En kveld med Google - og fattigdomsdebatten

Phillip Cottrell er død. Wikipediartikkelen skrek mot meg. Jeg skulle kontakte min beste venn og klassekamerat fra University of Westminster, og lette etter ham på Internett. Phillip var den mest dedikerte journalist jeg noen gang har kjent. Ungdomsårene tilbragte han på gutterommet hvor han leste opp fiktive nyhetsmeldinger. Det ga resultater. Han gikk ut med toppkarakterer og fikk jobb i BBC World Service. Deretter emigrerte han til New Zeeland, hvor han i 2011 ble drept av to rovmordere etter nattevakt i Radio New Zeeland.

Belfast, Nord-Irland, 1989. Phillip skulle skrive hovedoppgave om media og terrorisme. Sent på natten snakket vi med britiske soldater som fikk melding om en bombe. Vi sprang til False Street og så en Mollotovcoctail. Vi måtte skritte over soldater som krøp gatelangs og så på oss gjennom kikkertsiktet. Dumdristig er nok ordet. Men Phillip ville være et vitne.  Det er det som er journalisters jobb.

Jeg gråter og søker gjennom navn på de andre i klassen. Hvordan gikk det med dem? Media studies, class of ´89.  

Julia, Michelle, Claire, Christina, Ciro. En etter én dukker de opp på Facebook eller LinkedIn.  En del fish n` chips og 25 år etter. Den ene etter den andre har de fått jobber i institusjoner som BBC, ITV News, Channel 4, Virgin Media, The Guardian. Noen har skrevet bøker, andre har engasjert seg i politikk. Vi var 42 studenter. 5.000 søkere.

Selvskryt for å ha gått på et av Storbritannias mest anerkjente studier? Nei. Jeg var en av tre utenlandsstudenter på utlendingkvote. Etter det jeg husker fikk vi plassen i konkurranser med 70 søkere. Andre får vurdere om jeg var på nivå med mine engelske kolleger.

Det jeg vil skryte av er hva vi lærte. Det som ble innprentet igjen og igjen, om vi ville jobbe som journalister var: ”Autoriteter lyver. Det er din oppgave å finne ut hvordan og hvorfor.”  ”Hva er sannheten? Sannheten er ikke objektiv. Det er din oppgave å få frem at maktmennesker fremstiller sannheten subjektivt."

Den lærdommen kan jeg ikke legge vekk og bruker den i politikken. Det gir noen ubehageligheter. Mange. Men jeg kan se meg i speilet når jeg en dag legger dokumentbunken på hylla.

I Sandefjord har vi de siste par årene hatt en diskusjon om fattigdom etter at SSBs statistikk viser vi har mange innbyggere som ligger under inntektsgjennomsnittet. Men hva betyr det å diskutere fattigdom?

Slik jeg ser det handler ikke diskusjonen om fattigdom. Den handler om hvem som skal ha det beste imaget i fattigdomsdebatten. Hva som skjer med de fattige og om det som gjøres overfor dem fungerer bryr Ap og Høyre seg katta om. Hvordan kan jeg si det? Jo, vi har så langt ikke fått opplyst i et eneste leserbrev eller innlegg hva det egentlig er Ap og Høyre vil i saken. Det er helt mørkt.

Begge partier roper hurra for en handlingsplan mot fattigdom før de har sett et eneste forslag. Før de aner hva administrasjonen foreslår har de startet krangelen om hvordan tiltakene, de tydeligvis har bestemt seg for å støtte uansett, skal finansieres.

Fafos rapport om fattigdom i Sandefjord fortalte oss ingenting. Den ga ingen holdepunkter til hvorfor de ti-tolv tiltakene som allerede er i gang ikke virker, hva nytt vi eventuelt kan gjøre og ingen holdepunkter til om det finnes eksempler på kommuner som noen gang har klart å bevilge seg ut av fattigdom. Likevel: Ett eller annet har Ap og Høyre bestemt seg for å gjøre. Nåde ta de som stiller kritiske spørsmål.

Tenk om det er slik at fattigdom i Sandefjord rett og slett skyldes mangel på arbeidsplasser? Det er helt normalt at en kommune med høy ledighet også har mange på AAP, uføre og sosialhjelp. Tenk om det er slik at Sandefjord ser ut omtrent Norge ville sett ut uten olje? Vi har svært få oljerelaterte bedrifter og få oljependlere. Tenk om det er riktig at det er mange dårlige holdninger blant sosialungdommen? Er vi da sikre på at det er lurt å gjøre ennå mer av det som ikke har virket fra før?

Sandefjord FrP vil ha jobbkrav til sosialhjelpsmottagere, tøffere krav til å motta sosialhjelp for personer under 35 (ikke redusert utbetaling). Samtidig vil vi ha gründerhus og initiativ for å få til et såkornfond til næringslivet.

Men det handler om image. Og hvem som fremmer forslag. I regjeringserklæringen mener H og FrP at sosialklienter skal utføre arbeid for pengene de mottar. I Sandefjord stemte Høyre mot. Ap også. I Fredrikstad er de veldig for.

Min erkemotstander Eddie Whyte (Ap) hevder at jeg er ideologisk prinsippfast, og mener det vel som en spydighet. Jeg er usikker. Jeg tror vi skal følge noen prinsipper, men det viktigste er å få til noe og vite at det er beviselig bra for folk.

Helse- og sosialutvalget i Sandefjord diskuterte  ”bleierommet” på Nygård bo- og behandlingssenter for noe tid tilbake. Moderne sykehjem har sjakter for å kaste ned bleieposer. På Nygård må de bæres ned. Forbi kjøkkenet. Jeg ivret for endring. Ap og Høyre gikk mot, for de mente pengene til tiltaket kom fra feil konto, nemlig fra kontoen for penger som er testamentert til sykehjemmet. Lukta er der fremdeles. Ideologi kan lukte.

FrP ville kombinere arbeid og språkopplæring for alle flyktninger. Ap var i mot.  Høyre var uinteresserte. I resten av verden er det ikke et diskusjonstema. Du lærer raskere når du kombinerer språk og jobb enn om du bare sitter i et klasserom.

Eddie Whyte har vært svært dyktig i denne perioden. Det er han som legger premissene for debattene. Sandefjord Høyre spiser av hans hånd. Så legger de seg tre millimeter til høyre for forslagene hans og krangler litt vedtekter med Venstres Karin Virik for å se tøffe ut. Det fungerer for dem og det kommer de til å fortsette med til velgerne forteller dem noe annet.

Det er trist at det er blitt slik. Ut fra hva jeg hører fungerer kollegiet Høyre & FrP utmerket i regjeringen. Diskusjonene går oftere på tvers av partigrensene enn mellom partigrensene. I Sandefjord kan jeg ikke komme på en eneste sak der Høyre har invitert til fellesforslag, eller hvor de har villet diskutere kompromisser når vi er uenige i helse- og sosialutvalget. Utvalget forvalter til sammen én milliard kroner. På høyere plan fungerer budsjettsamarbeidet, men det kunne kommet mye god politikk ut av samarbeid ellers også.

FrP kunne tatt mer hensyn til hva mange tror er sant, og ikke det vi er overbevist om er sant. Mange gjør sitt beste for å fremstille de som tenker annerledes som "motstandere av fattige".  Det er vanskelig å bryte gjennom image-makeriet til Høyre og Ap. Men det er vår plikt å holde oss til det vi, etter grundige undersøkelser, oppfatter som sannheten. Det er oss. Det er vår eksistensberettigelse.