Min venn Ronald

Leserbrev i Sandefjords Blad 24. mars 2011

Å gå tur med husstandens hunder Bella og Mira i alt fra 15 minus til blåst, regn og sludd er ikke alltid morsomt. Men det hjelper med en lydbok. Jorda har blitt et bedre sted å leve med de amerikanske oppfinnelsene iPhone og iTunes. To små hunder gleder seg over runde etter runde rundt Brydedammen hvis boka er god nok.

6. februar i år var det hundre år siden president Ronald Reagan ble født. Han var president i USA fra 1981 til 1989. Etter 22 timer med Reagan på øret føler jeg at han har blitt min venn.

Vurdert ut fra meningsmålinger regnes Reagan som den største av alle presidenter og et fagteam av historikere har rangert ham som nummer syv i rekken av de mest betydningsfulle presidentene USA har hatt. Presidenten som vant den kalde krigen, og som var den eneste som den gangen behandlet terroristen Muammar Gadaffi som han fortjener – ved å sende en rakett inn i soverommet hans. Bare så synd han ikke var hjemme.

I boken ”Speaking my mind”, som er en samling av taler Reagan holdt som president, holder han en tale som har klistret seg til hjernen min. Talen ble holdt som støttetale til George Bush den eldres valgmøte i San Diego 7. november 1988. Det var Reagans siste tale i et valg. Han sa følgende:

”For ikke lenge siden fikk jeg et brev fra en mann som skrev: ”Du kan reise til Japan og bo der, men blir ikke japaner av den grunn. Du kan reise til Frankrike og bo der, men du blir ikke fransk. Du kan bo i Tyskland eller Tyrkia, men du blir verken tysker eller tyrker.” ”Men så la brevskriveren til: ”Alle, fra alle kanter av verden kan bosette seg i Amerika og bli en amerikaner””

Publikum klappet ikke. De brølte av begeistring.

Sannsynligvis var det vinden og kulda, men jeg merket noe vått i øyekroken etter å ha hørt den talen. Det var ikke bare vakkert sagt. Det fikk meg til å tenke på hvordan publikum hadde reagert om Sandefjords ordfører hadde lest opp et tilsvarende brev fra en utlending som hadde bodd i Sandefjord i mange år. Eller ville en utlending som hadde bodd i Sandefjord i mange år skrevet at han følte seg som en nordmann og sandefjording?

Så vil sikkert noen si: ”Men amerikanerne er vant med innvandring, de er jo en nasjon av innvandrere”. Men nei. Det var for fire-fem generasjoner siden. Hvorfor kunne så Ronald Reagan si noe slikt, og hvorfor den responsen?

Fordi i USA må en innvandrer som blir statsborger lære seg engelsk. I USA er det ikke noe NAV som bruker snøkanon for å pøse ut penger til alle som snakker gebrokkent. I USA har øvrige innbyggere en trygghet for at innvandrerne i landet gjør rett for seg og skaper verdier. Friske mennesker må jobbe. Har ikke USA mye kriminalitet allerede? Jo, men poenget med å utvise kriminelle innvandrere er at det gir øvrige borgere trygget for at de innvandrerne som bor i landet er skikkelige folk.

De kunne juble i San Diego. I Norge viser de siste tallene at to av tre innvandrere lever av penger fra NAV. For en fantastisk arv vi har overlatt til neste generasjon. For en fantastisk oppskrift på dyp skepsis til fremmede.