fredag 11. mai 2012

Tøff kjærlighet

Talen jeg holdt på FrPs landsmøte 13. mai 2011



Kjære ordstyrere, kjære landsmøte:

Tre sterke strømninger farget det forrige århundre: Den ekstreme nasjonalismen, kommunismen og fremveksten av velferdsstaten. Av de tre står velferdsstaten igjen.

For mange år siden satt jeg i en gammel sort folkevogn på vei mot Heggedal utenfor Asker. Min mor øvelsekjørte. Vi havnet i et nettinggjerde med et brak.

Bak det nettinggjerdet bodde en snill mann, som jeg mente het Slange Anders. Jeg gråt etter kollisjonen, men ble trøstet av Slange Anders’ kone Karin og bedt på druer. De bodde på verdens mest spennende sted for en liten gutt: En hundekennel. Mange år senere leste jeg mye om Anders Lange, som han jo het. Han kom indirekte til å bety mye for meg.

En historie glemmer jeg aldri. 6. eller 7. april 1940 stilte Anders Lange opp med en Krag-Jørgensen-rifle i Landsforeningen Norges Sjøforsvar og sa: Når skal vi begynne å ruste opp? 8. april dro han på Stortinget og traff Ap-mannen Torvald Haaverstad. ”Haaverstad, dere må mobilisere, skrek han. Haaverstad mente forsvarspratet hans var hysterisk. Min venn Anders falt sammen i gråt.

Å si 8. april 1940 at ”nå kommer tyskerne og tar oss”, ja det var liksom naivt. Jeg vil si det var klarsynt. Ingen stormakt kunnet vunnet krigen mot nazismen uten å ha med seg folk med Anders Langes innstilling.

I januar i 1977, i et hus i Los Angeles, snakket to menn sammen. Den ene sier til den andre: Hva om vi vinner og de taper? Hva om vi rett og slett ruster opp så mye at Sovjetunionen ikke klarer å følge etter? Da må de enten trekke seg fra den kalde krigen, eller kanskje vil Sovjetunionen kollapse. Mannen som sa dette het Ronald Reagan.

I 1977 sa flertallet politikere Reagan var naiv. De gikk inn for détante. En teori om at hvis Vesten bare var snille nok med kommunistene ville de bli snille tilbake. Å ruste opp til de ga seg ble sett på som galskap. Men Ronald Reagans plan for å knekke kommunistene var ikke naiv og han fikk rett.

Når det gjelder velferdsstaten: I 1980 mottok 12 prosent av Norges befolkning enten ledighetstrygd, sykepenger, uføretrygd, attføringsstønad eller sosialhjelp. I dag er tilsvarende tall 22 prosent. Hvis Norge ikke hadde skjult sine ledighetstall i uføretrygd og annet ville statistikken vist at vi hadde opp mot14 prosent arbeidsledighet.

Etter å ha vært gründer og solgt egen bedrift, jobber jeg i dag som attføringskonsulent i en kommunal bedrift. Jeg har følgende rapport fra velferdsstatens slagmark: Folk flest ønsker å jobbe, ikke leve av NAV. Heller ikke de med redusert arbeidsevne.

Men arbeidskraft er blitt så dyrt som følge av skatter og avgifter at arbeidsgivere nesten bare etterspør supermennesker. Jeg har et forslag. Og noen vil si det er naivt. La oss kaste velferdsstaten på historiens skraphaug og erstatte den med et velferdssamfunn!

La oss senke skatter, avgifter og offentlige inngrep så mye at det lønner seg å starte bedrifter, lønner seg å jobbe og lønner seg å ansette også de som ikke er topp effektive.

Til kommunevalgkampen: I en liten by som mitt kjære Sandefjord med 43.000 innbyggere går nå 10 prosent av ungdommen på sosialhjelp. Vi utdanner ungdommen vår til giddasløshet. La oss bruke en ny medisin overfor friske ungdommer: Tøff kjærlighet: Ingen jobb, ingen penger! Vi kan tolke sosiallovgivningen strengere enn i dag. Ikke for å være tøffe i seg selv, men av kjærlighet til de unge menneskene som trer inn i samfunnet.

Tøff kjærlighet. La det være det første vi tenker på om morgenen, og det siste vi tenker på om kvelden.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar