Følelser og fakta

Kritikere av mindre eller større deler av det norske velferdssystemet møtes vanligvis med at de blir kalt for negative ting, eller det spilles på andre følelsestrenger. Det skjønner jeg godt, for hvis de som ikke ser svakheter med systemet prøver seg med faktatall er de sjanseløse.

Grafikk: Loddrett akse til høyre viser sysselsatte i Norge, oppgitt i 1.000. Til høyre andel sysselsetting i prosent av arbeidsfør befolkning.  Flere som mottar. Færre som kan betale mottagerne med andre ord. Kilde: SSB/NHO.             

Ja. Sosialhjelp er i utgangspunktet en fin ordning for de som faller mellom flere stoler.  Men når tallene i Sandefjord viser en økende tendens må det være lov å stille spørsmål. Langtidstendensen i Norge er at antall mennesker på sosialhjelp er relativt stabil, hevder røde politikere, men det er et statistisk bedrag.

Antall unge uføre har eksplodert de siste årene, rekruttert fra sosialhjelmottagernes rekker. På papiret skulle det ikke være slik. Det er skapt rekordmange jobber av en historisk oljesmurt økonomi. Legevitenskapen og psykiatrien har gjort kvantesprang de siste 30 årene. NAV er profesjonalisert med både flere og mange motiverte ansatte. Attføringsbedrifter som Fønix og iFokus har satset massivt på videreutdannelse av egne ansatte og arbeider kontinuerlig med sin arbeidsmetodikk. Som tidligere ansatt i iFokus vet jeg at det er mye bra folk begge steder.

Likevel øker antall unge i Sandefjord som lever av sosialhjelp og ”rekrutteres” derfra og inn i uføre. Det er nødvendig å spørre om hvorfor. Jeg mener årsaken kan ligge i at politikerne ikke setter foten ned og gir bedre instrukser til NAV. Jeg mener årsaken kan ligge i at mange unge ikke lenger gidder flytte eller pendle til kommuner med jobber. Det skapes ikke nok arbeidsplasser i Sandefjord, det må vi gjøre noe med, men vi kan ikke betale ungdom for å bli her uten å jobbe.

Noen tall: I november 2013 mottok 229 personer under 35  sosialhjelp I Sandefjord. Tilsvarende tall i 2012 var 183, det vil si en økning på 46 personer. I tillegg har de samlede utbetalinger økt, så lite tyder på at antallet som lever av sosialhjelp har gått ned.  FrP advarte mot at dette ville skje og ble fnyst av. Det er trist at vi fikk rett. Vi foreslo flere tiltaksplasser.

De nasjonale tallene viser at andelen i arbeid går ned. På et par tiår har antallet som lever av det offentlige doblet seg, antallet unge uføre er tredoblet. Tallene hadde vært verre hadde det ikke vært for AFP, som bidrar til å kamuflere mange som ellers hadde fått uførepensjon.

Det hender jeg treffer Ap-folk som forsøker å forklare det hele med tall og ikke bare følelser. Arbeiderpartiets Arild Theimann skrev i et innlegg at det ikke gjorde noe at så mange flere lever av det offentlige uten å gjøre noe, for i prosent av BNP har denne type overføringer ikke økt på mange år, mente han.

Da Jotun første gang skulle kjøpe en PC kostet den 70.000 kroner. Med Aps logikk kunne selskapet gladelig fortsette å betale 70.000 kroner for en PC – for i dag er jo 70.000 kroner en mye mindre andel av Jotuns omsetning.

Men hverken vi eller Jotun kan tenke slik. Samfunnet kunne brukt pengene vi sløser på ungdommen til å hjelpe de som ikke kan ta vare på seg selv. Det er en direkte sammenheng mellom at vi mangler sykehjemsplasser og sosialhjelpspolitikken vår.

Det kanskje merkeligste i debatten er at de som forsvarer dagens system hardnakket hevder det er systemkritikernes oppgave å legge frem bevis på at flere sosialhjelpsmottagere kan jobbe. Det er å snu det hele på hodet. Det er de som ikke ser noe galt i dagens system som må forklare hvorfor stadig flere lever av sosialhjelp når samfunnet de siste årene er blitt bedre og bedre tilrettelagt for de som faller utenfor.

Jeg eier så visst ikke sannheten. Ingen eier sannheten. Det eneste politikere kan gjøre er å presentere utdrag av virkeligheten slik vi ser den, håpe at velgerne forstår oss, og får sympatier med våre synspunkter. Mitt virkelighetsbilde bygger på faktatall og på hva jeg opplevde i fem år som attføringskonsulent.

Det skulle bare mangle at noen er uenige med meg, særlig når jeg anstrenger meg for å provosere, men det er godt gjort av motstanderne å påstå at jeg ikke vet hva jeg snakker om. Men det er deres eneste sjanse – å diskreditere motstanderne så godt det lar seg gjøre - og håpe på at de ikke blir gjennomskuet.

Ja. Sosialhjelp er i utgangspunktet en fin ordning for de som faller mellom flere stoler.  Men når tallene i Sandefjord viser en økende tendens må det være lov å stille spørsmål. Langtidstendensen i Norge er at antall mennesker på sosialhjelp er relativt stabil, hevder røde politikere, men det er et statistisk bedrag.

(Denne kronikken står på trykk i Sandefjords Blad 10. januar 2014.)