Ligningskontoret skremte meg

Jeg har fått et alvorlig anfall av flashback fra min egen fortid. Nærmere bestemt 1992.

For noen dager siden kom det frem at det amerikanske ligningsvesenet IRS har gått spesifikt etter privatpersoner og organisasjoner som har å gjøre med Tea Party-bevegelsen. IRS har rammet organisasjonene ved å lamme privatpersonene som har stått bak dem med bokettersyn og vært ekstra nøye med å følge ”boka” overfor organisasjonene slik at de har hatt problemer med å registrere seg i tide til valget i 2010. Resultatet var at det ble samlet inn mindre penger til kandidater som var kritiske til Barack Obama og konsensus-Republikanere.

Så langt er det ingenting som tyder på at det har gått noen telefoner fra Det hvite hus til IRS med forslag om at dette kunne gjøres. Trolig dreier dette seg om Demokrater ansatt i IRS som har tatt egne politiske initiativ.

Likevel har Obama engasjert seg, og førstemann i IRS har fått sparken.

Hva er sammenhengen mellom dette og mitt eget flashback? Jo, en telefon jeg fikk i 1992 av Oslo ligningskontor med merkelige spørsmål. Skattemessig må jeg ha vært Oslos minst interessante skatteyter. Jeg hadde akkurat kjøpt en liten leilighet på Grønland i Oslo, hadde ingen bijobber, ingen aksjer, ingen formue, ikke bil, ingen unormal gjeld og ingen barn. Men jeg hadde én ting – jeg hadde en arbeidsgiver som het Fremskrittspartiet.

Sett i lys av hva som skjedde kort tid etter kan jeg bare konkludere med at de må ha hatt to motiver for å gå etter meg – enten var det for å skremme eller det var for å finne feil de kunne bruke mot meg og lekke til pressen. Jeg var redaktør for partiavisen Fremskritt.

Ikke lenge etter fikk de imidlertid storfisk: Carl I. Hagen. Carl I. Hagen hadde to arbeidsgivere: Stortinget og partiet. Fra partiet fikk han deler av lønnen betalt i form av at hans ekskone fikk barnebidrag. Dette barnebidraget ble ikke skattet på ordinær måte og det tok ikke lange tiden før hele media-Norge fikk nyheten servert av Oslo ligningskontor.

Hvorfor var det ingen medier, politiske kommentatorer og andre politiske partier som reagerte på disse lekkasjene og at Hagen tydelig fikk ”spesialbehandling” av ligningsvesenet?

I USA reagerer både Demokrater, Republikanere og media på en sunn måte – ved at de ansvarlige må ta ansvar, ved å stille kritiske spørsmål, ved å vurdere riksrett.  Det er farlig når politikere bruker statens maktapparat til å ta motstandere. I Norge var media fornøyde med at de fikk et tips og stilte ikke spørsmål utover det.

Tror jeg virkelig ligningskontoret i Norge er en slags partipolitisk forlenget arm av Arbeiderpartiet? Nei. Neppe. Det jeg tror er at  det var enkeltindivider på den tiden (det var flere da enn nå) som var helt overbeviste om at de gjorde demokratiet en tjeneste ved å ta FrP – om det så var på den ene eller annen måte. Overbevisningen i media, blant ledende akademikere, fagbevegelse og politiske motstandere var at FrP var et farlig parti. Hva som var så farlig er vanskelig å si – spennvidden i motstandernes fantasiregister var stort, for å si det slik.

Jeg husker spesielt en voldsepisode 1. mai det året. FrP ble angrepet av Blitzungdom med tre-fire meter lange stokker i Spikersuppa i forbindelse med at Carl I. Hagen skulle tale. Det var politi overalt. Som gjorde ingenting. Jeg var blant de som ble rammet og som anmeldte politiet for tjenesteforsømmelse (saken ble selvsagt henlagt).  Men jeg fikk i det minste spurt han som forsøkte å ramme meg med stokken om hvorfor han brukte vold som politisk virkemiddel. Han svarte: ”Fordi at jeg vet at hvis dere kommer til makta vil dere bruke vold, derfor har jeg rett til å bruke vold for å hindre at dere kommer til makta”.

Ja, sånn var det i Norge den gangen. Blitzungdommen var (og er) en gjeng husokkupanter som fikk en bygård gratis av Oslo kommune, slik at de kunne bruke tiden på voldsaktivitetene sine i stedet for å jobbe for føa som oss andre. Det var altså Oslo kommune jeg betalte skatt til.

Jeg rører meg inn i nostalgiens slør her nå, det vet jeg. Minner popper opp og jeg kunne fortalt mye, men jeg må stoppe et sted. Vi lever i en annen tid nå, hvor FrP ikke skremmer på samme måte lenger ganske enkelt fordi partiet har hatt makt i en rekke kommuner, fylkeskommuner og nødvendigvis hadde stor makt som støtteparti til  Bondevik-regjeringen over lenger tid. Folk har sett at det har gått bra. Men det finnes fremdeles enkeltpersoner jeg tror har lignende holdninger som den gangen.

Men utsettes FrP og FrPere for samme type ligningstaktikk som Tea Party-bevegelsen i USA? Jeg tror sannsynligheten fortsatt er stor for at enkelt enkelte råtne egg bruker maktapparat i staten mot oss. Sikkerhetsventilene i det norske demokratiet er ikke til stede når ligningskontoret lekker til media uten at det blir stilt spørsmål ved hvorfor lekkasjene kan finne sted. Det er bare noen få år siden FrPs stortingsgruppes regnskaper ble gjennomgått med lupe og det ble funnet feil. Ingen spørsmål ble stilt ved at opplysningene kom frem. Ingen i media stilte spørsmålstegn når det  senere viste seg at ligningskontoret hadde kommet med en rad usaklige påstander, som ble tilbakevist. Ja, stortingsgruppen hadde gjort feil – men hovedpoenget mitt er at mye tydet på at saken ble blåst opp. Det var en særdeles effektiv måte å ramme et parti på.

Og det kan skje igjen. I Norge er det slik at den som leter i annen manns ligning, den skal finne.

Selv bruker jeg revisor Ernst & Young til å se på alle mine regnskap og ligninger. Jeg har betalt i dyre dommer til anerkjente revisorer og regnskapskontorer siden 90-tallet fordi jeg er livredd for å bli utsatt for noe. I ett av verdens mest komplekse skattesystemer er det absolutt mulighet for å gjøre feil  – og har jeg gjort feil kan jeg i det minste si at jeg har gjort mitt aller ytterste for å gjøre ting riktig.

Det har kostet meg noen titusener kroner.

Det er prisen jeg betaler for å mene noe annerledes  enn makthaverne i Norge. Overdriver jeg? Det vil sikkert noen si. Men frykten er en følelse og det jeg opplevde i 1992 var reelt.