Reagan får meg til å gråte

Her er mitt besøk i NRK P2s Salongen 30. april hvor jeg fikk tilbud om å lage en fast radiospalte med tittelen Rett til å velge, hver torsdag i vår (kommer ca. 19.10 inn i programmet). Påfølgende torsdag 7. juni var jeg på lufta med første innslag, som jeg har kalt "Reagan får meg til å gråte".

Kjære frihetselskere!

Dere er ikke alene lenger. Nå har vi fått spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen. Her skal jeg snakke om frihet så bildene av Torolf Elster, Bjartmar Gjerde og Einar Førde detter av veggen. Jeg, kjære lytter, skal snakke om liberalisme til Thor Gjermund Eriksen river av seg håret i frustrasjon. Denne radiospalten er frihetens siste skanse.

Vi skal boltre oss i Milton Friedman, Ronald Reagan, Rand Paul, Anders Lange, og Søren Jaabæk. Dette skal bli en liberalistisk fest!

Jeg tillater meg å starte det hele med å være litt personlig. Det hender jo at jeg, Ole T. Hoelseth, blir litt trist og lei meg. Kanskje er det FrP-kolleger som ikke er liberalistiske nok slik at partiet faller på meningsmålingene. Kanskje har jeg kranglet med Per Sandberg, kanskje er det sjefen min som mener jeg ikke selger nok, eller ett av mine fire barn mener jeg er verdens teiteste pappa. Eller det kan være min kone som påstår jeg er en rotekopp.

Da gjør jeg det vi menn er gode på, jeg farer til skogs. Det vil si - jeg går runder rundt vannet som ligger bak huset vårt i Sandefjord – Brydedammen.  Jeg går mange, runder, for det er en liten dam. Brydedammen er en kunstig dam der den driftige skipsrederen Johan Maurits Bryde fant ut, for over hundre år siden, at han kunne produsere isblokker til seilskutene for eksport. Isen ble sendt i renner fra Preståsen og ned til havna. Det var i liberalismens glansalder i Norge.

Men mer om det en annen gang. Det jeg gjør når jeg går rundt denne dammen, er å lytte til podcaster. Og er jeg riktig oppskaket, så vet jeg at det bare er én mann som kan gjøre meg rolig og avbalansert igjen. Ikke bare rolig og avbalansert, men også fylle meg med en uendelig energi.

Han er en av de største radiostemmene som noen gang har eksistert – med en radiokarriere som startet allerede i 1932 og i praksis ble avsluttet i 1989. Selvfølgelig snakker jeg om Ronald Reagan.

Reagan startet med å kommentere fotballkamper. I sin senere karriere som politiker brukte han radio for å nå ut til potensielle velgere. Som president holdt han taler og brukte radio og TV for å snakke direkte til folk flest. Glanstiden er 1975 til 1979, da han lagde over tusen radioinnslag til opptakten av presidentvalgkampen. De fleste av innslagene er kommentarer til tidsaktuelle hendelser, noen er de reneste perler der han bruker andre retoriske grep for å nå ut med sitt budskap. Hvorfor fungerer Reagans kommunikasjon så godt? Kanskje fordi han våger fortelle historier uten å høres ut som en politiker, kanskje fordi han er en av de få politikere med selvironi, kanskje fordi han snakker om de store linjene, samtidig som han underbygger med fakta. Kanskje fordi det er deilig å høre på en ærlig politiker. Staten må bli mindre – og det er ikke naboens ansvar å fø deg, hvis du ikke er syk.

En av Reagans radioperler er The Litle Red Hen fra 1976. Historien er en omskriving av et gammelt russisk folkeeventyr, og radiosnutten er en klassiker for de av oss som boltrer oss i Reagan-klipp på lydbøker og YouTube.

Du merker at Reagan var en kunstner som formidlet politikk. Norske politikere er vel litt mer som revisorer.

Det er vakkert. Jeg håper mediestudentene i Volda må lytte på Ronalds magiske radioinnslag, for han er en mester man kan lære mye av når det gjelder det å formidle et budskap.

For meg er radioinnslagene så vakre at det har hendt jeg har måttet gråte en skvett der ute i skogen, når jeg er sikker på at ingen ser meg. Ronalds fløyelsmyke stemme virvler der inni tankeapparatet mitt, fra min iPhone via min trådløse øretelefon, og det er sterkt. Ja, det er virkelig sant. Men jeg har hørt at det skal være bra for en voksen mann å gråte av og til.

Hør bare på dette: Du finner originalen på YouTube.

I 2011 var jeg delegat på FrPs landsmøte hvor jeg holdt en tale basert på en oversatt og fornorsket versjon av den Lille røde høna. Det ble en stor suksess. I dag skal jeg lese talen for deg.

”Det var en gang en liten rød høne som gikk rundt og skrapte i jorda utenfor låven og oppdaget noen hvetekorn. Hun ropte på naboene og sa: ”Hvis vi planter disse kornfrøene, kan vi lage brød. Vil noen hjelpe meg?”
”Ikke jeg”, sa kua.
”Ikke jeg”, sa anda.
”Ikke jeg”, sa grisen.
”Ikke jeg”, sa gåsa.
”Da gjør jeg det”, sa den lille røde høna. Og det gjorde hun.

Hveteaksene skjøt i været og ga en fin avling. ”Hvem vil hjelpe meg å slå kornet?”, sa den lille røde høna.
”Ikke jeg”, sa anda.
”Det er under min verdighet”, sa grisen.
”Jeg er tross alt senior her, og den type arbeid står ikke i min stillingsbeskrivelse”, sa kua.
”Hvis jeg jobber for mye mister jeg ledighetstrygden”, sa gåsa.
”Da gjør jeg det”, sa den lille røde høna. Og det gjorde hun.

Så var kornet slått og tørket, og tiden var kommet til å bake brød. ”Hvem vil hjelpe meg å bake brød?”, spurte den lille røde høna.
”Kan ikke, det går ut over tidstariffen min”, sa kua.
”Hvis jeg jobber for mye, mister jeg AAP-stønaden min fra NAV”, sa anda.
”Jeg har aldri jobbet, så jeg vet ikke hvordan man gjør det”, sa grisen.
”Hvis jeg er den eneste som skal hjelpe, så blir jeg diskriminert”, sa gåsa.
”Da gjør jeg det”, sa den lille røde høna. Hun bakte fem brød og viste dem stolt fram.

Alle sammen hadde lyst på brødet, og forlangte å få en del. Men den lilla røde høna sa: ”Beklager, nå er brødene mine, og jeg har bestemt meg for å spise dem selv”.
”Du er grådig”, sa kua.
”Turbokapitalist, det er urettferdig ikke å dele”, sa anda.
”Jeg krever like rettigheter for alle her på gården”, sa gåsa.
Grisen bare gryntet.

Alle sammen gikk de i protesttog med bannere hvor det sto skrevet ”Urettferdig”, og ”Solidaritet”, mens de ropte ukvemsord.
Så kom en representant fra den rødgrønne regjeringen. ”Du må ikke være grådig”, sa han til den lille røde høna.
”Men er ikke brødet mitt?”, sa høna.
”Jo, det er jo det”, sa den rødgrønne. ”Det er det som er så vidunderlig med den norske velferdsstaten. Alle på gården kan produsere så mye de vil, og de eier det de har produsert, men de må dele med alle.”

Og deretter levde dyra lykkelige alle sine dager, også den lille røde høna, som smilte og klukket: ”Jeg er så takknemlig, så takknemlig over velferdsstaten”.
Men de andre dyrene på gården lurer fremdeles på hvorfor den lille røde høna aldri mer baker brød.”

Kjære frihetselsker, hvem gidder å bake brød i Norge? Eller kanskje er det rett og slett slik at vi blir nødt til å gjøre det igjen - med en oljepris som har gått den veien høna sparker?

Kjære frihetselsker, eller kanskje kan jeg snart kalle deg liberalist nå? Ikke fortvil. Vi er ikke alene lenger. Nå har vi spalten Rett til å velge. Nå kan du velge å lytte på Ole T. Hoelseth.  Du hører snart fra meg igjen. I mellomtiden:

Måtte kraften være med deg!