mandag 23. desember 2013

Simpelthen si nei

Den beste medisin mot fattigdom er arbeid. Den beste måten å sørge for at en ung sosialhjelpssøker kommer i arbeid er ved at NAV-konsulenten som mottar søknaden gjør sitt beste for å tolke paragrafene i søkerens disfavør. Det bør være et mål i seg selv å si nei til alle sosialhjelpssøkere under 35 år.

Tirsdag 17. desember bestemte helse- og sosialutvalget at kommunen skal utarbeide en handlingsplan mot fattigdom ut fra et notat skrevet av Fafo. Fafo, lever av bidrag fra blant annet LO, Coop, Norsk kommuneforbund og  statsdominerte Telenor. Bare i 2012 alene fikk Fafo 30 millioner kroner av LO. Er det slagside man kaller det?

Det første som bør gjøres for å få bukt med det såkalte fattigdomsproblemet er å henge en plakat på alle NAV-kontorene som lyser mot sosialhjelpssøkerne når de kommer inn døra– hvor det rett og slett står ”Nei!”. På pulten foran konsulentene bør det ligge et A4-ark med ti gode tips om hvordan søkeren kan avvises.

For i systemet ligger problemet: De fleste som arbeider i fattigdomsindustrien har et stort hjerte. De fleste har tatt jobben fordi de vil hjelpe - og for få tør ta tøffe avgjørelser som medfører negativitet fra søkeren. Den beste måten å komme seg opp og frem på er ved å smiske med sjefen, systemet og politikerne ved å si ja. En kultur for Tøff Kjærlighet er ikkeeksisterende.

NAV-konsulentene gjør unge mennesker en bjørnetjeneste ved å si ja. Et nei vil ha den konsekvensen at de måtte jobbe.  Verre er det ikke. I dag er det svensker og østeuropeere som må ta mange av de ufaglærte jobbene. Det var for øvrig en problemstilling Fafo ikke så på.

Ei heller sa notatet noe om følgende: På 1980-tallet ble det utført en stor sosiologisk undersøkelse av alle konservative parlamentsmedlemmer i Storbritannia. Konklusjonen var klar. De representantene som var født med sølvskje i munnen stemte for de dyreste velferdsprogrammene. De syntes synd på de fattige og gjorde bot på dårlig samvittighet for vellykket liv ved å kaste penger etter dem. De som kom fra fattige kår, de resonnerte motsatt. Hadde de selv klart å arbeide seg opp og frem, så kunne andre klare det også.

Politikere og byråkrater i Sandefjord ser ut til å ha hatt en for bra barndom, uten store økonomiske bekymringer. Det gjør for mange av dem til dårlige hjelpere og sosialpolitikere.

”Men hva er det nå denne Ole T. Hoelseth sier, mener han virkelig ikke det finnes fattige i Sandefjord overhode?”, synes jeg jeg hører motstandere si.

Joda, der er noen fattige, noen ytterst få stakkars individer som er åpenbart ute av stand til å  arbeide, som ikke har arvet noe, som ikke har opparbeidet seg særlig grunnlag for uføreutbetaling – eller er fattige av andre ikkeselvforskyldte årsaker. Men det er ikke mange. Kommunen og frivillige har god oversikt over de det gjelder– og det er mulig å hjelpe dem uten å kollektivt ødelegge ungdommen vår.

Frisk ungdom som er i stand til å gå på egne ben inn i NAV-kontoret og fylle ut de relativt komplekse skjemaene for å få sosialhjelp er ikke i kategorien ”klarer ikke å ta vare på seg selv”. Det vet de selv, det vet NAV-konsulentene, det vet politikerne, men flertallet politikere tør ikke gjøre noe med det. For tiden er det mer å vinne på å jatte med fattigdomshysteriet. Dette til tross til tross for at antall og utgifter til unge sosialhjelpsmottagere i Sandefjord nå har økt. Igjen.

Merk for øvrig at dette leserbrevet omhandler personer under 35 år. Jeg mener det er et hav av forskjell på ungdom og eldre. De eldre må hjelpes på en helt annen måte fordi de er inne i et vanemønster de har vanskelig for å snu selv.

Så ønsker jeg alle virkelige fattige god jul. Til de liksomfattige unge vil jeg også si god jul, men det er først hvis de lover å komme seg på sykkelen i romjula- for å levere søknader på jobber eller skole.

(Publisert i Sandefjords Blad 23. desember 2013)

2 kommentarer:

  1. Du har ikke en sosialfaglig utdanning skjønner jeg. Husk til neste artikkel og ikke skjære alle over en kam. Problemene hos ungdom er mer sammensatte en som så. Det burde du vite Ole. Du kaller jo alle ungdommene late og arbeidsky Jeg har jobbet 5 år med dine såkalte sosialsøkere, og ja, jeg har en sosialfaglig utdanning. De fleste av dem søker sosialhjelp fordi de har rota det til med regninger og har kredittkort gjeld og synes det er flaut og skamfullt å søke om økonomisk hjelp. Mye av problemene i Sandefjord må politikerne ta skylden for. Høyre og Frp er ikke akkurat de svakerestiltes og ungdommenes parti. Jeg er glad i byen min, men ikke ordøreren og politikerne. Dere får stryk karakter stort sett hele gjengen. Bortesett fra Anmarkrud. Og du burde finne på noe annet Ole. Skole kanksje?

    SvarSlett
  2. Jeg er ikke glad i anonyme kommentarer, men her smigrer du på slutten av innlegget, så da får det gå for denne gang.
    Min erfaring: Jeg jobbet i fem år som attføringskonsulent i attføringsbedriften iFokus, som er eid av Larvik kommune, frem til sommeren 2011. For det meste hadde jeg med å gjøre mennesker på AAP, som hadde en diagnose, og som vi skulle hjelpe inn i arbeidslivet eller eventuelt konkludere med en anbefaling om uføre. Jeg var også borti den gruppen mennesker jeg beskriver i innlegget, nemlig unge sosialhjelpsmottagere.
    I tillegg er jeg nysgjerrig - jeg leser mye statistikk og stiller mange spørsmål til NAV i Sandefjord. Man kan ikke bygge politiske oppfatninger på følelser alene.
    I Sandefjord lever det rundt hundre ungdommer permanent av sosialhjelp, sist jeg sjekket. I tillegg kommer en stor gruppe som lever delvis på sosialhjelp. Dvs de veksler mellom å leve litt av sporadiske jobber, litt av sosialhjelp og litt på foreldre og venner. Atter andre kombinerer sosialhjelpsbidrag med ledighetstrygd og et stort antall er på såkalt kvalifisering. Det er vanskelig å vte nøyaktig hvor mange som lever i en slags mellomtilværelse på denne måten. Jeg har hørt tallet 1200 under 35 år. Det hadde vært svært interessant å se hvor mange av de samme personene som sirkulerer i systemet gjennom f.eks en periode på fem år. Vi vet at mange personer gå inn og ut av ulike hjelpeordninger over noen år og til slutt ender de opp på uføre.
    Det jeg har reagert på i jobben jeg hadde og når jeg nå som politiker analyserer statistikk er at NAV er mer muliggjørere enn hjelpere. De muliggjør et usunt liv for ungdommene ved å "belønne" dem for en uheldig adferd - en adferd der det å jobbe ikke er i fokus og en adferd der de ikke tar det så nøye om husleie og strøm blir betalt til huseier.
    På en måte skulle jeg nesten ønske du hadde rett i at alt dette er bestemte partiers skyld, for det hadde betydd at vi kunne gjort noe med det lokalt - men den makten har vi bare i liten grad. - jeg ser det slik at den lille makten vi har ikke har vært benyttet. I Larvik og Horten er det ikke spesielt bedre og de er tradisjonelt Arbeiderpartistyrte. Vi kunne innført arbeidsplikt, som jeg og FrP har jobbet intensivt for hele tiden, men utover det er det fint lite vi kan gjøre - utover å være mer positive til næringslivet, slik at det skapes flere jobber.

    SvarSlett