Rødgrønt kaos

Jeg har misunt røde politikere de siste 70 årene fordi de kan kjøre argumentet mot de ikke-sosialistiske partiene om at hvis man stemmer på dem, vet man ikke hva man får. Norge har en unik politisk kultur ved at partiet som tradisjonelt skulle være meningsbærende mot det bestående sosialdemokratiet – Høyre – i mange tiår har valgt å legge seg to og en halv millimeter til høyre for Ap, uansett hva slags politikk Ap har ført. Men en slik strategi måtte Fremskrittspartiet oppstå i 1973. Partiet hadde en naturlig plass i et politisk tomrom. Å arbeide for mindre makt til staten når staten stadig vokser i andel av BNP - og i form av lover og reguleringer - korresponderer perfekt med den norske folkesjela.

Høyres strategi om være et svært mildt korrektiv til Ap, og så godt som alltid godta premissene for at alle debatter legges av Ap, har vært en oppskrift på kaos.

Men ikke i 2013. I 2013 er det mindre kaos på ikke-sosialistisk side enn på rødgrønn side. Som en perfekt oppskrift på at angrep er det beste forsvar kjører Jens Stoltenberg det motsatte argumentet til fulle – ”kaos på ikke-sosialistisk side”, gjentar og gjentar han.

Kaoset på rødgrønn side er større. Det er nå svært sannsynlig at SV faller ut av Stortinget, eller får kun ett mandat i Oslo. Miljøpartiet kommer inn, og kanskje får også Rødt en representant. Det kan meget vel skje at dersom Stoltenberg tar igjen ikke-sosialistenes forsprang, så må han stable på bena en regjering bestående av , eller med støtte fra: Ap, Sp og Miljøpartiet. Eller Ap, Sp, SV, Rødt og Miljøpartiet.  De fem partiene har ikke engang snakket sammen. Faktisk er det slik at Miljøpartiet gjør alt de kan for å motarbeide regjeringen. Det samme gjør Rødt. Miljøpartiet sier de er et ”blokkuavhengig” parti. Det nekter jeg å tro. Kommer de på vippen må de velge mellom hvem de vil ha som statsminister, og ingen tror på at de velger en regjering med FrP.

Med andre ord er de rødgrønne i det samme komplette kaoset som ikke-sosialistene var i 2009, da Venstre gjorde alt de kunne for å motarbeide FrP, men samtidig mente de skulle ha FrPs støtte for å komme inn i en regjering FrP ikke fikk lov til å være med i. Ikke så rart at Stoltenberg vant valget.

I år er situasjonen på ikke-sosialistisk side avklart. Alle partier har forpliktet seg til å stemme ned en rødgrønn regjering og danne en ny. Ja, det er politiske forskjeller, men forskjellene mellom Rødt og Sp, Miljøpartiet og Ap er mye, mye større.

Rødgrønn seier i år vil ende i det reneste kaos, til stor skade for landet.

(Innlegg Sandefjords Blad 26. august 2013)