Om å bruke andre menneskers penger

(Dette er radioinnslag nr. 3 i spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen, som ble sendt første gang torsdag 21. mai 2015. Du kan lytte til det her)

Kjære frihetselskere!

Dere er ikke alene lenger. Nå har vi fått spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen. Den siste uka har jeg fått fem centimeter lengre armer etter at NRK-boss Thor Gjermund Eriksen har forsøkt å dra meg ut av studio. Men jeg slipper ikke taket i mikrofonen. Jeg har kommet meg inn bakveien i sosialistenes fyrtårn på Marienlyst og nå skal jeg lage liberalistisk fest.

”Jeg er ikke rasist, men jeg skulle ønske at alle negerne bodde i Afrika”.

”Jeg er ikke rasist, men alle fargede i Norge er grunnleggende late og lever av trygd”.

Begge er uttalelser det heldigvis blir færre og færre av. Både fordi nordmenn har lært seg å leve med andre kulturer, men også fordi mange har vært flinke til å avsløre at du kan ikke si sånne ting, uten å være rasist.

Men hva med: ”Jeg er ikke sosialist, for jeg stemmer ikke på et sosialistisk parti, men jeg vil at staten skal bestemme mye mer” eller ”Jeg er ikke sosialist, men staten er bedre på økonomi enn vanlige folk og bør få mer penger”.

Personlig bryr jeg meg ikke om hva du kaller deg – jeg dømmer folk på hva de faktisk står for. Dømmer du kollektivt alle som er fargede på en negativ måte, så er du rasist. Mener du at staten skal bli større, så bryr jeg meg fint lite om du insisterer på at du stemmer på Arbeiderpartiet eller Miljøpartiet de Grønne. Er du rasist, så er du rasist. Er du sosialist, så er du sosialist. Dine egne merkelapper er mindre viktige.

Jeg skjønner godt at det er en del lyttere som ikke forstår noe av det jeg sier nå. Men det kan komme av at man rett og slett ikke er i stand til å forstå hvordan liberalister tenker. Det kan jo være lurt å forstå litt, selv om man ikke er enig.

Hva er egentlig ett av de viktigste kjernepunktene i  liberalisme? Den beste måten  å svare på synes jeg er å hente frem Milton Friedmans filosoferinger rundt det å bruke penger og hans tanker rundt hva en sosialistisk stat er.

Først litt om Friedman. Han var professor på University of Chicago, i 1976 fikk han Nobelprisen i økonomi. I1979 skrev han boken Rett til å velge, som denne spalten er oppkalt etter. Mange mener det er delvis Friedmans fortjeneste at 80-årene ble Thatchers og Reagans tiår.

Så til pengebruk:  Det er kun fire måter å bruke penger på. Den første måten er å bruke egne penger på seg selv. Den andre er å bruke egne penger på andre. Den tredje er å bruke andres penger på seg selv og den fjerde er å bruke andres penger på andre.

Når du bruker dine egne penger på deg selv så passer du på å bruke pengene så lurt som mulig. Hvis du bruker dem ufornuftig går det bare utover deg selv.

Når du bruker dine penger på andre vurderer du ennå nøyere om det er fornuftig. Fortjener de andre pengene og vil de bruke dem på en lur måte? Brukes  pengene på tøys og tull får de ikke mer penger av deg.

Den tredje måten å bruke penger på er å bruke andres penger på deg selv. Det er for eksempel når du låner penger av noen. Det normale er å tenke seg om og ikke låne for mye.

Den fjerde måten å bruke penger på er, når andre mennesker bruker andre menneskers penger på andre. Det er den metoden som gir en ekte liberalist vondt i magen.

Det er veldig enkelt. Det normale er at når andre mennesker skal bruke andres menneskers penger og de ikke en gang kjenner disse menneskene, så blir de mer slepphendte med dem.

Ingen skal komme å fortelle meg at penger blir brukt like fornuftig når en person er satt i en situasjon der han skal bruke andre menneskers tvangsinndrevne penger. Du merker det til og med på et så lavt nivå som borettslag. Det er alltid en eller annen tulling i styret som går inn for de dyreste hellene, prydbuskene og gjerdene, fordi han plutselig føler han har en haug penger mellom hendene, og fordi sløsingen bare i liten grad går utover en selv.

På statlig nivå er det verre. De som bruker pengene våre er så fjernt fra oss som har betalt dem at det er veldig sjeldent vi kan gå bort til dem og si: Hei, hvorfor brukte dere så mye penger på å bygge ny ambassade i Berlin, eller hvorfor kjører folk fra Regjeringen aldri Ryanair når dere skal til London? Det er det eneste jeg har råd til!

Hva kommer det av at nordmenn har verdens dyreste mat på bordet? Fordi norsk landbruk i så stor grad er basert på at andre mennesker bruker andre menneskers penger.  Hvorfor er Norge så dyrt å drifte? Fordi vi har abnorme statsinstitusjoner som er blitt en stat i staten. Vi trenger dem ikke, men de ansatte der tviholder på jobbene sine og nåde den som forsøker å rokke ved det. Kritiser NRK og du får 2000 journalister mot deg. Hva gjør de fleste politikere da? De holder munn.

Forsøk deg på å kutte ut meningsløse institusjoner som Husbanken, likestillingsombudet, fylkeskommunen, eller om du er så gal at du foreslår å redusere byråkratiet og sløsingen i NAV - og du får så øra flagrer.

Eller om du er riktig gæær´n og foreslår å kutte antall norske utenriksstasjoner. Hallo, Skype er funnet opp, hva skal vi med en ambassadør i Stockholm?

Du kan likegodt stikke hendene i et vepsebol, eller bruke paraply som fallskjerm og hoppe utfor Trollveggen. Gjør du noe slikt får du titusenvis av veltalende, godt utdannede byråkrater mot deg – som alle sammen har ett mål – å ta deg, for å redde egen inntektskilde.

Jeg mener det er et mål i seg selv at en stat ikke setter seg i en situasjon der den bruker for mange av andres penger på andre. Sosialistene vil hevde at det er nødvendig å bruke mye av andres penger på andre for å få til omfordeling, det vil si sørge for dem som ikke klarer seg selv.

Problemet er at vi trenger ikke bruke over 1300 milliarder kroner på å hjelpe folk som ikke er selvhjulpne. En stor andel av statsbudsjettpengene tas ut av lommeboka fra oss som klarer oss selv, så går de inn i et statlig kontor, og så får vi en del av dem tilbake igjen. Men vi får mindre tilbake enn vi betalte inn, for de statsansatte skal ha lønn de også.

Det som også er litt rart med sosialister er at de aldri får nok. De sier jo i praksis det samme nå som for 10, 40 og 70 år siden – hvis staten bare får litt mer penger, så skal vi løse alle problemer.

Friedman sier det er en god måte å måle hvor sosialistisk en stat er på ved å se hvor stor andel staten bruker av BNP. Jo mer en stat bruker av andres penger på andre, jo mer sosialistisk er den. Du må gjerne mene at du ikke er sosialist, men hvis du er glad i at staten skal bli større, så er du det.

Det som skremmer meg med dagens debatt er at det snakkes så lite om dette.

Gamle, gode Einar Gerhardsens stat brukte 25 prosent av fastland-Norges BNP. Kåre Willoch mente det burde settes en begrensning ved 50 prosent. Dagens Regjering, som er et resultat av at Norge har skjenet til venstre i flere tiår, bruker 59 prosent av fastland-Norges BNP.

Hadde det bare vært slik at denne måten å organisere samfunnet på hadde vært bærekraftig, men det er jo ikke det. Det går ikke i lengden. Det fastslår utredningen med verdens kjedeligste tittel – Perspektivmeldingen. I 2060 – når min yngste datter er omtrent like gammel som jeg er i dag, vil Norge støte på store økonomiske problemer. Men det er mer sannsynlig at problemene kommer tidligere. Hvorfor kan man være så skråsikker på det? Jo, ved å se på langtidstrender som produktivitet, kjente oljeforekomster, pensjonsutgifter, sosiale utgifter, befolkningsvekst osv. Det var de rødgrønne som lagde utredningen. De mener svaret på problemet er høyere skatter. Det har vært spekulert på at vi kan få 60, 70 prosent inntektsskatt alle sammen  for å dekke opp gapet som oppstår. Dermed vil skattene i Norge overgå det gamle kommuniststater fikk til.

Takk for at du lyttet. Sammen må vi stanse den vanvittige statlige pengebruken, sammen skal vi frihetselskere ta Norge tilbake bit for bit.

Måtte kraften være med deg.