Robin Hood var en dust

Robin Hood mente så inderlig vel, men han kan stå som et symbol på at velmenende mennesker ofte er det godes verste fiende. Robin Hood skulle liksom hjelpe fattige mennesker i landsbyen på andre siden av Sherwood-skogen, men det gikk så galt som det kunne gå. Metoden til banden hans gikk ut på å gjemme seg i buskene til det kom handelsmenn med varer forbi, varer som skulle selges i landsbyen. Neste steg var å hoppe frem, kakke handelsmennene i hodet med noe hardt, gripe fatt i det man kunne av varer – ja gjerne hele vogna, og springe alt man orket. Deretter bar det til landsbyen for å dele ut tyvegodset til landsbybeboere som ble oppfattet som fattige.

Men hva gjør en noenlunde oppegående handelsmann om han har blitt kakket i hodet et par ganger på vei gjennom en mørk skog? Jo, han begynner selvfølgelig å kjøre rundt skogen for å unngå kul i hodet og bli robbet! Og hva skjer videre? Avstanden til landsbyen ble lengre, hester og folk ble trøtte og måtte ta inn på et vertshus – og slikt koster penger. Ekstrakostnaden måtte handelsmannen legge på varene som ble solgt i landsbyen. Resultat: De fattigste i landsbyen måtte betale mer for varene og ble fattigere. De rike, de greide seg uansett. Det gjør de alltid.

Hva om vi hadde ignorert Robin Hood-dustene av denne verden og bedt dem holde seg unna? Hva om Robin Hood rett og slett hadde fått en jobb som alle andre, i stedet for å drive med misforstått omfordeling? Og hva med de fattigste i landsbyen? Man må være like naiv som Robin Hood for å tro at det hjelper noen som helst å passivt motta hjelp. Det er arbeid som skaper velferd, ikke omfordeling. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at Robin Hood hadde stemt rødgrønt.

(Leserbrev i Tønsbergs Blad 17. oktober 2012. Jeg har basert innlegget på noe lignende jeg leste en gang på 80-tallet. Dessverre er alt jeg husker at forfatteren var en amerikansk (?) økonom. Men jeg husker ikke hva han heter, og tross intens googling har jeg ikke funnet ut av hvem det var.)