Historiens mest ekstreme demokratiske beslutning

Folkeavstemningen i Saarland i nåværende Tyskland 13. januar 1935: 90,8 prosent av velgerne stemmer for å slutte seg til Hitler-Tyskland i en fri og demokratisk folkeavstemning. I mitt hode er det historiens mest ekstreme demokratiske beslutning.

Bakgrunnen var denne: Etter første verdenskrig ble det fastslått i Versaillestraktaten at Saarland, et lite landområde på grensen til Luxemburg og Frankrike med ca. 800.000 innbyggere, skulle forbli okkupert av de allierte under mandat av Folkeforbundet (den tidens FN). Hensikten med å beholde landområdet, foruten at det var økonomisk interessant, var å svekke Tyskland som stormakt.

I 1935 var Saarland ledet av briten Geoffrey George Knox. Versaillestraktaten fastslo at landområdets videre skjebne skulle avgjøres ved folkeavstemning etter 15 års okkupasjon. I folkeavstemningen fikk folket tre valg: Å forbli under Folkeforbundets mandat, innlemmes i Frankrike eller vende tilbake til Tyskland.

Usensurerte medier
Etter at nazistene overtok makten i Tyskland i 1933 var noe av det første de gjorde å sette opposisjonen, inkludert demokratisk valgte riksdagsrepresentanter, i fengsel. En del opposisjonelle rømte til Saarland hvor de kunne virke fritt og advare mot Adolf Hitler. Befolkningen hadde fri tilgang til usensurerte medier og folkeavstemningen var overvåket av Folkeforbundet. Svenske valgobservatører konkluderte med at valget ble avholdt på en rettferdig måte. Det var ingen tvil om at mange velgere var satt under press og at Tysklands propagandamaskin var satt i høygir. Likevel: Organisasjoner som SS og SA var forbudt i området og ingen kunne kontrollere hva den enkelte velger hadde stemt.

Så 90,8 prosent av befolkningen stemte seg inn i et diktatur, fremfor å forbli i en demokrati. De sa ja til et regime de visste hadde fengslet og torturert opposisjonelle og de var godt kjent med mordene på SA-leder Ernst Rohm og flere hundre andre SA-topper i 1934.

At dette valget vanligvis nevnes med noen bisetninger i historieskrivningen om nazistene og 2. Verdenskrig forstår jeg godt. Det er rett og slett ikke lett å fatte, og det virker forstyrrende på forestillingene vi har om demokrati og tyranni. Vi hører ofte om at Hitler kom til makten med demokratiske virkemidler, men det er en overdrivelse. Han fikk aldri over 33 prosent av stemmene. Flertallskonstellasjonen han kom til makten med var ment å holde ham i tøylene. Etter kort tid tok han makten i egne hender, noe som er vanskelig å kalle noe annet enn et kupp. Forskjellen fra andre kupp var bare at han allerede satt i en regjering.

Men Saarland…

Hvorfor bringe opp noe som skjedde i Sentral-Europa for 78 år siden? Vel, mest fordi det tvinger oss til å tenke: Er det alltid slik at et demokratisk flertall representerer det riktige, det normale, det moderate, eller kan flertallsbeslutninger rett og slett være ekstreme? Er vi isåfall i stand til å oppdage ekstremismen?

Poenget mitt er: Hvis det foregår noe ekstremt i vårt samfunn – hvordan skal vi måle det, hvis vi mener vi ikke kan måle det ut fra at det er demokratisk vedtatt av et flertall?

Går man inn i en tidsmaskin tilbake til Saarland er svaret enkelt: Det er ekstremt å velge et voldstyranni fremfor et demokrati, ganske enkelt fordi voldsbruk av en stat mot uskyldige mennesker er ekstremt i seg selv.

Hvordan vil vi dømmes?
Historiebøkene viser oss at vi lever i en relativt rolig politisk tid i vår del av verden i dag. Vi slipper å forholde oss til problemstillinger som på 30- og 40-tallet. Men det gjør det ikke mindre nødvendig å resonnere rundt problemstillingen. Foregår det ting i vårt samfunn som er ekstreme, og som vil bli dømt hardt i historiebøkene om 78 år? Ekstremt i den betydning at politikken som føres kan måles opp mot noe annet enn at det har demokratisk flertall. Hva kan det i så fall måles opp mot? Hvilke måleparametere er brukelige?

Det er ikke lett å se på samfunnet vi lever i med historikerens tilbakeblikk.

Det beste jeg kan komme på som måleparameter er å se på norsk politikk og samfunn i sammenheng med resten av verden. I de tilfeller Norge befinner seg i ytterkant av OECD-statistikker, for eksempel. (OECD består av de 34 landene i verden det er naturlig å sammenligne oss med og som alle har et velutbygget og pålitelig statistisk tallmateriale for å gjennomføre sammenligninger.) Kan det være en god måleparameter å avsløre ekstrempolitikk når Norge befinner seg enten nær bunn eller topp av en statistikk, og at det statistikken omhandler åpenbart er negativt for mange mennesker?

Et annet mulig måleparameter: I hvilken grad brytes grunnleggende menneskerettigheter? Som retten til ikke å bli overvåket hvis du er uskyldig. Er det ekstremisme at vi lever i et samfunn som overvåker uskyldige mennesker i større omfang enn noen gang i historien – både via kameraer og epostsnoking? Eller er det noe vi må regne med i et komplekst moderne samfunn?

Eller er slike tanker bortkastet energi? Skal vi bare slå oss til ro med at ”vi har det jo så godt her i landet”? Og hva vil historikerne si i om 78 år – i 2091?

Jeg kommer tilbake til saken.