Derfor var jeg taus

Tirsdag hadde jeg en reaksjon i kommunestyret jeg ikke så komme. Jeg orket ikke ta ordet. Det skjer ikke ofte. Jeg ble rett og slett helt satt ut. Mer om det senere.

Vi spoler raskt tilbake til 1965. Året før jeg ble født. Endelig, etter 20 år med i praksis uavbrutt Ap-styre skal de «borgerlige» prøve seg, med Høyre som største parti. De er «lei av sosialismen», så hva gjør de? Tar størrelsen på staten til astronomiske høyder. Som et resultat ble 70-årene et begredelig kapittel, og Norges økonomi havnet langt bak våre handelspartnere.

Så spoler vi til Kåre Willoch, og min ungdomstid. Hakk i plata. Kåre og Høyre øker statens utgifter, lager økonomisk kaos og gir skylda til mellompartiene. Høyre regjerte alene den første perioden og var ikke noe bedre da. Gro Harlem Brundtland måtte inn og rydde opp, med konkursras som resultat. Men velgerne satte pris på en dame som kunne rydde opp, og gjenvalgte Ap. Så kom tiden til de «blå-blå». Det kiler i magen. Som gammel «barndomsvenn» av Anders Lange og med Carl I. Hagen som første arbeidsgiver, føler jeg på mange måter at jeg er en del av historien. Regjeringserklæringen byr på noe helt nytt. «Regjeringen vil basere sin økonomiske politikk på at verdier må skapes før de kan deles». Jeg trodde på dem.

Resultatet ble en ny gjeng som bruker penger som fulle høyrefolk i baren på Park Hotell. De finansierer hele kalaset med nasjonalformuen, våre barns penger. Til høsten skal sikkert Ap rydde opp igjen.

Regjeringspartiene er buri - blå utenpå, rød inni. Det er som om de aldri kom ut av puberteten, men fortsatt strever med følelsene og inntrykkene av å «finne seg sjæl». De vet ikke hva de egentlig vil, så de etteraper alle de andre. Resultatet av manglende selvtillit blir å agere mer sosialdemokratisk enn sosialdemokratene. Ap må jo fryde seg, sånn rent bortsett fra at de ikke får posisjonene. Siv og Erna skylder på mellompartiene når det er de selv som skriver statsbudsjetter på speed, mens Knut-Arild og Trine bare plusser på noe småpenger. Det er liksom regjeringen som skal gå foran.

Raskt tilbake til min egen begredelige tilværelse på tirsdagens kommunestyremøte. Det jeg opplevde var en studie i irrasjonalitet. Flertallet, ledet an av Høyre og FrP, har satt Sandefjord Kommune i pengeknipe fordi de ikke vil ta reelle besparelser ved kommunesammenslåingen, slik jeg sa de måtte gjøre. Så nå er de i gang med et «spareprosjekt» som best kan beskrives som en halvfull mann som trykker på gass og brems samtidig. Ordfører Gleditsch går på talerstolen og proklamerer at «vi må jo ha en fest», og hele salen klapper og ler fjollete. Høyre og Ap vil bruke penger til å arrangere innbyggerfest til neste år, «for det var jo så gøy i år»! Samtidig vil de bevilge store beløp til en operaoppsetning de ikke engang husket navnet på, og bygge kulturhuset «Black Box».

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det samme kommunestyret har jo bevilget astronomiske beløp i honorar til oss kommunestyrerepresentanter, så i år tar jeg mitt livs lengste ferie i Hellas. Tre uker. Det er jo noe å tenke på når du som velger må betale rekordhøye kommunale avgifter og gebyrer på grunn av sammenslåingen.

Jeg vil be deg tenke deg nøye om når du skal stemme til høsten. Er du sosialdemokrat, så stem på det ekte alternativet: Ap. Det er Ap som er Coca Cola, buriene er en dårlig etterligning. Buriene jager velgere over til Ap, som får tillit til å «rydde opp» enda en gang. Vi får aldri et Norge med mer personlig frihet med den gjengen.

Synes du derimot vi kan få et bedre samfunn basert på mer frivillighet, et livskraftig næringsliv og lave skatter bør du stemme Liberalistene. Det er den eneste måten du kan gi et sterkt signal, hvis du vil ha Norge i en annen retning.

Kommentar i Sandefjords Blad 24. juni 2017

Omsorgsquiz for Sandefjord

- Hvor mange sykehjemsplasser mangler Sandefjord for å komme på nivå med sammenlignbare kommuner?
Svar: 55
- Har Sandefjord så mange omsorgsleiligheter at de demmer opp for manglende sykehjemsplasser?
Svar: Nei, omlag 80 personer står i kø.
- Får Sandefjord flere sykehjemsplasser når lokalmedisinsk senter står ferdig neste år?
Svar: Nei. Ettersom Lunden legges ned får vi færre sykehjemsplasser hvis vi tar hensyn til at det blir flere eldre.
- Vil påbygging på Nygård bo- og behandlingssenter sørge for flere sykehjemsplasser?
Svar: Nei. Når bygget står klart i 2020 er kapasiteten den samme som i dag, når vi tar hensyn til at det blir flere eldre. Altså: Vi mangler fremdeles 55 sykehjemsplasser i 2020 og i årene etter øker behovet drastisk.
- Kommunen skal trolig bygge 20-30 flere omsorgsleiligheter i Forsmannskvartalet, som skal stå klart i 2018, øker det kapasiteten på omsorgsleiligheter?
Svar: Nei, ikke om vi tar hensyn til at vi blir flere eldre. Vi kunne imidlertid økt kapasiteten hvis Høyre og - Ap hadde sagt ja til private omsorgsboliger i Møllersgate. Bygget kunne stått klart i dag om politikerne hadde handlet straks de fikk henvendelsen. Vi kunne da hatt 60 flere omsorgsleiligheter og sammen med leilighetene i Forsmann reelt sett økt kapasiteten. Men Høyre og Ap sa altså nei.
- Hva er konsekvensen av at Sandefjord mangler 55 sykehjemsplasser?
Svar: De syke utsettes for jo-jo-behandling. Når de er syke nok får de noen måneder på sykehjem, så er det tilbake til sin leilighet, deretter tilbake til sykehjemmet når de blir sykere, så tilbake til leiligheten når de er friskere osv. osv. Mange ganger er det eldre som bor i omsorgsleiligheter som utsettes for jo-jo-taktikken, slik svekkes leilighetskapasiteten ytterligere.
Jeg har opplevd at en dame, nær 100 år, ble utsatt for jo-jo-metoden. Hun var udiskutabelt syk. Barna var pensjonister og utslitte. Til slutt nektet sykehjemspersonalet å sende henne hjem.
- Hvorfor hører vi så lite om manglende sykehjemsplasser?
Svar: Fordi Høyre og Ap får det til å høres som problemet kommer nærmere en løsning med bygging av Lokalmedisinsk senter, påbygging på Nygård og nye omsorgsleiligheter på Forsmannsenteret. Men de unnlater å snakke om at kapasiteten ikke blir bedre.
- Hva er løsningen?
Svar: Å stemme FrP. Og hvis jeg kommer inn lover jeg å stå på dag og natt i denne saken. Jeg trenger din personlige stemme for å komme inn, så hele bystyret ser at denne saken er viktig.
- Men hvor skal FrP hente penger fra?
Svar: Vi har en detaljert plan for hvordan vi skal redde Lunden senter for demensomsorg. Vi tør kutte andre steder og vi er ikke redde for å ta i bruk private omsorgstilbydere for å redusere kostnader. FrP lover ikke 55 nye sykehjemsplasser, men vi lover å bygge mange flere – altså at vi gjør mer enn bare å holde tritt med aldrende befolkning. Besøk oss gjerne på vår valgstand for å høre mer.

Ole T. Hoelseth, FrP-listekandidat til Sandefjord bystyre

(Kronikk på trykk i Sandefjords Blad 2. september 2015)

a

Jeg klarte å holde meg unna nervemedisiner

Til tross for at FrP og Høyre er i regjering sammen og at FrP og Høyre samarbeider om å holde en streng budsjettbalanse i Sandefjord har det mange ganger blitt bråk når det gjelder helse- og sosialpolitikk, mens det har vært ganske rolig ellers.

Og den som er FrPs representant for helse og sosial – og som som oftest havner i bråket…det er meg. Hvorfor?

Det er jo litt synd at det har blitt slik og ja, jeg stiller meg selv spørsmålet mange ganger – kunne jeg oppnådd mer ved å holde munn, være mer ettergivende og forsøke å forhandle meg til mer FrP-politikk?

Her en kort introduksjon til hva som har skjedd i disse fire årene i Sandefjord helse- og sosialutvalg:

•  Høyre nektet FrP å bli med på felles gruppemøter for helse- og sosialfraksjonen, så FrP måtte til enhver tid gjette hva Høyre mente – likevel forventet Høyre at FrP støttet dem. Men det var vanskelig når vi i FrP allerede hadde bestemt hva vi skulle mene på våre gruppemøter.

• Høyre ville trekke ut kommunens plasser fra byens eneste private sykehjem – Mosserød, noe som ville medført nedleggelse. Dette var bare merkelig all den tid sykehjemmets plasser var de rimeligste i Sandefjord. FrP trakk seg fra samarbeidet med Høyre. Da snudde de.

•  FrP fikk det klare inntrykket at de hadde Høyre med seg på å gjøre alt i deres makt for å bevare Lunden sykehjem. Dette sykehjemmet for demente er landskjent for å være veldrevet, ha lavt sykefravær og ingen klager på at selve bygningsmassen er gammel. Høyre snudde imidlertid og vil i stedet bygge nytt. FrP mener man da foretar en unødig investering i bygningsmasse til 40-50 millioner kroner og at man i stedet kunne oppgradere Lunden og finansiert drift av noen flere sykehjemsplasser.

•  Administrasjonen glemte å leie ut 3.000 kvadratmeter av den gamle sykehusbygningen i fem år. Varmen sto på om vinteren alle fem årene. Dette syntes ikke Høyre var kritikkverdig og ville ikke foreta seg noe som helst.

• FrP stemte for et tiltak der unge, friske sosialhjelpsmottagere måtte arbeide for sosialhjelp. Høyre stemte mot. Noen måneder senere stemte de for, men da kun for et tiltak som omfattet 15 av 100 sosialhjelpsmottagere i den aktuelle gruppen. Lenge etterpå åpnet de for at tiltaket skulle gjelde alle.

• Jeg forsto tidlig at Høyres leder for Helse- og sosial, Lisbeth Horn Bakken var sosialist – og etter hvert gikk av som leder midt i perioden og representerer i dag Senterpartiet. Det var vanskelig å forholde seg til henne. Når jeg sa noe hun ikke likte stønnet hun så høyt at jeg trodde hun skulle føde.

•  I begynnelsen av perioden var Høyre restriktive til å ta inn flyktninger til byen, og sto hardt på antallet 20. I dag synes de 70 er Ok. Men allerede før Syriakrisen ville de doble antallet.

• Høyre sa klart og tydelig at de ikke mente private skulle blandes inn i å utføre omsorgsoppgaver – til tross for at partiet mener det motsatte på landsbasis. De stemte mot et privat omsorgsboliginitiativ selv om dette kunne gitt 60 omsorgsleiligheter. Totalt står 80 personer i kø for omsorgsleilighet i Sandefjord. De som venter på slik bolig må nå trolig vente til 2018 før et kommunalt alternativ stå nøkkelklart. Det private initiativet kunne vært åpnet i sommer.

• FrP har lagt frem planer for å øke antall sykehjemsplasser i Sandefjord, Høyre har i praksis redusert antall sykehjemsplasser fordi befolkningen har blitt eldre.

Og kanskje det verste av alt: Høyre har stemt sammen med Arbeiderpartiet i alle saker av betydning. Jeg kunne dessuten nevnt mange andre saker, der jeg også mener Sandefjord Høyre har helt andre holdninger enn Høyre i resten av landet, blant anndet at å diskutere konkurranseutsetting av ulike helse- og sosialtjenester, det kunne jeg bare glemme. Slikt driver ikke Sandefjord Høyre med.

Rekk opp hånda de som tror at FrP hadde klart å få Høyre til å snu i noen av disse sakene, basert på at vi hadde vært litt mer høflige.

Rekk opp hånda de som tror undertegnede hadde klart å holde meg unna en eller annen nervemedisin om jeg skulle sitte stille og bare være blid – og reklamere for «samarbeidspartienes politikk» basert på dette.

Når det kun har vært bråk i Helse- og sosial og ikke de andre utvalgene og formannskapet, så er vel det et bevis på at det er FrPs mann som er «vanskelig» der?, sier noen.  Tja, det er vel litt øyet som ser, men det er lettere å finne frem til kompromisser når man diskuterer skole – som er mye mer bundet av lovverket, byggesaker og kultur. I kultur er det for øvrig en stor stridssak ved at Høyre er villig til å bruke 20, 30, kanskje 40 millioner på nødvendig forefallende arbeid på Jahres gamle bolig i Midtåsen.

Helse- og sosial er budsjettet høyt – nesten én milliard kroner og politikerne har relativt stor frihet til å rokkere innenfor budsjettet – vi kommer også ofte borti prinsipper der partienes holdninger blir veldig tydelige.

I formannskapet har FrP vært nødt til å gi opp de fleste avvikende forslag fra utvalgene, hvis ikke hadde vi ikke kunne samarbeide med Høyre om noe som helst. Høyre danner flertall med KrF og kunne sånn sett ignorert FrP totalt.

Men hvorfor var det sjeldent bråk i utvalget i de to periodene før 2011? Det hadde trolig å gjøre med at FrP hadde ledervervet og i mye større grad kontrollerte og la premisser.

Min konklusjon: Det er vanskelig å samarbeid med Høyre når de har 48 prosent av stemmene (FrP 12) og danner flertall med et mellomparti. Da oppfører de seg som de gjorde mot FrP før regjeringssamarbeidet – litt spesielt.

Nominasjonsmøtet

(Dette er siste innslag i spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen - innslag nummer 7, som ble sendt første gang 17. juni 2015. Du kan lytte til det her)


Kjære frihetselskere

Når du snakker med journalister her på Marienlyst får du høre at de ikke har en eneste FrPer i sin omgangskrets. I 2013 fikk FrP 430.000 stemmer. Er det ikke litt bemerkelseverdig at sosialister ikke klarer å bli venn med en eneste én og langt mindre ansette en?

Jeg er Ole T. Hoelseth og det hender jeg har lurt på om jeg er her i P2 som et freakshow for sosialistene. Det skulle ikke forundre meg om de snart begynner å utføre  medisinske eksperimenter på meg.

Men i dag skal jeg ikke bare snakke om liberalisme. Jeg skal snakke om en historie så vond at det har Knausgårdske dimensjoner over seg å fortelle den.

Dette er sesongens siste innslag av Rett til å velge. Jeg synes det har vært morsomt å få lov til å få frie tøyler i NRK. Hvis jeg bare har fått en eneste sosialist til å tenke seg om og innse at sosialisme er misunnelsens ideologi, så har det hatt sin misjon.

Organisasjonen Charities Aid Foundation rangerer årlig land som gir mest penger til veldedighet, bruker tiden sin på veldedighet og som er villige til å hjelpe mennesker de ikke kjenner.

Land med høyresidepolitikk som Storbritannia, USA og Australia kommer høyt opp på listen. Typiske sosialdemokratier kommer langt ned på listen. Norge fikk riktignok en 11. plass i 2013, men burde egentlig vært ekskludert. Sosialistene bruker andre menneskers penger til å hjelpe andre mennesker og de gjør det med hjelp av skatt. Betaler man ikke skatt kommer man i fengsel, og vil man ikke i fengsel kommer politiet og tar deg, og vil du ikke bli med så bruker de vold. Så vi tvinges til å hjelpe folk under trussel av vold. Er det ekte solidaritet? For sosialister er skatt et viktig misunnelseinstrument for å holde de flinke nede.

Husk, sosialister: Det er fullt lovlig for alle å betale mer skatt enn man må, hvis man mener solidaritet på død og liv må være statlig, hvorfor skal sånne som meg tvinges med på deres tankegods når vi tror privat hjelp er mer effektivt?

Men nå har jeg pratet meg bort lenge nok om ting det er lett å snakke om. Nå er det tid for det vonde.

Det var den klart viktigste dagen i mitt politiske liv. 15. desember 2012. Det var nominasjonsmøte i Vestfold FrP på Hotell Klubben i Tønsberg. Jeg kunne bli stortingsrepresentant.

Taleskriving, trening foran speilet, telefoner med rykter om hvordan jeg lå an – så taleskriving, barbering, sort dress, hvit skjorte, slips. Litt mer taletrening. Litt mer rykter.

 I flere måneder hadde jeg tenkt grundig gjennom hva jeg skulle si, jeg ville få frem et budskap jeg brant for. Jeg ville at alle som stemte på meg skulle vite at jeg aldri kunne stemme for at staten skulle bli større. Det jeg egentlig ba nominasjonsmøtet om var å slippe å være bundet av stortingsgruppens vedtak, dersom den stemte for høyere totale statsutgifter. Jeg har personlig ikke hørt noen kandidater gjøre noe lignende før.

For mange politikere lar seg velge på gale premisser. En kandidat må si i fra på forhånd hvor han står og ikke bare si det som er populært, men også det som kan bli konfliktfylt. De fleste klarer å gjøre seg populære ved å foreslå å bruke mer penger. Problemet oppstår når alle de gode formålene legges oppå hverandre og ingen tør si de vil bruke mindre penger på noe.

Vi får ikke mer frihet i Norge ved bare å effektivisere staten. Når alt kommer til alt handler frihet om hva du får lov til å gjøre i ditt liv, med din kropp, med dine penger.

Kanskje ble det plantet i meg som 19-åring da jeg besøkte kommunistiske Polen i 1985. Den lille gutten som sto bakerst i en 50 meter lang kø. Han og moren visste ikke hvorfor de sto der, men de hadde hørt at det hadde kommet enten appelsiner eller dopapir ett sted langt der fremme. Eller kanskje var det da familien min flyttet til Sandefjord i 1977 og vi fikk beskjed av Televerket om at vi måtte stå i kø i mange år for å få telefon. Private er alltid bedre enn staten til å levere tjenester og produkter.

Jeg satte meg ned i salen. Svetten silte. Kvalmen kom i bølger. Jeg sa til sidekvinnen min at jeg var syk. Hun mente det bare var nerver og at jeg måtte ta meg sammen. Anders Anundsen ble valgt inn på førsteplass med trampeklapp. Uten motkandidat. Svetten silte, nestemann ble valgt inn. Uten motkandidat. Det ble klappet, så ble navnet mitt annonsert. Jeg kunne ikke gå noe sted. Jeg måtte opp på den talerstolen.

Men har det noen gang hendt i norsk politisk historie historie at et kandidat har gått opp på talerstolen på et nominasjonsmøte og sagt at han er så kvalm at han ikke kan holde talen? Neppe.

Jeg holdt innlegget mitt mens jeg hørte min egen stemme utenfor meg selv. Det ble en katastrofe. Stemmen utenfor mitt eget hode snakket for sent og jeg ble klubbet før jeg var ferdig fordi jeg brukte mer enn tre minutter.

Utenfor var det snøstorm og fem delegater kom ikke - og inne på Hotell Klubben hørte jeg det ble annonsert langt, langt borte at jeg hadde tapt min plass. Med én stemme. Jeg manglet én stemme på å komme inn på Stortinget.

Jeg måtte på do.

Der spydde jeg stort sett over alt.  Dressen og den hvite skjorta tok det ikke så bra. Takk og lov at jeg klarte å holde hånden over det røde slipset med blå og hvite striper og Ronald Reagans trykte signatur.

Jeg satt meg ned i et hjørne av toalettet der det fremdeles var hvite fliser og ble sittende der i en evighet. Mer svette og så frysninger. Jeg forsøkte å kjempe i mot musikken som begynte å spille inn i hodet mitt, men kunne ikke hindre den. Dere får ha meg unnskyldt. Normalt spiller P2 nynorsk jazz eller flere hundre år gammel musikk. Men når en FrPer mislykkes er det George Michael som spiller lidelsefulle refrenger av Bonnie Raitt.

"Du kan ikke få noen til å elske deg hvis de ikke vil. Slik er livet. Du kan ikke få den ene som ikke liker deg til å stemme på deg heller, hvis han eller hun ikke vil. Slik er demokratiet.

Utenfor hørte jeg to delegater, den ene av dem en kvinne. Hun sa - Hvorfor måtte han si det der med staten, det ødela jo alt - han som er så kjekk. Han hadde tatt seg ut på Dagsrevyen".

Det tok litt tid å smile av seg selv. Men på toget hjem slo attføringskonsulenten i meg  inn i hjernen min. I fem år var det min jobb å trøste mennesker, finne styrkene deres når de selv bare så svakheter. Se humor når alt bare var svart -  når kroppen sviktet hos en gammel industriarbeider og den aldri mer vil bli smertefri, eller jeg forsøkte å trøste hun som gråt hjerteskjærende fordi hun ikke våget å gå på et jobbintervju.

Jeg kom til å tenke på et ubestridt faktum - og jeg oppfordrer alle til å sjekke påstanden min. Se på bilder av stortingsrepresentanter når de kommer inn på Stortinget og se på dem fire år etter. De blir jo rett og slett stygge av det. De kommer inn som friske, ubesudlede ansikter og kommer ut igjen som zoombier - eller dødningar, som man sikkert bør si på P2. Mangel på søvn og på oksygen i trange møterom og misbruk av koffein får alle stortingsrepresentanter til å se 15 år eldre ut på fire år.

Jeg slapp nå iallefall det.

Dessuten er det jo sånn noen år, og 2012 var et slikt år. Det var året da årsmøtet i Vestfold FrP foretrakk kortvokste og skallede kandidater, mens det var dårlige odds for en slamp på 1,95 med hår.

Jeg hadde gledet meg til var å bli det norske stortings nye Søren Jaabæk eller Søren Neibæk, som de kalte ham fordi han stort sett stemte mot alt av utgiftsøkninger. Han som har sittet lengst av samtlige stortingsrepresentanter i historien - fra 1845 til 1891. Jaabæk – han var en sann liberalist. Men folk likte visst han.

Jeg hadde dagdrømt om å få sitte i Finanskomitéen og kanskje havne på vippen mellom to fløyer. Jeg skulle sitte og høre på Jonas Gahr Støre snakke i timevis om hvordan et eller annet problem skal løses om bare staten kunne få litt mer penger. Når han var ferdig skulle jeg gå opp og hviske inn i øret hans. ”Jonas, har du glemt det? Det blir ikke noe av. Av meg får du ingenting”.

På Stortinget er det en utstilling med bilder av våre første stortingsmenn fra Eidsvold. Mange av dem er bare gjengitt som silhuetter og ikke fotografier. Det skyldes at de nektet å påføre staten flere utgifter ved å la seg fotografere. Blir jeg valgt inn en dag, skal jeg gjøre det samme – eventuelt kan de bruke en selfie.

Det første komplette budsjettet Fremskrittspartiet og Høyre fremmet i historien – for budsjettåret 2014, innebar at staten vokste fra 58 til 59 prosent av fastlands-BNP. 2013 og 2014 tror jeg markerte slutten på en lang epoke der politikerne fylte alle huller med oljepenger og geniforklarte seg selv fordi alt gikk så bra. Jeg har klokketro på at Fremskrittspartiet er beste parti til å oppnå en endring, men det kommer ikke til å bli lett. Vi er ikke alene.

Da jeg kom hjem var det pannekaker til middag. Jeg mente jeg kunne ha fått et virus av noen sosialister, men min kone påpekte at det hadde gått omgangssyke i barnehagen til barna i to uker.

Jeg er Ole T. Hoelseth. Jeg er liberalist. Jeg stemmer Fremskrittspartiet. Takk for at du lyttet. Vi må aldri gi oss. Du som borger av Norge må få mer makt. For å få til det må vi jobbe for å ta fra sosialistene definisjonsmakten. Norge blir ikke bedre av at staten blir større.

Måtte kraften være med deg.

Rand Paul for President

(Dette er radioinnslag nr. 6 i spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen, som ble sendt første gang torsdag 10. juni 2015. Du kan lytte til det her)

Kjære frihetselskere

Dere er ikke alene lenger. Nå har vi fått spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen. Jeg, Ole T. Hoelseth, har satt ny verdensrekord. Jeg er eneste liberalist i NRKs historie som har fått lov til å snakke uavbrutt i mer enn tre minutter. Tenk litt på det!

Jeg sitter her og koser meg med en kopp kaffe skjenket i en Rand Paul-kaffekopp. Det er min måte å hylle den mest interessante presidentkandidaten USA har stilt med siden Ronald Reagan. For å være ærlig tror jeg han er den eneste kandidaten som kan redde det landet fra fortapelse.

Jeg ønsker meg et fritt og sterkt økonomisk USA igjen etter at de to siste presidentene så godt som har ødelagt landet med kriger og gjeld. Obamas USA har flere utenfor arbeidslivet enn siden 1970-tallet og har vært en katastrofe med tanke på den sikkerhetspolitiske situasjonen i verden.  Vi er inni en ny kald krig og Midtøsten er i kaos på grunn av USAs innblanding.

Jeg er ganske sikker på at der er flere enn oss liberalister som ønsker seg et sterkt USA igjen. Vi er ikke tjent med at Kina tar USAs posisjon. Det er skremmende at et diktatur har blitt verdens førende industrinasjon.

Samtidig har det vært leit å se hvordan friheten i USA lenge har vært på vikende front i form av den såkalte Patriot Act. Det var beundringsverdig å se Paul stå for sine prinsipper og snakke Obama og de republikanske haukene midt i mot ved å gjennomføre en såkalt filibuster for å hindre at loven ble vedtatt i første omgang. Dessverre ble den vedtatt til slutt, men Paul fikk frem sitt budskap. Ingen har noe med hva jeg har på min mobiltelefon, så lenge jeg ikke er mistenkt for noe i utgangspunktet. Budskapet er enkelt, men det er viktig.

Fordi verden har blitt elektronisk får overvåkerne anno 2015 mer informasjon om sine borgere enn Hitler og Stalin noen gang kunne drømme om.

Rand Paul er den eneste som kan rydde opp i det kaoset USA befinner seg i fordi han uten blygsel vil kutte statens utgifter drastisk. Et av de smarteste tiltakene han står for er å forbedre kårene for fattige ved å innføre såkalte økonomiske soner med skatte- og avgiftslettelser. Den beste formen for velstand er en jobb og det er den eneste måten å komme seg ut av fattigdom på. Å dele ut penger til fattige er ingen løsning. Ikke i USA heller.

Samtidig har han engasjert seg mot at så mange svarte fyller fengslene og er fratatt stemmeretten. Det er ingen løsning å sperre store deler av befolkningen inne på livstid. Det er dyrt og gir ikke mindre kriminalitet. På dette området har han vist en utrolig evne til å finne alliansepartnere blant Demokratene og samarbeide om ny lovgivning.

For meg er Rand Paul en befrielse fra den delen av amerikansk høyreside som er reaksjonær og som knapt anerkjenner homoseksualitet.

Skjønt han er ikke for homofile ekteskap, men det er ikke engang jeg. Jeg har aldri forstått logikken i at staten skal gifte folk. Jeg anerkjenner i grunnen ikke mitt eget ekteskap heller. Det eneste jeg anerkjenner er at jeg elsker min kone og at vi har gitt hverandre et løfte om å leve sammen resten av livet, og det har ikke staten noe med.

Rand Paul mener USA burde hatt en skattelov som ikke diskriminerte ut fra hvordan folk velger å leve.

Ikke helt oppsiktsvekkende er USAs beste presidentkandidat personlig kristen og privat har han typisk sosialkonservative holdninger. Men det er stor forskjell på å ha den type private holdninger og på å bruke lovverket til å favorisere en bestemt livsstil. Jeg skulle ønske det tankesettet var mer utbredt i Norge.

Jeg tror Rand Paul er mannen for en ungdomsgenerasjon som gir blaffen i hvordan folk velger å leve sine liv, om man er farget, hvit, hetroseksuell, homo, muslim eller kristen og som ser at staten ikke er bedre til å bruke pengene våre enn vi selv er. Du kan ikke være liberal hvis du er for en stor stat. Det er en umulighet – da må du lide av en tankefeil.

Rand Paul er mannen for alle oss som mener krigene i Midtøsten har skapt flere fanatikere enn de har tatt livet av og han var en av de få som forsto faren ved at Vesten blandet seg for mye inn i Ukraina og dermed skapte en av de farligste sikkerhetspolitiske situasjoner vi har hatt siden kommunistene regjerte.

I Norge har det normale vært at bare venstresiden sier slikt. Det som gjør venstresiden så totalt håpløs hos oss er at de ikke forstår betydningen av en stats to viktigste oppgaver: Å beskytte landets innbyggere mot både eksterne og interne fiender: Forsvaret og politi. Det norske forsvar er i praksis nedlagt.

Men det er én ting som har bekymret meg litt når det gjelder Rand Paul og det er høyden hans.  Han måler en meter og 72 centimeter på strømpelesten, som det heter, og det kan dessverre være en bakdel. Ja, det er de som har laget psykologiske analyser av det. Som kvinner, som går etter de beste genene i en mann, går velgere som oftest etter den kandidaten som ser mest ut som en leder og en ekte leder er den høyeste i rommet. Det er en kjent sak at vi nordmenn valgte de høyeste og sterkeste lederne i vikingtiden. I Gokstadhaugen i min hjemby Sandefjord fant de liket av en høvding som var nesten 1,90 høy. Han må ha raget over sine undersåtter som skal ha hatt en gjennomsnittshøyde på 1,71. Ettersom jeg er 1,95 høy selv har jeg alltid hatt sterk tiltro til denne type teorier.

Men Rand Paul kan altså risikere å bli den laveste presidentkanidaten siden 1920. Likevel - heldigvis – fakta står i veien for urbane myter. Den høyeste presidentkandidaten vinner oftest, men har likevel tapt fem ganger etter krigen. Dessuten er Paul trolig heldig. Mye tyder jo på at Demokratene nominerer Hillary Clinton. Hun er 170 høy, to centimeter lavere enn Paul. I tillegg mener velgerne, ifølge flere målinger, at hun er totalt upålitelig, men det er en annen historie.

Men så er det de da, som sier at Clinton kan ta innersvingen på Paul likevel med et par høyhælte sko. Takk og pris for at Rand er fra Texas og går i cowboyboots med hel og kan utligne den slags kvinnelist.

Amerikahatere, ta det med ro, også jeg ser at amerikanske politikere kan ha sine store svakheter. Du kan ikke automatisk overføre et lands politikk inn i et annet lands kultur og lovverk. Det er enkeltting ved kulturen i USA som er fremmed for oss nordmenn og Rand Paul er en del av den. Men politikk handler om å inspirere og å bli inspirert – og for tiden er han den største inspiratoren jeg kan tenke meg.

Jeg nevnte akkurat at jeg satt med en Rand Paul-kaffekopp. Den kostet meg 115 kroner pluss frakt. Kaffekoppen kostet neppe valgkampstaben hans så mye i innkjøp, så noe av overskuddet går nok til å drive valgkamp. Jeg vil nok likevel tro at et slikt valgkampbidrag er innenfor en moralsk grense, slik at ingen beskylder ham for å bli sponset av utlendinger som blander seg inn i amerikansk politikk.

Det står imidlertid verre til med Rands Demokratiske motstander Hillary Clinton. Det norske Utenriksdepartementet har sponset The Clinton Foundation med 441 millioner kroner. Det er vanskelig å kunne påstå – uansett hvor du står politisk - at denne familieorganisasjonen ikke fungerer som politisk springbrett i presidentvalgkampen.

Det jeg lurer på er: Hvordan hadde vi nordmenn reagert om vi hadde hørt at USA hadde sponset en veldedig organisasjon med 441 millioner kroner og lederen der var gift med vår utenriksminister og vedkommende hadde klare politiske ambisjoner om å lede Norge?  Og hva om organisasjonen også var sponset av Saudi Arabia? De har nemlig også gitt store beløp til Clinton. Er du sikker på at vi hadde syntes det var helt OK?

Er Utenriksdepartementet ute av stand til å forstå hva slags omdømme Norge får av slikt? Kobles hjernen ut hos enkelte fordi Hillary er en kvinne?

Kjære frihetselskere. Vi må bygge oppigjen Forsvaret, men slutte å støtte meningsløse kriger i Midtøsten. Vi må bygge ned staten og gi nordmenn friheten tilbake. Samfunnet vi har skapt er skapt for en annen tid – tiden da politikere likte  å styre andre menneskers liv både sosialt og økonomisk. Vi er på vei til å endre det, men vi må gå videre i raskere tempo. Les og lær av Rand Pauls valgkamp. Amerikanere som lytter på P2, ta til fornuft denne gangen: Stand with Rand!

Måtte kraften være med deg.

"FrP-landet" Sveits

(Dette er radioinnslag nr. 5 i spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen, som ble sendt første gang torsdag 3. juni 2015. Du kan lytte til det her)

Kjære frihetselskere!

Velkommen tilbake til Norges eneste liberalistiske radiospalte, Rett til å velge. Tenk bare på hvordan NRK hadde vært om det var 2000 journalister som meg her! Da hadde FrP hatt 60 prosents oppslutning. I stedet er det fremdeles folk som stemmer Arbeiderpartiet og andre sosialistpartier – og det er takket være folk som Jørgen Strickert. Litt irriterende da å oppdage at han er riktig så hyggelig i virkeligheten. Men det sa visst de andre i bunkeren om Eva Braun også. Uansett, nå er det liberalistisk fest!

Jeg lurer på hva som skjedde med de folkene fra Landsorganisasjonen som reiste til Sveits i 2010 og fant et liberalistisk paradis og attpåtil våget å skrive en rapport om det etterpå. Mon tro om de i dag er omplassert som tekstforfattere av dødsannonser i Dagsavisen.

Rapporten de har skrevet er nesten litt mystisk. Du kan Google den, men du finner det ikke ved å søke på Lo.nos egne sider. Det har fått en plass på en slags digital kirkegård, trolig i håp om å skjule alle spor. Dokumentet heter Sveits – litt om økonomi og arbeidsmarked. Det er skrevet fordi Samfunnspolitisk avdeling i LO ville se på hvordan Sveits hadde klart seg gjennom finanskrisa i 2008.

Det som forbauser mest er hvordan LO tør synliggjøre at det er mulig å skape et godt samfunn på andre måter enn Arbeiderpartimåten med høye skatter og avgifter. Og Arbeiderpartimåten kan beskrives slik: For å skape vekst og velstand er det essensielt at flest mulig kommer i arbeid. For å få flest mulig ut i arbeid må både kvinner og personer med redusert arbeidsevne ut i arbeidslivet. Får vi mange ut i arbeidslivet får staten store skatteinntekter. Disse igjen kan brukes på velferdsgoder. For å oppnå dette må vi investere i blant annet barnehager og skoler. Barnehager med solide statssubsidier er en forutsetning for å få kvinner ut i arbeid. Får vi mange i arbeid får staten mer skatteinntekter og skatteinntekter kan vi bruke til å trygge velferdssamfunnet og blant annet investere i barnehager og skoler. Alt henger sammen med alt og rokker du med ett element kan alt rakne, derfor er høyresida så farlig. Tillater de lakrispiper for lenge kan alt gå til helvete før du aner det.

Ja, kanskje ikke det siste, da – men omtrent slik lyder det.

Nettopp derfor var det så oppsiktsvekkende at LO-folkene så godt som uten blygsler la frem tall etter tall som viser at det til de grader er mulig å få det godt i et land på andre måter enn etter Arbeiderpartimodellen. I gamle dager kunne man si at i Sveits levde alle så godt, for de slapp jo krigen og bankene besto enten av innskudd fra narkotikakartell eller formuene etter jødene. Men det begynner å bli en stund siden.

Jeg for min del forklarer det med lave skatter. LO skriver: ”Offentlig sektor har en langt mindre rolle i velferds- og fordelingspolitikken enn i de nordiske landene. Skatteinntektene i prosent av BNP er svært lave i en europeisk sammenheng.” En av de mange vedlagte tabeller i rapporten viser at Sveits skatteinntekter i prosent av BNP er om lag 13 prosent lavere enn i Norge. Hadde Norge lagt seg på Sveits´ skattenivå kunne regjeringen redusert skattene våre med 1/3. Hvilke konsekvenser har dette for statlig finansiering av velferdstjenester? Jo, for eksempel at borgerne må betale helseforsikringer og at barnehager koster noe mer. En norsk sosialist vil sikkert hevde at da vil et samfunn slutte å fungere, men fattiges helseforsikringer subsidieres og dyrere barnehager har ikke gått utover likestillingen.

Det er flere sysselsatte i Sveits enn i Norge, målt i forhold til folketall. Og ikke minst: Sveitsiske kvinner jobber mer enn norske kvinner. Det som er spesielt ille med Norge er at vi arbeider nesten færrest antall timer i OECD. Jeg tar det som tegn på at vi totalt har mislykkes i å få mennesker med restarbeidsevne og innvandrere ut i arbeidslivet. Blant annet.

Sveits får alltid svært høy rangering når FN kårer verdens beste land å bo i, til tross for at de ikke har olje. Jeg kunne i grunnen sittet i lang tid og gjengitt statistikk som viser at Sveits er et minst like godt land å leve i som Norge, selv med et FrP-skattenivå. Men statistikk er ikke så egnet på radio.

Fant ikke LO noe galt? Joda, de mener sveitsisk effektivitet er lavere enn i Norge, men i Norge har det etter hvert kommet frem to farefulle opplysninger. For det første at Statistisk sentralbyrå i har funnet ut at OECDs produktivitetsrapporter om Norge er for optimistiske. Forskeren Thomas von Brasch har nylig avdekket at Norge i realiteten ligger bak både Tyskland og USA og slettes ikke foran Sverige, men mer på linje med dem i produktivitet.

En annen ting er at lønningene økte dramatisk i forhold til produktiviteten under de åtte årene med de rødgrønne. Slikt er livsfarlig for en nasjon.

LO mente også det var litt for stor forskjell på fattig og rik i Sveits. 20 prosent av Sveits´ arbeidsstokk er ikke født i landet, og det er en forklaring på at mange av disse er fattige når de kommer, men får bedre velstand etter hvert. En annen ting er alle rikingene som flytter dit – noe Norge ikke er belemret med. Det må nesten bli litt forskjeller av slikt, og det er litt vanskelig å se det som negativt at et land tiltrekker seg både de som er rike og de som ønsker å bli det.

Liberalister i Norge har nå en gang litt vanskelig for denne sveitser-tysken og har en hang til å se til USA. Det er mye å lære av prinsipielle liberalister over Atlanteren, men det er kanskje mer naturlig å tenke seg til hva Norge kunne blitt om vi hadde fulgt i sporene til dette haugianske, liberalistiske sliterfolket der nede i alpene.

Går man dypere inn i LOs tall fra den gangen i 2010, vil man se at forholdene ikke har endret seg nevneverdig til i dag. Sveitserne bygger landet sitt bit for bit, mens Norge er avhengig av at Isil lager mest mulig kvalm i Midtøsten og holder oljeprisene oppe.

Mange rødgrønne sosialister vil selvfølgelig si: Hva er vitsen med det hele? Hvorfor skal spalten Rett til å velge stadig predike mer effektivitet i økonomien når vi allerede har det bra? Jeg forstår spørsmålet. Når jeg tar en titt på lekerommet til barna er det litt vanskelig å forestille seg hva vi skal bruke mer velstand til. Men det handler jo om nettopp det: Hva skal Norge leve av når barna er blitt store? Hva skal vi leve av etter oljen?

Kjære frihetselskerne: Det er enkeltmennesket som skaper vekst og velstand. Skal vi opprettholde et velferdssamfunn er vi avhengig av å knuse myten om at bare høye skatter kan skape velferd. Og skal vi knuse mytene må vi knuse NRK, slik at sånne som Jørgen Strickert får en åtte minutters spalte hver torsdag og vi liberalister alle de andre programpostene.

Måtte kraften være med deg.

Jeg elsker Israel!

(Dette er radioinnslag nr. 4 i spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen, som ble sendt første gang torsdag 28. mai 2015. Du kan lytte til det her)

Kjære frihetselskere!

Dere er ikke alene lenger. Nå har vi fått spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen. Det har vært kontinuerlige krisemøter hos pampene på Youngstorget og NRK-fyrste Thor Gjermund Eriksen er satt på beroligende midler. For sosialistene er det ikke til å holde ut at det har kommet inn en liberalist i NRK.

Noen år tilbake hadde jeg kommet til det punktet i livet at jeg enten måtte tilbringe syv år i Tibet eller jobbe i Kibbutz i Israel.  Du vet hva som skjer med menn, sånn ca. midtveis i livet. Det ble Kibbutz. Jeg så for meg en uendelig rad av appelsintrær, som jeg rolig kunne plukke appelsiner fra mens jeg filosoferte over livets videverdigheter. Jeg så for meg svømmebasseng jeg kunne slappe av i på ettermiddagen. Jeg så for meg fartsfylte helger i Tel Avivs barer.

Men det ble kibbutzen Sde Boker i steinete Negevørkenen. I dusjen ble jeg mobbet for ikke å være omskåret. Jeg måtte stå opp klokken fire om morgenen og vaksinere høner seks dager i uka. Det var 400.000 høner der som hadde behov for syv sprøyter hver.

Men det var trolig den beste tiden i mitt liv.

Jeg trodde jeg skulle høre om hvor slemme alle palestinerne er, men jeg oppfattet etter hvert at alle i kibbutzen var sanne kommunister, som likte Benjamin Netanyahu enda dårligere. Genialt, forresten å plassere kommunister og sosialister i kibbutzer hvor de kan holde ekstremlikheten sin for seg selv. Men det som slo meg mest var det vanvittige mangfoldet det blir av at land når du bringer inn mennesker fra 147 nasjoner, som ofte bare har det til felles at moren deres er jødisk. Så mange farger, så mange pene mennesker, så mye idéutklekking – og for en mat!

Jeg har savnet ekte hummus og falaffel i ti år nå.

Det er en ting som er litt merkelig med norske medier og spesielt NRK når det gjelder dekningen av Israel. Man får en følelse av at de ikke driver med annet enn å krige der nede.

Det er ingen andre demokratiske land som gis samme behandling i media. Når britene behandlet nord-irrene temmelig tøft, så var det jo ikke sånn at media sluttet å sende reportasjer om alt fra det britiske kongehuset til jordbrukspolitikk og Spice Girls. Når USA har skutt raketter i Afghanistan og Irak – og det har de jo gjort en stund, så har det jo ikke vært sånn at NRK har sluttet å vise reportasjer om norsk-amerikaneres liv i Minnesota eller vanntørke i California – eller om store amerikanske oppfinnelser som Apple og Google.

Israel derimot skal liksom ikke tilkjennes noen egenverdi som nasjon utover at de kriger. Jeg lurer av og til på hva journalistene tenker når de legger seg om kvelden. Er det:  – ”jeg er ikke antisemitt, men det føles bare så godt å få frem det verste ved Israel. Hver eneste gang jeg har muligheten”?

Jeg for min del er en sann Israelvenn.  Man kan fortelle gode venner at ikke alt de gjør er helt riktig, men man benytter ikke enhver anledning til å si det.

Visste du at Israel er blant de topp tre ypperste nasjonene i verden når det gjelder innovasjon og oppstart av bedrifter? Det har den sveitsiske lederutviklingsskolen IMD funnet ut. Israelerne har en holdning som går ut på at hvis en gründer har gått konk to ganger, så er han gull verdt – for da har han lært så mye at han sikkert lykkes tredje gangen.

Visste du at israelerne er glade i kunnskap, men at de har en mye høyere toleransegrense for selvlærte gründere enn i Norge? Min israelske venn fant en dag ut at han skulle starte et gartnerservicefirma. Han hadde aldri klipt en plen før, for han var oppvokst i en liten leilighet i Tel Aviv. Det første han gjorde var å klippe gresset for lavt, så det ble brunsvidd etter to dager. Kunden ble litt sur, men han tok det som et hint og leste seg opp i faget og klarte å livnære seg etterhvert.

I 2014 var det 63 israelske selskaper på Nasdaqbørsen. Lille Israel ble bare slått av USA og Kina.

Av 230.000 personer som arbeider med high tech er 40 prosent engasjert i forskning og utvikling. Og landet er på femte plass i verden i antall registrerte patenter om man tar hensyn til befolkningsstørrelsen.

Har du vondt der nede? Da er det stor sjanse for at legen vil sende deg til tarmundersøkelse. Takket være israelske forskere kan du nå svelge Pillcam som filmer hele veien gjennom. Jeg har forstått det slik at det er litt mer behagelig enn gamlemetoden.

Har du barn med skjeve tenner? Hørt om aerodents? Tannreguleringen man slipper å ha på om dagen. Pasienten tar på seg en gom som fylles med luft om natta og setter tennene på plass. Det er en israelsk oppfinnelse.

Eller hva med gjennomsiktig solcellepanel som kan brukes som vinduer? Eller cherrytomaten som tåler lang frakt og smaker herlig?

Det er ubegripelig hva menneskene i et så lite land har fått til.

Men så var det dette med krigene da.

Jeg har aldri forstått det. I Polen er det et området som heter Gdansk. Men alle som har lest et flik av historie vet jo at det het Danzig og var tysk. Men det bor ikke en eneste tysker der. De tyskerne som bodde i området ble enten skutt eller måtte rømme i 1945 til det som var igjen av Tyskland, og de fleste var uskyldige sivile. Det hjalp lite at området hadde vært tysk i noen hundre år. Jeg har aldri hørt om tyske ungdommer som kaster stein eller skyter raketter over grensa av den grunn. Snarere tvert i mot ble konfliktene løst i rettssystemet og en del jordeiere fikk etter hvert erstatninger.

Tyskerne godtok at et tap var et tap for 70 år siden. Hva kommer det av at palestinerne aldri kan erkjenne at de tapte for 67 år siden? Jeg tror det er fordi det blant annet sitter folk i Europa, deriblant Norge, og oppmuntrer til evig konflikt.

Var det noe jeg lærte da jeg jobbet som attføringskonsulent så var det at hvis du forsøker å endre et annet menneskes adferd med den samme metoden igjen og igjen og du ikke lykkes, så bør du endre metode.

Det hadde jo vært artig om en ny regjering, utgått fra høyresiden i Norge, hadde begynt å behandle Midtøstens eneste demokrati på en litt annen måte. Hvor mange ganger har ikke norske politikere forsøkt seg med nøyaktig samme reaksjonsmønsteret overfor Israel når de gjør noe de ikke liker?

Jeg har to forslag: Det første er å plante skog. Sosialistene i Norge er opptatt av klimaet, for de mener menneskene har endret det. CO2-mengden må reduseres. Israelerne er blant de to nasjonene i verden som har plantet mest skog, og de er det landet som uten sidestykke har endret karrige ørkenområder til å bli beboelige med trær. Planter du trær stanser ørkenspredningen  og man fanger opp og lagrer C02. At jeg er skeptisk til om det er vi mennesker som har endret klimaet, er en annen historie. Men jeg respekterer fullt ut en føre var-holdning. Det er dessuten mange artige måter vi kan redusere CO2-mengden på, som er smart å gjennomføre, selv om forskerne skulle stå der om 200 år og le godt av et flertall i 2015 trodde klimaendringene var menneskeskapte.

Jeg skal nå møte sosialistene på halvveien og kommer til å skrive et brev til FrPs stortingsgruppe: Hva om vi bruker 5 milliarder kroner de nærmeste ti årene på å hjelpe israelerne med å plante mer skog? En av mange årsaker til konflikter med palestinerne er at det flytter mange israelere til Vestbredden, og de flytter fordi boligprisene er blitt astronomiske i midtre deler av Israel.  Bare 16 prosent israelere bor i Negev-ørkenen, som utgjør 60 prosent av landet. Der kunne det bodd flere om det var grønnere der.

Det andre forslaget jeg skal skrive brev om: Hver måned skades og lemlestes hundrevis av barn i Syriakonflikten. Israelerne, med sine knappe ressurser, har tatt imot 2000 syrere de har operert og gitt annen medisinsk behandling. Hva om vi bevilger en solid sum, slik at de kan hjelpe flere?

Eller er ikke menneskeverdet så viktig for syriske barn hvis det er israelere som skal hjelpe dem?

Eller er det ikke så viktig med miljøet, hvis det er i Israel som skal fange opp CO2? Er det kanskje bedre å gi pengene til helkorrupte regimer i Sør-Amerika for at de ikke skal kutte regnskog, slik vi gjør i dag?

Israelere,  israelere i Norge, alle jøder, israelvenner – og alle dere som kjemper mot den gryende antisemittismen i Norge.

Shalom!

Måtte kraften være med dere.