Gjennomgang av ” Simpelthen si nei. Simpelthen si ja.”

Norsklektoren Kjetil Dybvik, som står bak Kjetils faglitterære blogg har tatt voldsomt til motmæle mot mitt innlegg Simpelthen si ja i Sandefjords Blad- Innlegget handler om at NAV må kjøre en tøffere praksis overfor unge sosialhjelpsmottagere. 2. Januar sto innlegget hans Simpelthen si nei. Simpelthen si ja. på trykk. Jeg har valgt ikke å kommentere noe av det han skriver direkte i avisen. Det er tre årsaker til det. For det første skriver han så langt at det er så godt som umulig å lage et fornuftig svarbrev rent lengdemessig. For det andre har han en så spiss og konfronterende form, som er veldig personlig rettet, at jeg tror han er med å diskreditere avisdebattanter i sin alminnelighet, noe som smitter over på meg om jeg blir med på de notene. For det tredje finner han på ting jeg mener – og det er veldig vanskelig å vikle seg inn i en slik debatt. Det blir litt som ”Når skal du slutte å slå din kone?”. Spørsmålet i seg selv er med å skape tvil – dermed er det lett å havne i et nett.

Det er rart at en såpass offentlig person som en lektor på Norges nest største videregående skole kjører en slik stil. I ”gamle dager” var lektorer noen mer bevisst at de har en oppdragerrolle, en oppdragerrolle i form av å være forbilder. Bloggen Kjetils faglitterære blogg er også full av beinharde personangrep på folk som har stått i hans vei – det gjelder både i privat og politisk sammenheng.

Når jeg likevel går gjennom det han skriver i denne bloggen er det fordi temaet vi diskuterer er for viktig til at påstandene hans skal få lov til å stå uimotsagt.  Det er nå en gang slik at teksten i bloggen hans kan være tilgjengelig i mange år fremover. Den tiden da gamle leserbrev sto glemt i støvete arkiver i lokalavisen og bare ble lest mange år senere av historikere og hovedoppgaveskrivere er for lengst forbi.

I bloggen min har jeg plass nok til å ta for meg påstandene hans i detalj, uten å måtte telle ord. Jeg synes også det er et poeng at Dybvik får konkret motbør på det han skriver.  Det slår meg at selvinnsikten hans kan mangle noe. Jeg påstår ikke noe om han generelt, for jeg kjenner ham ikke. Men i denne sammenhengen synes jeg det ser slik ut. Sannsynligheten for at han i større grad klarer å se seg selv utenfra som følge av det jeg skriver er neppe til stede. Men sakte, men sikkert kan han kanskje få justert verdensbildet noe og bli en mindre sint mann. Kanskje klarer han å få noen lysglimt av innblikk i at verdensbildet hans har store sprekker. Kanskje slår den tanken ham for eksempel at han kompenserer mangel på kunnskap og erfaring med sterkere utfall enn det som er normalt sømmelig.

En siste grunn til å bruke såpass mye plass og energi på lektoren er at det kan være personer der ute som faktisk orker og lese alt dette, og som kan få noen aha-opplevelser i forhold til hvordan velferdssystemet i Norge og Sandefjord fungerer. Kanskje kan det bidra til at vi får forbedret det.

På kort sikt er jeg pessimist. Norge har så mye penger at politikerne ikke ser noen behov for å gjøre tøffe valg. Det er mer å tjene på politisk akkurat nå å spille på at alle er trengende enn det er å forbedre systemet.

Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt har gjennomført det jeg mener er nødvendig. Hun er sosialdemokrat. Verre er det ikke.

Mine kommentarer er skrevet i kursiv.

Simpelthen si nei. Simpelthen si ja.

Lille julaften har Ole T. Hoelseth påtatt seg rollen som doktor.

Jeg tør nevne at innlegget kom på trykk lille julaften, men var skrevet lang tid i forveien. Dette vet selvfølgelig Dybvik.

Han skriver ut én medisin til alle sosialhjelpssøkere: Arbeid.

Denne doktorleken hvor han skjærer alle over én kam faller ikke heldig ut. Det er en grunn til at det tar 7.5 år å utdanne seg til lege. Lekfolk bør ligge langt unna doktorering.

Her skurrer det veldig, og jeg lurer på om Dybvik bevisst blander sammen ting, mangler kunnskap eller bare synes han det er artig å leke seg med ord.

Det er ikke leger involvert i den skjønnsmessige vurderingen av om en person skal få utbetalt sosialhjelp. Når han drar inn leger som en del av angrepet sitt kan det kanskje for noen se ut som om det egentlig er mennesker på AAP eller uføre han mener. Det er en ganske vanlig debatteknikk å generalisere på den måten av de mest ihuga forsvarerne av velferdsstaten – de som vil de skal være akkurat slik den er nå, uansett opplagte svakheter. Å si noe om den høye uføregraden i Norge er en litt annen debatt, selv om det er sammenhenger. Jeg snakker om sosialhjelpsmottagere av to årsaker. For det første fordi det er en kommunal utgift vi kan gjøre noe med, for det andre fordi det er en sammenheng mellom høy rekruttering til sosialhjelp og antallet som senere går over i uføre fra en lang periode på sosialhjelp.

De som bevilger sosialhjelp er personer akkurat som meg og Dybvik, personer med høyere utdannelse – ofte sosionomer, men også ofte personer med en bredere bakgrunn – de kan ha alt fra norskfagutdannelse som Dybvik eller mediautdannelse som meg. Vanligvis har de en universitetsgrad.

Han bidrar til å opphøye de som deler ut sosialhjelp til noe større enn det de er – de er som meg og deg, helt vanlige mennesker som kan ta feil. Noen gjør en god jobb, noen gjør en dårlig jobb. Noen tolker regelverket svært ofte i favør av klienten, andre i klientens disfavør. Det er en skjønnsvurdering de gjør. Det er ikke rakettvitenskap og det skulle bare mangle at politikere og andre får lov til å mene noe om i hvilken hovedretning NAV-konsulentenes vurderinger bør gå og - og om de er på ville veier. 

Hoelseth ser for eksempel ut til å mene at det går en magisk grense ved 35 år.

Her har nok ikke Dybvik fulgt med helt i det som har foregått i lokalpolitikken. Ingen kan forlange at alle debattanter kjenner til hele forhistorien i saker, men nettopp derfor er det litt dumt å gå så høyt opp på banen som han gjør. Det er NAV som har satt opp gruppene 18 til 25 og 25 til 35 år.

Det i seg selv kan jeg ikke forstå det er noe galt med. Det bør være lulik måte å arbeide mot unge sosialhjelpsmottagere og eldre mottagere. Jeg kan ikke forstå at Dybvik er mot det.

Kommunestyret har bestemt at det skal satses spesielt på de to gruppene. I fjor ble det bevilget penger til å ansette en konsulent som skulle igangsette sysselsettingstiltak for 15 av de den gang ett hundre sosialhjelpsmottagerne i de to gruppene som lever av sosialhjelp. Altså – de får ikke bare sosialhjelp av og til, men de lever av sosialhjelp permanent.

Det siste er egentlig ganske alvorlig. Det er ikke hjemlet juridisk noe sted. Det har aldri vært meningen at noen skal kunne leve av sosialhjelp. Sosialhjelp er en skjønnsmessig pengehjelp til de som har falt mellom flere stoler, dvs de har ikke rettigheter til arbeidsledighetstrygd eller de har kommet i andre vanskelige personlige situasjoner som gjør at de er i akuttpengenød.

Personer som er syke skal ikke ha sosialhjelp over lenger tid. Enten er de så syke at de skal bevilges uføre av en lege, eller hvis det er tvil om deres arbeidsevne, skal de gjennom en arbeidsavklaringsperiode via attføringsbedrifter som Fønix.

Dersom de sliter med rus som gjør dem ute av stand til å arbeide må de på en avvenningsklinikk. Den offentlige websiden Fritt sykehusvalg opplyser i skrivende stund at det er én ukes ventetid på å få plass på korttids- eller langtidsbehandling i forhold til rus.

Å fylle på med penger til den rusede personen med sosialhjelp, uten å stille krav til enten avrusning eller å komme seg i en tiltaksjobb, er ikke å hjelpe – det er å være muliggjører for rusmisbrukeren. Noe annet ville det være å stille krav til at vedkommende var i arbeid eller utdanning. Da var det i hvert fall en teoretisk mulighet for å komme noen vei.

Men tilbake til de 15 tiltaksplassene. FrP kjempet en innbitt kamp for at vi skulle fremskaffe 100 tiltaksplasser. Vi mente 15 ikke var tilstrekkelig og ikke ville føre til ønskede resultater. Vi mente vi kunne oppleve en motsatt effekt, nemlig at flere unge søkte seg til sosialhjelp. Oddsene for å bli utsatt for krav om å jobbe for sosialhjelp er ikke store nok når bare 15 personer må jobbe.

Resultatet ble da også at antall unge som lever av sosialhjelp i Sandefjord det siste året har økt. Antall unge i de aktuelle gruppene som mottar hjelp totalt sett har økt og det samme har den samlede utbetalingssummen av sosialhjelp.

Det er dette som provoserte meg til å skrive Simpelthen si nei. Sosialhjelp, i motsetning til alle andre store velferdsordninger som uføre og ledighetstrygd, betales av den enkelte kommunes budsjett. Jeg er den siste tiden preget av at to personer – begge nærmere 100 enn 90 år gamle, ikke har fått sykehjemsplass. En tredje person med ”dom” fra legen om at hun ville leve i maksimalt ett år til fikk heller ikke sykehjemsplass før saken ble tatt opp på nytt. Jeg er blitt kontaktet av de pårørende om disse sakene.

Selvfølgelig er det noen som sier foraktelig at ”dette er å sette svake grupper opp mot hverandre”. Jeg tror nesten ikke jeg hører noe dummere i politikken. All politikk handler om å prioritere. Vi har det sosialbudsjettet vi har, det er ingen sannsynlighet for å øke det – da er det slik at hvis tre eldre – åpenbart syke personer – mangler sykehjemsplass og 30-40 ungdommer helt urimelig mottar sosialhjelp – så er det disse ungdommene som tar penger fra de aller svakeste. Jeg snakker da om personer som er sterkt svekket av alderdom. Det er ikke personer som på noen måte kan ta seg sammen, slik friske ungdommer kan.

Så er det mange som sier: Men mange i denne gruppen er ikke friske, de befinner seg ofte i mellomfaser der de kan slite mentalt, ha noe rusproblemer, ha svakheter som ikke er godt nok avdekket som ADHD, eller lettere hjerneskader. Det er her forsvarerne av å beholde systemet akkurat som det er tar så grundig feil.

Selv om en person som lever av sosialhjelp ikke er helt frisk viser all forskning at syke personer har bedre av å jobbe enn å sitte hjemme. Er de åpenbart syke vil systemet fange det opp – såpass godt kjent er jeg blitt med det etter årene som attføringskonsulent.

Ut fra min erfaring i attføringsbransjen (jeg jobbet også en del med unge sosialhjelpsmottagere) så er det én ting disse unge guttene og jentene har sans for:, Rettferdighet. En person (jeg hadde ikke personlig med vedkommende å gjøre) sa som forklaring på at å bli tatt i skulk fra sin tiltaksarbeidsplass at ”jeg har to venner som ikke har fått noen tiltaksplass, så hvorfor skal jeg måtte jobbe for sosialhjelpspengene mine når de slipper – jeg kunne gjort det, men da skal de også. Så lenge de slipper skulker jeg med god samvittighet”).

Vedkommende hadde et godt poeng. Det er en rettferdighetskodeks der ute, spesielt blant de unge, som gjør det veldig vanskelig å forklare hvorfor 85 prosent skal slippe å gjøre noe.

Jeg er klar over at en del personer som er opptatt av at man ”ikke skal sette svake personer opp mot hverandre” ønsker å løse deres manglende vilje til å prioritere ved å øke skattene – nærmere bestemt innføre kommuneskatt i Sandefjord. Sandefjord SV vil det, men Arbeiderpartiet vil det ikke – så de kan i grunnen holde munnen lukket godt igjen. SV vil jeg berømme som tør gå inn for dette, ettersom det åpenbart er upopulært.

Men det er ikke bare upopulært, det er også veldig, veldig ufornuftig. For det første vil det ramme Sandefjords konkurranseforhold med andre Vestfold-kommuner. Blir vi den eneste kommunen med eiendomsskatt risikerer vi at større bedrifter skyr oss som pesten og etablerer seg langt unna oss. For det andre: Det er ingen sammenheng mellom kommuner som har eiendomsskatt og de kommunene som har en god aldersomsorg eller velferd generelt. Mer penger inn i kommunale systemer har en tendens til å forsvinne i nye gode idéer politikerne finner på, og det er alt for ofte ikke aldersomsorg.

Det er ingen magi i legevitenskapen i Norge anno 2013. Leger og andre fagfolk vet at mennesket kan få slagsider, sår og sjeleskader både før og etter fylte 35.

Min øvrige kommentar til dette med 35-årsgrensen er at FrP tok opp at vi burde legge fokus på gruppen 18 til 25, ettersom det syntes for ambisiøst å stille krav til begge grupper. Jo eldre en person blir, jo vanskeligere er det å få vedkommende til å endre vaner – vi må derfor sette inn støtet tidlig. Det logiske er å satse på de opp til 25 år når man ikke har ubegrensede ressurser.

Livet er komplekst, noe FrP i ofteste laget ser ut til å ha problemer med å ta innover seg.

Denne setningen er kanskje den jeg reagerer mest på i hele innlegget. Hvis det er meg som person han sikter til er det ganske utrolig om han setter seg til doms over mitt liv – hva jeg har erfart personlig, hva familien min, inngiftet familie har opplevd. Vet jeg ikke ut fra de erfaringene at livet kan være komplekst?

Og – later Dybvik som han ikke vet at jeg har arbeidet som attføringskonsulent i fem år frem til 2011, eller underslår han det og håper han ikke blir oppdaget? Det er fullt offentlig informasjon på bloggen min (som jeg vet han har lest), på Twitterkontoen min (som jeg vet han har lest) og i diverse leserbrev i Sandefjords Blads arkiv.

Man kan også tolke ham til å mene at FrPs 30.000 medlemmer – eller er det kanskje våre 463.000 velgere som ikke forstår at livet kan være komplekst? Enten har han et litt spesielt selvbilde, eller hensikten var bare å være tøff sarkastisk. Dessverre har jeg en fornemmelse av at han mener dette, og det er vel nesten verre. Hvis målet er å være tøff sarkastisk er det pussig, for han kritiserer meg i teksten for å spille cowboy, og da er det jo rart han gjør det selv.

Livet er ikke et skjema. Livet er ikke en formel. Livet er bygget av kjøtt og blod, sjel og ånd, – en sammensatt og vanskelig materie. Det gjelder å tenke seg om. Det gjelder ikke å ta for lett på det. Å sette skrekkelige, stygge og stigmatiserende merkelapper på medmennesker er lite gavnlig.

Nå begynner det å ta av.

For hobbypsykologen Hoelseth, han har sett inn i sandefjordborgernes indre. Helt på egenhånd har han klart å skille byens fattige i to grupper. På den ene gruppa setter han stempelet «virkelig fattige». Dette dreier seg om noen ytterst få. Ja, det ser ut som de er så få at de nesten ikke finnes. Hvis man møter på en fattig her i byen er det, ut fra Hoelseths kategoriseringsapparat, nesten helt sikkert at den fattige er en liksomfattig.

Og her er Dybvik på vei ut av atmosfæren.

I praksis har Hoelseth dermed stigmatisert en hver fattig som en arbeidssky slusk. For hvordan skal et eksemplar av den sjeldne arten «ekte fattig» kunne bevise at han er det? Skal han gå med et merke på seg, der det for eksempel står, med store bokstaver: OF (Ordentlig fattig). For at det skal bli noe redelighet i debatten, må Hoelseth bli mer konkret.

Og er nå inni stratosfæren.

Han forstår virkelig ikke, eller later som han ikke forstår, av propagandamessige grunner, at alt, absolutt alt i et velferdssamfunn vil når det kommer til stykke, handle om en eller annen form for kategorisering og avgrensning.

Dybvik har kalt sitt leserbrev Simpelthen si ja. Men han kan umulig mene det. Også i hans drømmesystem ville han måtte ha en eller form for avgrensning av hvem som kunne få sosialhjelp. Også i hans system ville det vært personer som mente hardnakket at de burde fått sosialhjelp, men ikke fikk det fordi det var satt en grense et sted.

Den grensen ville pr. definisjon vært skillet mellom fattig og ikke-fattig sett med NAV-øyne. Og uansett ville det – og selv jeg ville vært enig i gitte tilfeller – at et slikt superliberalt system også noen ganger ville falle urettferdig ut for noen få personer. Det er så godt som umulig ikke å falle utenfor systemer.

Han må komme med tall, tabeller og statistikk. Da blir debatten i hvert fall noe mer håndfast og ikke fullt så synsete.

Jeg skrev noe håndfast i mitt innlegg. Jeg refererte til at antall sosialhjelpsmottagere har økt i Sandefjord. Igjen kaster han ut en påstand muligens i håp om at hva jeg har skrevet ikke blir lest eller glemt. Dessuten: Dybvik og jeg hadde i etterkant av leserbrevet mitt en twitterkommunikasjon der det kom tydelig frem at jeg mitt første innlegg var ett av flere, underforstått at han må se ting i sammenheng.

Jeg har jo dessuten proppet mine tidligere innlegg med tall og oversikter. Men det viktigste av alt: Jeg har ingen bevisbyrde når jeg sier at antallet på sosialhjelp og andre ordninger er økende. Det er jo allmenn kunnskap – det er jo det hele debatten dreier seg om!

Problemet med at antallet som lever på en eller annen velferdsordning øker – parallelt med bedre legevitenskap og stort tilfang av jobber – er noe han må forklare. Men han forsøker å snu det hele det over på meg.

Det er jo en teknikk han er avhengig av så lenge han ikke ser ut til å se at noe som helst er galt med dagens system.

Hvordan har det seg slik at jeg er så sikker på at det er noen som er liksomfattige og noen som er fattige? Jo, som attføringskonsulent så jeg selv mange unge personer som åpenbart var i stand til å jobbe, men som NAV opptrådte som muliggjørere overfor, slik at de ikke behøvde jobbe - de fikk penger uansett.

Som attføringskonsulent oppdaget jeg også at sosialhjelpsmottagere selv har egne oppfatninger om dette. Mange føler seg ubekvemme med at de får så mye hjelp, men blir fort avhengige. Hvis du spør noen i denne gruppen om de kjenner folk som kunne jobbet istedet for å leve av sosialhjelp vil du få en veldig klar bekreftelse på at det mener de fleste.

Statistikken er definitivt på min side, og det vet Dybvik: Når det de siste årene er titusenvis av ikke faglærte jobber som er tatt av polakker, litauere og svensker (OBS Null kritikk til dem, for det!) og disse jobbene ikke er tatt av unge norske sosialhjelpsmottagere, så er det klart det er et skille mellom de som er fattige og liksomfattige.

Er du frisk, skal du jobbe, dersom du ikke har penger i banken eller andre privatpersoner du kan leve av. Det er uakseptabelt å leve av andre menneskers skattepenger hvis du ikke er syk. Husk på at det er mange av de som betaler skatten som sliter seg opp på jobb hver morgen. Det er flere svært syke personer som jobber som må proppe i seg piller og gå til endeløse fysikalske behandlinger for å komme seg gjennom et normalt jobbliv. Og det er mange som ikke på noen måte har god råd, selv om de ikke vil definere seg som fattige.

I kronikken kritiserer Hoelseth Helse- og sosialutvalget for å lene seg for tungt til en rapport fra Fafo.

Ja, jeg gjør det – og undrer om Dybvik i det hele tatt har lest rapporten selv.

Selv har han én kilde som bakgrunn for alle sine grove insinueringer. Den er fra Storbritania på 1980-tallet. Altså fjern både i tid og sted. Den beviser ingenting, og i møte med våre hjemlige forhold blir den ikke stort mer enn en anekdote. Hoelseth skyter seg selv i foten.

Det jeg i virkeligheten referer til er det klassiske skillet mellom ”Self made men”  (oppkomlinger) og de klassisk rike. Det er laget en del sosiologiske undersøkelser om skille mellom holdninger mellom de to gruppene opp gjennom tiden. Jeg tror de fleste er enig at det er et tidsuavhengig skille mellom de to gruppene, som har vært der siden industriepoken begynte på 1700-tallet, kanskje tidligere. Når jeg får frem dette ved å vise til nevnte undersøkelse, så er det for å illustrere hva jeg tenker. Hadde jeg bare kommet med påstanden om at for mange sandefjordspolitikere har hatt en for god oppvekst til å forstå problematikken rundt fattigdom, så hadde det blitt like mye kritisert.

Dybvik vet utmerket godt at det ikke eksisterer noen sosiologiske undersøkelser rundt dette fra Sandefjord fra 2013, som jeg kunne vise til.

Hoelseth er i det hele tatt en argumentasjonens krumspringmester. Han bruker det som et argument mot sosialhjelpsøkerne at de faktisk klarer å fylle ut skjemaene. Mine elever i norsk som opererer med så forvrengte og baklengse utlegninger, de stryker. Hvis skjemaene er for komplekse, så er det NAV han bør angripe. All honnør til dem som klarer å kjempe seg gjennom skjemaveldet. Det er ikke noe man gjør for moro skyld. Det er ikke noe man gjør av latskap. Det er noe man gjør av livsnødvendighet. Det er mennesker som kjemper for et grunnlag for sitt liv med nebb og klør Hoelseth så lettvint nedgraderer.

Tja. Hva vet Dybvik egentlig om dette? Vet han for eksempel i hvilken grad en attføringsbedrift tilrettelegger for mange av disse ungdommene? Jeg har vært med på tilfeller der ungdom tilbys å jobbe 20 prosent – bare basert på at de føler seg ”slitne” – uten at det foreligger legerapporter eller lignende. Dybvik tegner et bilde av fattige ungdom som om han kikket ut i et landskap i Charles Dickens tid. Jeg blir virkelig nysgjerrig på hva slags kunnskap han har om området.

Det er ikke noen doktorlek på papiret dette her, Hoelseth. Vi snakker om virkelige mennesker, hele og sammensatte, og ingen av dem passer fullstendig inn i et skjema, uansett hvor lette du måtte ønske å gjøre skjemaene.

Så har Dybvik doktor-hang up igjen. De som arbeider med de ungdomsgruppene vi her snakker om – i attføringsbedrifter som iFokus og Fønix kommer fra alle mulige bakgrunner. Jeg kan nevne tidligere kolleger fra næringslivet, politiet, sosionomfaget, bibelskole, kjøreskolelærer, lærer osv. osv. Ingen av er leger. Alle som arbeider med ungdommene blir satt inn i en situasjon der de må gjøre noen vurderinger av de de arbeider med. De må avgrense, stille en eller annen form for krav – ta stilling – det er ingen leger inne i bildet, hvis vedkommende ungdom er frisk. Det er disse personene som enten bistår den unge å komme seg ut av sosialhjelp og inn i en jobb, eller de gjør den vurderingen at vedkommende skrives ut fordi motivasjon ikke er tilstede.

Langtidssmottakeren har en opphopning av problemer på flere områder. Det er stor utbredelse av helseproblemer. Hele 45 % oppgir at de har så dårlig helse at det påvirker evnen til å fungere i dagliglivet. Nær 60 % har dårlig mental helse, og ca 33 % har rusproblemer.

Her nærmer egentlig Dybvik seg kjernen i det hele. Hallo – hvis 45 prosent mener de ikke kan jobbe, så betyr det at 55 prosent mener de kan jobbe. Taler ikke da tallene til min favør? 60 prosent har dårlig mental helse. – men da skal de jobbe, Dybvik! Det er nettopp da – og det handler all tenkning – i hvert fall teoretisk tenkning i NAV og attføringsbedrifter om. Har du det ikke bra, så blir du dårligere av å bare sitte hjemme med problemene dine enn du blir i en jobb.

Det gjelder også fysiske ting. Har du kroniske smerter, så er de like livsødeleggende i sofaen, som de er på en arbeidsplass. Det er særdeles få sykdomstilstander som gjør at legen vil si det er farlig å jobbe. 33 prosent har rusproblemer. Ja, hva er nå egentlig det? Det er fullt mulig å jobbe selv om du er ruspåvirket. Nei, det er ikke særlig lurt, men å være ruset av og til skal ikke være en fribillett til å leve av sosialhjelp. Du drikker og ruser deg mindre hvis du har en jobb!

En annen ting er: Hvis de som lever av sosialhjelp i Sandefjord er så dårlige som det han referer til og ikke kan jobbe – hvorfor får ikke Sandefjord kommune dem da straks over på uføre, slik at vi slipper å bruke kommunens penger på dem? (Uføre betales altså av staten). Hvis de virkelig er så syke må de straks avklares. Men det blir de ikke, og det er her systemet har sviktet totalt.

Man kan vel også stille spørsmål ved verdien av selve undersøkelsen. Vil ikke mange mottagere rettferdiggjøre at de er mottagere ved å si at de ikke har det bra mentalt eller er syke?

Det er Kai-Rune Myhrer som skriver dette på Kirkens Bymisjons nettside. Tallene er kanskje uinteressante for Hoelseth som ser sosialhjelps-søkere som én stor masse, men jeg synes de hører med.

Tja – hva slags menneskesyn er egentlig det, rettet mot meg. ”Kanskje uinteressante for Hoelseth”. Dybvik kjenner meg jo ikke! Igjen slenges det ut påstander. Han forutsetter ting for å forsøke å vinne en debatt – forsøker å svekke en motstander med rene påfunn.

Det er ikke renslig, og igjen stiller jeg spørsmål ved om ikke en lektor på en videregående skole bør være et bedre forbilde.

Stønaden er ellers i hovedsak ment som en midlertidig inntektssikring, og den tar derfor sikte på å gjøre klienten selvhjulpen.

Men det er jo ikke slik systemet virker når tusenvis av unge lever permanent av sosialhjelp og altså over hundre gjør det i Sandefjord!

Mener Hoelseth at det sjelden eller aldri er slik at mennesker kan havne i bakleksa, havne mellom to stoler, havne mellom barken og veden, havne i klemma mellom institusjoner, havne mellom to skjemaer, og at de i en overgangstid kan trenge dette siste sikkerhets-nettet samfunnet vårt har spent opp? Ja, i så fall må han saklig og velbegrunnet fortelle hvorfor og hvordan dette skal skje.

Nei, det er Dybvik som må forklare hvorfor det er et økende antall som kommer i denne situasjonen når det aldri har vært skapt så mange jobber her i landet, som altså er måttet blitt overtatt av utlendinger.

Tidlig i kronikken skriver Hoelseth at problemet ligger i systemet. Samtidig avslutter han med å tale direkte til den enkelte «liksomfattige». Ved å påstå at han kritiserer systemet, men oppsummere hele kronikken med et personlig moralistisk piskeslag til unge utslåtte mennesker om å sykle rundt i romjulas uvær, taler han med to tunger. Det henger ikke på greip det han skriver.

Tja. Skulle jeg visst at været ble så dårlig i jula også? Tror han ikke at de fleste ville kjørt bil med en venn eller familie, hvis de virkelig ville gjøre en innsats for å få en jobb?

Han sier jeg pisker både systemet og de som utnytter det. Ja, det er helt korrekt. Det er de som mottar penger fra felleskassa unødig som ødelegger for de som virkelig faller mellom flere stoler. Det er jo de som er med å gjøre at alle ugleses – også de som vi vet har behov. Det Dybvik gjør er å snu det hele, som om det er min personlige skyld at sosialhjelpstallene har gått opp, altså parallelt med at vi aldri har hatt så mange arbeidsplasser.

I praksis er det slik at kritikere som meg aldri kan tillate seg å kritisere noen sider ved systemet, fordi vi alltid og uten unntak vil bli beskyldt for å ta de svake, hvis Dybviks logikk skal føles. Det er rett og slett uryddig, delvis udemokratisk. Det er vår plikt og rett og ta opp alle sider ved det systemet vi lever i når vi ser svakheter ved det.

For formuleringer som at NAV-konsulenter skal gjøre sitt beste for å tolke paragrafer i søkerens disfavør, og at et plakater med et talende «Nei» skal lyse mot søkere som våger seg inn dørene på Nav-kontoret, fortjener Hoelseths kronikk herostratisk berømmelse.

Dette er vemmelig. Hoelseth skriver på Twitter at han står for alt han har skrevet, så jeg regner med at dette ikke bare er illeuktende løskrutt.

Vi kommer ingen vei med løsaktige påstander som dette: «NAV-konsulentene gjør unge mennesker en bjørnetjeneste ved å si ja. Et nei vil ha den konsekvensen at de måtte jobbe. Verre er det ikke.» Ingen forsøk på bevis følger. Verre er det ikke? Påstanden henger i løse lufta. Slik blir hele kronikken til Hoelseth et luftslott. Slik den nå står har den ingen verdi, i hvert fall ikke av det konstruktive slaget. Hvis vi derimot kan begynne å diskutere statistikk fra SSB, og lover, reglement og rundskriv som knytter seg til disse, kan det bli en debatt å vokse på. Hoelseth kan begynne med å bevise at arbeidslivet er i stand til, og villig til, å ta imot bortimot alle som søker sosialhjelp.

Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne. Men jeg kan gjenta at Dybvik tydelig later som han ikke aner at jeg har skrevet en rekke innlegg med tall og statistikk. En debatt slik han setter premissene for er dessuten så godt som umulig i en lokalavis der de fleste skribenter bare får lov å ytre seg med 3.500 tegn.

Jeg ber om skjerpede krav til å få sosialhjelp. Punktum. Ordningen er basert på skjønn og de som utøver dette skjønnet bør være strengere. Hva er galt med å hevde det? Han ber meg jo ikke om å skrive innlegg i en lokalavis når han krever henvisninger til rundskriv og reglementer, han ber om en ny stortingsproposisjon med et følgedokument på 50 sider. Han etterlever jo ikke sine egne krav om slike henvisninger i sitt eget leserbrev, til tross for at det er utrolig langt. Det er rett og slett fordi det er praktisk umulig å etterkomme det han krever, og det vet han.

Vi kommer ingen vei med løsaktige påstander som dette heller: at ungdoemmen vår skulle være kollektivt ødelagt. Vet ikke Hoelseth at Norge aldri har hatt bedre ungdom enn nå? Elisabeth M. Lie, lektor ved Politihøgskolen sier dette. NOVA-rapporten «Ungdata. Nasjonale resultater 2010 – 2012» bekrefter det hun sier. Både erfaring og analyse, som Hoelseth er så glad i, går imot hans egen synsing.

Jeg har aldri sagt at ungdommen generelt er kollektivt ødelagt. Dybvik har helt rett i at ungdommen i dag sannsynligvis er bedre i gjennomsnitt enn i min ungdomstid. Jeg oppfatter at de er mer oppmerksomme i forhold til mobbing, bedre i språk, data, kan mer om utlandet, drikker mindre osv. osv. Jeg har to døtre som er på vei ut av tenårene, jeg har altså jobbet med ungdom. Hvorfor konstruerer Dybvik inn påstander for å svekke motstandere? Jeg mener tilogmed at det var masse bra ungdom blant de som helt klart ikke burde gått på sosialhjelp, men gjør det likevel. De har tatt dårlige valg basert på feil råd fra voksne rundt dem – NAV-konsulenter egen familie osv. De forsto ikke at det ikke var til deres eget beste og at de heller burde jobbe, men de var ikke dårlige mennesker av den grunn. I hvert fall de aller, aller fleste.

I en passiar jeg har hatt med Hoelseth på Twitter, skriver han nemlig: «Analyse og erfaring er mine verktøy.» Vel, hvis bidraget hans skal bli noe mer enn drønnende malm og klingende bjeller, så kom med det! Særlig det med analyse er jeg interessert i.

Jeg tviler på at Dybvik egentlig er det. Er det noen som tror fakta vil bite på ham i denne saken?

Hoelseth utfordrer det bestående. Det har jeg sans for.

Oj, smiger. Er det noen som tror ham? Tør jeg tippe er det bare utfordrere av systemet på hans premisser han godtar?

Men det må gjøres renhårig. Å begrunne et generelt nei til all sosialhjelp med en gammel sosiologisk undersøkelse av parlamentsmedlemmer i Storbritannia, det blir for grumsete.

Undersøkelsen var ett av mange, mange argumenter. Argumenter fra det innlegget, fra innlegg i Helse- og sosialutvalget, fra bystyrets talerstol, en haug med blogginnlegg og tidligere leserbrev.

Hoelseth må gjere leke cowboy og være tøff. Men han kan ikke gjøre det under dekke av å være kjærlig. Det oppkonstruerte uttrykket hans «Tøff Kjærlighet» faller pladask til jorden i møte med Bibelens mest berømte passasje om kjærlighet. Der står at kjærligheten den er tålmodig og velvillig, den krenker ikke, den utholder alt, tror alt, håper alt. Den er ikke oppfarende heller står det, i motsetning til Hoelseths lysende nei-plakater.

Det står også, i Evangeliet etter Johannes, kapittel 15, vers 10: Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, slik jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.

Det er hva jeg kaller Tøff kjærlighet. Eller er det kanskje ikke et tøft krav at vi må holde budene og vi må tro at Jesus døde på korset for å sone for våre synder – hvis ikke får vi verken Jesu tilgivelse eller kjærlighet?

Vi får håpe norsklektoren aldri er vikar i noen religionstimer.

Eller hva med et hverdagseksempel fra virkeligheten: Det hender at foreldre kaster ut barna sine når de kommer et stykke opp i 20-årene fordi de mener det er på høy tid de kommer seg ut i verden, tjene selv til livets opphold og få et selvstendig liv. Det er ikke sikkert det føles like bra for alle som blir kastet ut på den måten. Vi snakker rett og slett om tøff kjærlighet som er bra for disse ungdommene.

Det er noen få foreldre som ikke klarer sette grenser og viser det de tror er grenseløs kjærlighet. Det er ikke spesielt lurt. Det er heller ikke spesielt lurt å la sosialkontoret overta rollen som de naive foreldrene som ikke selvstendiggjør barna i overgangen til voksenverdenen. Joda, Tøff kjærlighet er et begrep mange vil kjenne seg igjen i sitt eget liv – man gjør ting en annen part ikke liker der og da, men som er nødvendig å gjøre – og til det beste for den som blir utsatt for det.

Jeg sier simpelthen ja til livets kompleksitet. Jeg sier ja til kjærligheten.

Hallo! Er det noen hjemme der?

Jeg sier ja til tillit. Jeg sier ja til kunnskapen om at et menneske alltid er mer enn det man ser. Jeg sier ja til fagkunnskap. Jeg sier ja til videre debatt og utvikling. Jeg sier ja til grundighet.

Ja, en form for grundighet må det være i ethvert system. Ingen konsulenter kan gjøre ting etter forgodtbefinnende i et system som NAV. Det jeg har bedt om er en innstramming av kriteriene for å få sosialhjelp.

Jeg sier ja til et ark, både på NAV-konsulenter og plitikeres pult med ti gode tips, ikke til hvordan man avviser, men hvordan man aviser, altså til hvordan man best kan hjelpe. Mange mennesker trenger hjelp til å få tint isen i sitt indre.

Du får ikke tint opp isen i ditt indre ved å få kastet etter deg sosialhjelp. Ungdom jeg har arbeidet med hadde det forferdelig på grunn av overgrep i barndommen. Det vil de kanskje ha resten av livet. Men de vil ikke ha det et fnugg bedre inni seg sittende i en sofa, pasifisert, sammenlignet med å komme seg på jobb. Kanskje er begge deler like ille for mange, men all forskning viser at det å komme seg ut blant folk og være i aktivitet får hjernen til å tenke litt mindre på de triste tingene i hvert fall en del timer av dagen.

Hovedkonklusjon: Kjetil Dybvik er norsklærer. Hvis dette hadde vært en stiloppgave ville han strøket. Han har ikke lest teksten han skulle analysere godt nok. Han legger inn ting i teksten som ikke står der. Han bruker faktaopplysninger som taler mot hans egen sak. Han har vesentlige logiske brister og kunnskapsmangel om saken, kombinert md å uttale seg skråsikkert. Det verste er nok likevel at han bent frem benekter ting som står i teksten: Han hevder den ikke bygger på fakta, men det gjør den jo! Den tar utgangspunkt i at sosialhjelpstallene går oppover i en tid der utlendinger må ta ikke faglærte arbeidsoppgaver for å fylle behovene i markedet. Dette er arbeidsoppgaver norsk ungdom utmerket godt kunne tatt selv.

Og nok en gang, bare for å fastslå det ennå en gang: Jeg kritiserer ikke arbeidsinnvandrerne for dette, jeg kritiserer bleikfeit norsk frisk ungdom som kunne jobbet, men som enten ikke forsøker å få tak i jobb, ikke gidder å flytte til en annen kommune for å få en jobb eller kutter ut å jobbe etter kort tid når de får jobbtrening i praksisplass - gjennom NAV eller attføringsbedrifter.

(Søndag 19. januar gjorde jeg mindre språklige forbedringer i dette innlegget)