Jeg har de siste dagene ramlet på twitterbølgen, som jeg så langt har holdt meg unna. Skal ærlig talt innrømme det er vanskelig å si noe fornuftig med så få ord. Jeg har inntrykk av at det er mye spydigheter og lite debatt som pågår. Men det hjelper litt med twittermeldinger som inneholder linker til blogginnlegg eller artikler.
Dette innlegget er skrevet som en kommentar til en debatt jeg har havnet i med Dagbladets kommentarskribent Andreas Wiese med twitterprofil @AWieseDagbladet. Twitterdebatten var innom en del emner før vi kom til temaet rundt velferd og kommuneøkonomi. Ettersom jeg kan litt om Sandefjords kommuneøkonomi var det naturlig å nevne Sandefjord som eksempel. Min påstand er at høyere skatter i stor grad ikke går til mer velferd. Som jeg har skrevet tidligere: I 2009 utgjorde lønn 60 prosent av Sandefjord kommunes brutto driftsutgifter. I 2012 utgjorde lønnsutgiftene 65 prosent. Forskjellen tilsvarer 120 millioner kroner.
Wieses innspill til dette er om ikke de de fem prosentene i økte lønnsutgifter har medført en velferdsøkning for befolkningen i Sandefjord kommune. Hans neste spørsmål er om ikke lønnsøkningen har medført en velferdsøkning for de ansatte som har fått lønnsøkningen.
Jeg er redd han tar feil når det gjelder velferdsøkning for innbyggerne. Sandefjord kommune vokser i antall innbyggere, i takt med dette får kommunen høyere inntekter i form av kommuneskatt, parkeringsgebyrer og en del avgifter. Men den viktigste inntektskilden er overføringer fra staten, som både tar hensyn til antall innbyggere og innbyggernes alder. Når kommunen har vokst har vi også fått mer penger til å ansette flere lærere, helse- og sosialmedarbeidere, folk i administrasjonen på Rådhuset og andre spesialister som produserer nødvendige tjenester. Så kommunen har ansatt flere medarbeidere. Men velferden har ikke økt likevel.
Vi har ikke fått flere ansatte lærere pr. elev, ikke flere helsemedarbeidere pr. sykehjemspasient, osv. Jeg kan bare komme på to tiltak som man kan diskutere om har bidratt til å øke velferden. Det ene er introduksjonen av Frisklivssentralen til en kostnad av 800.000 kroner. Det andre er Pasientrettighetsloven, som har krevd et sted mellom ett og to årsverk.
Jeg har mine meninger om begge deler, men skal la det ligge. Jeg nøyer meg med å fastslå at disse to tiltakene umulig kan utgjøre mer enn et par millioner kroner av de 120 millioner kronene.
Det er bare én forklaring på at andelen lønn av driftsutgiftene har gått opp fem prosent: De kommunalt ansatte har tatt ut høyere lønn. Jeg går ganske dypt inn i denne lønnsøkningen i dette innlegget. Jeg vil bare gjenta ett tall: I perioden 2000 til 2010 gikk lønnen for de 10 prosent lavest lønte i privat sektor opp 36,5 prosent, mens den i offentlig sektor gikk opp 52 prosent. De lavest lønte i privat sektor tjener 4600 kroner mindre i måneden enn i offentlig sektor Kilde: SSB.
Statens og kommunenes inntekter har hatt en formidabel vekst de siste åtte årene, men det har også offentlige lønninger og ikke minst de oppgavene kommunene er pålagt av staten. Jeg tror det er farlig å fore det offentlige med for mye penger så lenge det offentlige både administrerer og produserer tjenester. Pengene forsvinner i lønn og i byråkrati.
Jeg føler jeg har vært et tidsvitne til denne spsielle tiden vi har levd i disse åtte årene ved at jeg arbeidet som attføringskonsulent fra 2006 til 2011. Jeg synes vi jobbet godt i min avdeling og kan vise til hardt arbeidende, motiverte kolleger samt mange flotte resultater med å få folk ut i jobb. Men antallet som havnet på uføretrygd de årene samlet var større enn noen gang i historien. Vi forsøkte å jobbe effektivt. Men en dag bestemte NAV at alle attføringsbedrifter skulle sertifiseres. Attføringsbedriften jeg jobbet i valgte å bygge opp et system som gjorde at konsulentene måtte gjennomføre 47 sjekkpunkter for hver eneste person vi skulle hjelpe. Det hjalp ikke om vi kunne hjelpe en person umiddelbart ved å ta én telefon og skaffe vedkommende en jobb i en bedrift vi kjente fra før. For det var flere tilfeller der vi så at de vi skulle hjelpe var motiverte og kunne komme fort ut i jobb. De 47 sjekkpunktene, som inkluderte skjemaer hit og dit, rapporter, mailer og jeg vet ikke hva - de måtte gjennomføres. Resultatet var at prosessen ble langdryg om vi så ville eller ei. Jeg startet med 320.000 kroner i lønn og sluttet med 415.000 kroner. Vi hadde seks ukers ferie.
Slik har det blitt i Norge innen offentlig sektor. Derfor tror jeg lavere skatter, total omorganisering av staten, fylkeskommunen og kommunene - med offentlig finansierte tjenester som produseres av private - er veien å gå.
Så til slutt til Wieses spørsmål om ikke det betyr økt velferd for de offentlig ansatte som har fått lønnsøkning. Jeg synes det er rart at han stiller spørsmålet - ja, selvfølglig har det gjort det. Men Sandefjord kommune har fått 120 millioner kroner mindre å rutte med til veier, skoleoppussing, snømåking, utskifting av vann- og kloakknett og alle andre viktigere oppgaver - så samlet sett har ikke velferden økt.
Og husk at Sandefjord kommune er kun et eksempel - de fleste kommuner i landet har vært rammet av samme fenomen: Offentlige ansatte som beriker seg på bekostning av kommunenes velferd, samt at det er utviklet et sinnsvakt byråkrati.
Mener jeg at vi ikke har hatt noen form for velstandsøkning i det hele tatt disse åtte årene? Jo, det har vi fått, men den er ikke i nærheten så høy som de rødgrønne vil ha det til og det skjønner folk. Det er en grunn til at de taper valget.
Tittelen i dette innlegget ble endret 29. august 2013. "Mindre skatt, mer velferd" var ikke en dekkende tittel. Men lover å komme tilbake til det emnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar