Den første: ”I Kronikken av Ole T. Hoelseth, i Fremskrittspartiet, den 23.12 fronter han et skremmende menneskesyn”.

Nr. 1: ”Skremmende menneskesyn”.  Jeg synes det lukter litt demonisering.

Og:

Nr 2: ”Fremskrittspartiet viser en overforenkling av problemstillingen og mistenkeliggjør alle under 35 som mottar sosialhjelp. Dette uten å kjenne bakgrunn og årsaker”.  Oversatt til vanlig norsk: Alle som mener noe annet enn oss ikke bare overforenkler, de er også kunnskapsløse og dessuten veldig, veldig slemme. En påstand om lavt kunnskapsnivå kombinert med ennå mer demonisering, der altså.

I går sendte jeg et nytt innlegg til Sandefjords Blad vedrørende den såkalte fattigdomsrapporten om Sandefjord. Her tar jeg et litt annet utgangspunkt. Dette er noen av kildene til faktaene brukt i innlegget.

Litt om hvordan fattigdom defineres.  I artikkelen skryter jeg av tidligere arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap), fordi hun har innsett hvor galt det bærer av sted med dagens definisjon av fattigdom. Ut fra dagens definisjon av fattigdom har vi flere fattige i Norge enn i Bulgaria, gjengir jeg. Det er hentet fra denne artikkelen i Aftenposten.

Et tilleggspoeng: Mange som er interessert i emnet i fattigdomsdebatten merket seg forskningsrapporten som hevdet befolkningen i Vestkant-Oslo levde ti år lenger enn Østkantbeboerne. Det var en statistisk løgn, fremgår det av denne artikkelen. 

Det er mange stemmer å tjene på å ignorere fakta når det gjelder fattigdom i Norge. Vi ønsker oss så gjerne å se den sortkledde ridderen som stiger ned fra hesten, dolker ned et par rike kjeltringer og kaster gullpengene til de fattige. I den fantasien er fakta som forteller noe annet enn at det er mange fattige i forstyrrende. Ja, egentlig svært irriterende.

Men folk flest liker ikke hyklere heller. Når faktaene sakte, men sikkert siver inn vil mange begynne å stille spørsmål ved hvem den egentlige kjeltringen er.

Lagt til 2. januar, 2014: Motinnlegg mot Simpelthen si nei er lagt ut her av Kjetil Dybvik og motinnlegget som sto på trykk i Sandefjords Blad, skrevet av Birgit Pettersen, er nå også lagt ut her.

Simpelthen si nei

Den beste medisin mot fattigdom er arbeid. Den beste måten å sørge for at en ung sosialhjelpssøker kommer i arbeid er ved at NAV-konsulenten som mottar søknaden gjør sitt beste for å tolke paragrafene i søkerens disfavør. Det bør være et mål i seg selv å si nei til alle sosialhjelpssøkere under 35 år.

Tirsdag 17. desember bestemte helse- og sosialutvalget at kommunen skal utarbeide en handlingsplan mot fattigdom ut fra et notat skrevet av Fafo. Fafo, lever av bidrag fra blant annet LO, Coop, Norsk kommuneforbund og  statsdominerte Telenor. Bare i 2012 alene fikk Fafo 30 millioner kroner av LO. Er det slagside man kaller det?

Det første som bør gjøres for å få bukt med det såkalte fattigdomsproblemet er å henge en plakat på alle NAV-kontorene som lyser mot sosialhjelpssøkerne når de kommer inn døra– hvor det rett og slett står ”Nei!”. På pulten foran konsulentene bør det ligge et A4-ark med ti gode tips om hvordan søkeren kan avvises.

For i systemet ligger problemet: De fleste som arbeider i fattigdomsindustrien har et stort hjerte. De fleste har tatt jobben fordi de vil hjelpe - og for få tør ta tøffe avgjørelser som medfører negativitet fra søkeren. Den beste måten å komme seg opp og frem på er ved å smiske med sjefen, systemet og politikerne ved å si ja. En kultur for Tøff Kjærlighet er ikkeeksisterende.

NAV-konsulentene gjør unge mennesker en bjørnetjeneste ved å si ja. Et nei vil ha den konsekvensen at de måtte jobbe.  Verre er det ikke. I dag er det svensker og østeuropeere som må ta mange av de ufaglærte jobbene. Det var for øvrig en problemstilling Fafo ikke så på.

Ei heller sa notatet noe om følgende: På 1980-tallet ble det utført en stor sosiologisk undersøkelse av alle konservative parlamentsmedlemmer i Storbritannia. Konklusjonen var klar. De representantene som var født med sølvskje i munnen stemte for de dyreste velferdsprogrammene. De syntes synd på de fattige og gjorde bot på dårlig samvittighet for vellykket liv ved å kaste penger etter dem. De som kom fra fattige kår, de resonnerte motsatt. Hadde de selv klart å arbeide seg opp og frem, så kunne andre klare det også.

Politikere og byråkrater i Sandefjord ser ut til å ha hatt en for bra barndom, uten store økonomiske bekymringer. Det gjør for mange av dem til dårlige hjelpere og sosialpolitikere.

”Men hva er det nå denne Ole T. Hoelseth sier, mener han virkelig ikke det finnes fattige i Sandefjord overhode?”, synes jeg jeg hører motstandere si.

Joda, der er noen fattige, noen ytterst få stakkars individer som er åpenbart ute av stand til å  arbeide, som ikke har arvet noe, som ikke har opparbeidet seg særlig grunnlag for uføreutbetaling – eller er fattige av andre ikkeselvforskyldte årsaker. Men det er ikke mange. Kommunen og frivillige har god oversikt over de det gjelder– og det er mulig å hjelpe dem uten å kollektivt ødelegge ungdommen vår.

Frisk ungdom som er i stand til å gå på egne ben inn i NAV-kontoret og fylle ut de relativt komplekse skjemaene for å få sosialhjelp er ikke i kategorien ”klarer ikke å ta vare på seg selv”. Det vet de selv, det vet NAV-konsulentene, det vet politikerne, men flertallet politikere tør ikke gjøre noe med det. For tiden er det mer å vinne på å jatte med fattigdomshysteriet. Dette til tross til tross for at antall og utgifter til unge sosialhjelpsmottagere i Sandefjord nå har økt. Igjen.

Merk for øvrig at dette leserbrevet omhandler personer under 35 år. Jeg mener det er et hav av forskjell på ungdom og eldre. De eldre må hjelpes på en helt annen måte fordi de er inne i et vanemønster de har vanskelig for å snu selv.

Så ønsker jeg alle virkelige fattige god jul. Til de liksomfattige unge vil jeg også si god jul, men det er først hvis de lover å komme seg på sykkelen i romjula- for å levere søknader på jobber eller skole.

(Publisert i Sandefjords Blad 23. desember 2013)

Mindre intelligent kritikk av Listhaug

De journalister og politikere som kritiserer landbruksminister Sylvi Listhaug for ikke å fortelle hvilke kunder hun hadde hos forrige arbeidsgiver First House kan neppe ha særlig jobberfaring utover politiker&journalistverdenen. Eller skal vi like godt kalle en spade en spade: De kan umulig være noe annet enn broilere.

Jeg er ikke dum, også jeg ser problemet med at hun har fått betalt for å jobbe for en aktør i matverdikjeden helt inntil noen dager før hun ble utnevnt. Problemet er bare at hun må forholde seg til inngåtte avtaler. Hun kan ikke risikere at tidligere arbeidsgiver blir saksøkt, og ingen kan forvente av henne at hun skulle være synsk og vite at hun ble utnevnt til statsråd.

På meg virker det som om broilerne rett og slett ikke forstår dette. La meg ta et eksempel: La oss si at Stortinget vedtar en lov som gjør at påtroppende statsråder må offentliggjøre sine kunder til alle som ber om det. La oss si at en påtroppende næringsminister har jobbet på oppdrag for et større industrikonsern og vært involvert som underleverandør i utvikling av produksjonsutstyr til dypt hemmelige kjemiske, banebrytende prosesser. I det øyeblikket industrikonsernet blir ufrivillig ”outet”, springer konkurrenten til firmaet der næringsministeren jobbet. De legger et enormt press på nøkkelansatte for å hoppe over og få kloa i en samme teknologien.

Underleverandøren blir saksøkt ut av hviteøyet av industrikonsernet. Styret og daglig leder sverger at de aldri mer skal ansette noen som har det minste befatning med politikk på fritiden…

Hvor uerfaren må du være for ikke å se disse tingene?

Når alt kommer til alt tenker jeg de fleste vil se at Listhaug har funnet en meget fornuftig løsning. Kundelisten vil bli gjennomgått av byråkratene i departementet. De vil påse at hun ikke setter seg selv i en uetisk eller inhabil situasjon.

Rasistisk ytring fra Whyte

I forkant av årets valg kalte Ap-bystyrerepresentant Eddie Whyte FrPs stortingskandidat i Oslo, Mazyar Keshvari for en Onkel Tom. Det er en rasistisk ytring.

Uttrykket Onkel Tom har sin opprinnelse i boken Onkel Toms hytte fra 1852. Romanfiguren Onkel Tom beskrives som en afroamerikaner som er de hvites ”spyttslikker”, til tross for at de undertrykker ham.

I USA har Onkel Tom, ettersom tiden har gått, gradvis blitt et rasistisk begrep. I dag brukes uttrykket av venstresiden for å ramme alle farvede som ikke marsjerer i takt. Det er nok å være for skattelettelser, så er man en Onkel Tom. Ett eksempel på hvor alvorlig uttrykket oppfattes er at den amerikanske fotballkommentatoren Hugh Douglas fikk sparken fra TV-kanalen ESPN i sommer etter at han kalte sin programkollega for Onkel Tom for åpen mikrofon.

Det er galt, og det er i en moderne definisjon av ordet, rasistisk, å definere personer med en bestemt hudfarge som noe bestemt, bare fordi de har en annen hudfarge enn flertallet i en befolkning. Jeg er FrPer, jeg mener bestemte ting om flyktninge- og innvandringspolitikk. Mazyar Keshvari er FrPer, han mener også ting om flyktninge- og innvandringspolitikk. Han må få lov til å mene noe om den politikken på samme måte som meg. Han skal ikke benevnes med ukvemsord som er knyttet til at han har en annen hudfarge enn meg. Hadde Whyte derimot kalt Mazyar Keshvari eller undertegnede for ”tullinger” eller lignende, da hadde han vært usaklig, men ikke rasistisk. Usaklighet er greit, rasisme er ikke greit.  Ordet ”tulling” ville rammet oss begge likt, selv om vi har ulik hudfarge.

Whytes ytring om Onkel Tom skjedde på Twitter i forbindelse med en artikkel på nettstedet morsmal.org. Han ble senere intervjuet om saken i Dagbladet og gjorde ikke noe forsøk på å trekke uttalelsen tilbake eller mildne den.

Mange av FrPs motstandere vil sikkert si at jeg nå kaster stein i glasshus ettersom vi også har hatt sympatisører og sågar medlemmer som har sagt dumme ting i innvandringssammenheng. Til det har jeg følgende å si: Vi feier for egen dør. FrP hadde endog en partisplittelse for noen år tilbake, der utbryterne lagde et spesialparti for antiinnvandrings-eksentrikere. Selvfølgelig vil noen si vi ikke feier godt nok, men det er nok stort sett de som er politisk uenige med oss uansett - og aldri vil bli fornøyd med feiinga før vi inntar nøyaktig samme standpunkt som dem selv. Hva gjør Arbeiderpartiet nå med Eddie Whyte? De må feie for sin dør, slik vi feier for vår.

Det hører med til historien at Mazyar Keshvari, som opprinnelig kommer fra Iran, kom inn på Stortinget og nå er utnevnt som innvandringspolitisk talsmann. Etter all kritikken FrP har fått ligger det kanskje en aldri så liten ironi at vi er eneste partiet i Norge som noen gang har fått valgt inn en førstegenerasjons flyktning som stortingsrepresentant. FrPs flyktninge- og innvandringspolitikk er rett og slett svært fornuftig, og mennesker av alle religioner, farger og kulturbakgrunn kan uten problemer slutte seg til den. Men det forutsetter at de leser hva vi sier og gjør i Stortinget og partiprogrammet, og ikke lytter til venstresidens propaganda og ekstremister som Eddie Whyte.

(Publisert i Sandefjords Blad 25. oktober 2013)

Umoral på bryllupsdagen

Jeg kjører mang en gang forbi kirken nedenfor der jeg bor og blir i rent godt humør av å se festpyntede, forventningsfulle mennesker som skal gifte seg.  Ikke sjeldent står det en flott veteranbil foran kirken som skal bringe brudeparet til fotografering og festlokalet. Det jeg ikke var klar over, før inntil nylig, er at de fleste bryllupspar – som følge av at Norge har utviklet seg til et overbyråkratisk samfunn –  i  svært mange tilfeller gjør seg til lovbrytere når de setter seg inn i en slik bil.

Jeg tenker ikke på at de betaler sjåføren svart. Det er det nok noen som gjør, i og med at det ikke akkurat er lett å selge denne tjenesten på en lovlig og enkel måte. Hvis sjåførtjenestene koster 1.000 kroner eller mindre er det greit. Skal det betales en krone mer må brudeparet enten få faktura fra et foretak, eller sjåføren må levere et skattekort. Brudeparet må i sistnevnte tilfelle fylle ut skjema RF 1049 til ligningsmyndighetene for å få betalt arbeidsgiveravgift.

Tusen kroner for å kjøre bruden til kirken, så brudeparet til fotografering og så fra fotografering til festlokalet er ikke et sannsynlig beløp. Rundt 5.000 kroner er standardpris, etter det jeg har hørt. Jeg vil tro at det lave fribeløpet fører til at mangt et brudepar andre steder i landet starter sin første dag som ektefolk som skattesnytere. Kanskje hadde det vært en idé å øke fribeløpet? Når vanlige mennesker så lett gjøres til kjeltringer må det være noe galt.

Men tro ikke at dette innlegget bare handler om fribeløp. Synden som begås denne dagen er nemlig så mye, mye verre. Brudeparet må nemlig passe på å sette seg inn i en veteranbil hvis eier har selskapsløyve, hvis ikke bistår de lovbrudd. Det er nemlig straffbart å kjøre uten løyve, om du så bare kjører ett brudepar. I  Jaguaren, organ for Norsk Jaguarklubb forteller Wilfred Liljeroos om hva han måtte gjennom. Kort fortalt måtte han stille en bankgaranti på 77.000 kroner. Rentene av dette beregner han til 2.000 kroner. I tillegg kom etableringen av garantien: kr. 2.600, 3.000 kroner for realkompetansevurdering og deretter årlig løyveavgift på 3.000 kroner. Jeg tviler det på er særlig mange veteranbileiere, utenom Liljeroos  som har tatt seg bryet å skaffe løyve. Når han likevel skaffet seg løyve var det fordi noen tystet på at han hadde kjørt et brudepar.

Hva har dette samfunnet utviklet seg til?

(Her er artikkelen jeg referer til: http://www.hvamenerpartiene.com/vedlegg/Jaguaren.pdf)

Er det tryggere å skrive noe ned?

På min forrige arbeidsplass opplevde jeg en dag at en dame ramlet ned trappa. Det vil si, jeg så det ikke, men jeg kom tidsnok til ulykkesstedet til å se henne ligge på gulvet. 

Resultatet av fallet var et veldig vondt ben. Jeg tilbød å kjøre henne til legevakten hvor det ble konstanter to beinbrudd.

Da jeg kom tilbake fra kjøreturen fikk jeg beskjed av en av våre sjefer om å føre inn saken som en hendelse i HMS-systemet. Det tok en del tid å finne rette skjemaet i et nokså intrikat passordbeskyttet system. Jeg beskrev hendelsen så godt det lot seg gjøre, men kom til kort når jeg kom til feltet der jeg skulle foreslå nye tiltak for å unngå en lignende ulykke for fremtiden. Etter at en av sjefene hadde klødd seg lenge på haken kom han til at det kanskje var for lite visuelt skille mellom trappen og gulvet og han gikk til innkjøp av et teppe. Det var sikkert lurt, selv om den forulykkede selv ikke var i stand til å fortelle årsaken til at hun falt.

Det jeg har tenkt på i ettertid, tre år etter hendelsen, er hva som skjer når det teppet blir slitt. Er det da noen som vil sjekke HMS-systemet for å se om det er nevnt noe om hvorfor bedriften har et teppe akkurat der? Eller vil de ganske enkelt si – teppet er gammelt og stygt, la oss kaste det, det ser finere ut uten?

Mitt poeng: Norge har blitt en overbyråkratisk nasjon der vi etterhvert har begynt å stole blindt på å skrive ned hendelser, lage rapporter og krysse av på skjemaer. Tror vi virkelig at vi blir en tryggere nasjon av den grunn, eller kan det være slik at byråkratiet er i ferd med å ta helt overhand for sunn fornuft?

Jeg forstår hvorfor man på en industriarbeidsplass eller barnehage må skrive ned ulykker, men jeg forstår ikke hvorfor en kontorarbeidsplass skal belastes med denne type tullesystemer. Er det virkelig noen som tror at det vil hjelpe å skrive en rapport i et slikt tilfelle? Eller kan det rett og slett være slik at enten så husker noen i bedriften fremdeles hvorfor det lå et teppe der, eller så husker de det ikke?