Useriøs fattigdomsrapport

Den såkalte fattigdomsrapporten Sandefjord kommune har bestilt av Fafo har så mange svakheter at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Dessverre må den tas alvorlig. Det har det politiske flertallet i Sandefjord gjort.

At alle tallene er fra 2009 eller eldre er rapportens minste problem. Det største problemet er å måtte akseptere premissene for det som beskrives som fattigdom. Det politiske miljøet i Sandefjord ser ikke ut til å ha tatt innover seg den siste tids fattigdomsdebatt på riksplan. Det forvirrer kanskje, men jeg vil skryte av avgåtte arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap) som i oktober pekte på at etter dagens fattigdomsdefinisjon er en firebarnsfamilie med en årsinntekt på 685.000 kroner fattig.  Hun etterlyser bedre definisjoner.

Det bør hun få. Dagens utregningsmetode for fattigdom går ut på å definere de som faller under et visst nivå av et gjennomsnitt som fattige. (Definisjonen er mer komplisert, mer om det i min blogg). En slik definisjon får noen ekstreme utslag. I praksis gjør den det umulig å fjerne fattigdom i et normalt samfunn. Om 90 prosent av Sandefjord får råd til å kjøpe toppmodellen til Mercedes Benz og ti prosent bare har råd til Wolkswagen Polo vil de ti prosentene bli definert som fattige.

Definisjonen av fattigdom handler egentlig om et ideologisk syn der noen skrivebordsteoretikere mener fattigdom er en slags psykisk tilstand hvor folk hele tiden definerer seg i forhold til andres rikdom og ikke i forhold til om de synes de har det bra.

Jeg får det ikke til å stemme med mine livserfaringer. I en periode på 80/90-tallet hadde min husstand ikke råd til TV i nesten ett år. Vi var uten bil og sydenturer i om lag fem år. Restaurantbesøk og stek til søndagsmiddager var så godt som ikkeeksisterende. Var vi fattige? Ja, høyst sannsynlig etter dagens fattigdomsstatistikk. Men det var jo et valg i vårt hushold at vi bare hadde én inntekt.  Og kanskje er det slik at familier som lever på den måten oppnår andre fordeler. De kan føle seg rike. Bare ikke på penger.

Det er nødvendig for sosialister å definere fattigdom ut fra et snittbegrep fordi det tvinger alle som aksepterer definisjonen til å ta affære. Med det utgangspunktet er eneste måten å rette opp i fattigdom å gå inn for utjevningspolitikk. Mer skatter til alle som tjener gjennomsnittlig og oppover, flere obskure offentlige overføringer for å ”rette opp skjevheter”.  Blir flertallet med på den galeien ender det med eiendomsskatt.

Høyresidens definisjon av fattigdom burde tatt utgangspunkt i å se på om de som tjener langt under snittet sulter, eller fryser og forsøke å definere hvilke øvrige goder en person ikke har råd til for å bli definert som fattig. Er det fattigdom å ikke ha råd til TV? Er du fattig hvis du ikke har råd til bil?  Smarttelefon? Minst én sydentur i året? Er det i det hele tatt lov å ha dårlig råd i perioder av livet uten å bli stemplet som fattig?

Jeg skal ikke forsøke å besvare det her, jeg nøyer meg med å argumentere for at vi trenger objektive kriterier for fattigdom. Men kan si følgende: Aleneforeldre som klager på at de er fattige fordi de ikke har råd til en sydentur i året har ikke min sympati.

Et annet utslag av fattigdomsdefinisjoner beregnet av et snitt er at det er flere fattige i Norge enn i Bulgaria. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Såkalte ikkesosialister som blir med på slikt - tenker de noen gang på hva som er forskjell på dem selv og en sosialist?

Det burde de.

(Innlegget sto på trykk som kronikk i Sandefjords Blad 3. januar 2014)