Er de rødgrønne glade i barna sine?

I romanen Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land lar forfatter Dag Solstad en av romanfigurene uttale at borgerlige foreldre ikke er glade i barna sine. Resonnementet er som følger: Hvis et barn av en fabrikkarbeider blir fabrikkarbeider så er det greit, hvis det tar utdannelse og får et akademisk yrke, så er det også veldig bra. I borgerlige hjem derimot blir foreldrene slettes ikke glade hvis barna tar seg fabrikkjobb, der godtas kun et akademisk yrke. Ergo er ikke borgerlige foreldre glade i barna sine.

Om ikke annet kan påstanden gi grunnlag for refleksjon. Men om foreldre med akademisk utdannelse kan ha en liten tendens til å overdrive ambisjoner på vegne av barna sine har overdrivelsene i det minste ingen negative samfunnskonsekvenser. Om en ingeniør egentlig hadde vært lykkeligere som rørlegger, så er det vedkommende det går utover, ikke samfunnet. Kanskje kan foreldreambisjoner ha motsatte effekt – jo flere ungdommer som eksempelvis blir ingeniører - etter et spark i baken – i stedet for å bli ufaglært arbeidskraft, jo større er samfunnsnytten.

Jeg er mer bekymret over mangelen på omtanke overfor våre barn blant en del mennesker på rødgrønn side. Det bærer galt av sted når den kollektive tankegangen går så langt at den til og med skal inkludere ufødte barn. Når rødgrønne politikere med viten og vilje velger en politikk som tvinger barna våre til å betale regningen for uvettig økonomisk oppførsel.

Det ser ut til å være et internasjonalt fenomen blant kollektivistisk tenkende politikere. Barack Obama har forgjeldet USA mer enn alle andre tidligere presidenter har klart før ham. Detroit er slått konkurs etter å ha vært styrt av Demokrater langt ute på venstresiden.  Hellas, Spania og Portugal ble store underskudd drevet frem av sosialister. Alt handlet om å drive det kollektive velferdsnivået i til nye høyder – finansiert av lån. Hensikten var å gjøre seg selv populær i nuet. Barna må ta regningen.

Jens Stoltenberg er ikke et hakk bedre enn sine gjeldskolleger rundt om i verden.  Som følge av oljeinntektene er vi ikke like ille ute som nevnte eksempler, men vi styrer i den retningen. Ingen statsminister har gjort Norge mer oljeavhengig enn Stoltenberg.  På toppen av det hele har han klart å bygge en velferdsstat som ikke lar seg finansiere i fremtiden. Etter fem år med de rødgrønne er statens fremskrevne overforbruk doblet til 200 milliarder kroner.

Det er godt gjort. Staten har om lag 1.000 milliarder kroner å rutte med. 40 prosent av disse inntektene kommer direkte eller indirekte fra olje. Siden 2006 har de rødgrønne hatt om lag 400 millioner mer å rutte med på budsjettet, likevel styrer de mot et underskudd.

Underskuddet må betales av våre barn, enten med ennå høyere skatter og avgifter, lån eller at oljefondet tappes. Margaret Thatchers sitat om sosialisters pengebruk er stadig like aktuelt: 

"Problemet med sosialisme er at du tilslutt går tom for andre folks penger"

Er rødgrønne velgere glade i barna sine? Selvsagt er de det, men da bør de ikke stemme rødgrønt.

Kilde: http://www.dagbladet.no/2010/09/14/nyheter/okonomi/jens_stoltenberg/innenriks/politikk/13397956/