Lær en mann å fiske

”Lær en mann å fiske og han har mat for livet. Gi en mann fisken til noen andre, og han vil stemme på deg.”

Arbeiderpartiet ynder å sette seg selv i en posisjon hvor de kan fremstille en gruppe mennesker som svake, for så å komme med springende med skattebetalernes penger. Slik ødelegger de mennesker, fordi de gjør dem avhengige av hjelp.

Hvem har egentlig lest den såkalte fattigdomsrapporten og satt seg inn i hvordan fattigdom er definert? Hånden i været de som visste at notatet er på 29 sider (Noen linjer over 20 når du trekker fra tabeller som SSB har laget) og kostet Sandefjords skattebetalere 200.000 kroner? Eller at kommunens utredning vil komme på minst 50.000 kroner?

Det er en stor svakhet at rapporten ikke berører emnet statistiske tilfeldigheter. For eksempel er det slik at i nesten alle samfunn i sterk økonomisk vekst øker forskjellen mellom fattige og rike. Men om de rike får 20 prosent lønnsøkning og de fattige 10, så betyr det mer fattigdom i Fafos forvirrede verden.

Rapporten tar ikke opp opplagte årsaker til Sandefjords problemer, som er mangel på jobbskaping. Inntil firefelts E18 er på plass har vi alltid hatt dårlig kommunikasjon til Oslo. Når vi sammenlignes med kommuner av samme størrelse som oss selv:  Er det noen som har tenkt på at disse kommunene kanskje ligger nærmere større byer med stort jobbtilfang, eller kommuner der oljen skaper arbeidsplasser? Er det noen som har tenkt på å undersøke holdningene NAV-ansatte i Sandefjord har til å strø om seg med sosialhjelp, sammenlignet med andre steder? Har ungdommens holdninger til det å flytte for å få jobb endret seg? Er det noen som har tenkt på å vurdere konsekvensen av at vi igjen og igjen må lese at politikerne lager trøbbel for virksomheter som vil etablere seg i byen? Hva med holdningene til å starte opp egen virksomhet og bli rik? Er det i det hele tatt noen politikere som har tenkt noe annet enn at når fattigdom debatteres må det jattes med de som hyler høyest, for hvis ikke kan det se ut som om man er slem mot de fattige?

Hva med å stille noen enkle kontrollspørsmål: Er vi sikre på at det er hold i det statistiske grunnlaget som indikerer fattigdom? Er vi sikre på, hvis det er reell fattigdom, at det virkelig er mulig å gjøre noe med fattigdom på kommunalt nivå? Kan en seriøs fattigdomsrapport helt utelukke en drøfting knyttet til at mange unge går i velferdsfella og blir avhengige av hjelp?

Hva med rett og slett å begynne å tenke på vanlige skattebetalere som befinner seg rett på grensen av det som kan defineres fattigdom, men som er for stolte til å søke hjelp? En dag vil de bli rammet av ennå høyere skatter, hvis denne utviklingen fortsetter – da vil de også trenge hjelp. Hva med å se på motivene for de som igangsetter fattigdomsdebatter? Mange velgere tror dessverre på Aps problemdefinisjoner og stemmer på dem for å bli kvitt påført dårlig samvittighet.

Hør: Hvis moderate ikke-sosialistiske politikere møtes på halvveien i diskusjoner med ytterliggående politikere, så kan ikke sluttresultatet bli moderat.

70,4 prosent av Sandefjords befolkning gikk til valg og stemte inn ikke-sosialistiske politikere i 2011.  Det politiske sentrum går et sted mellom FrP og Høyre, som har 60 prosent til sammen. Men Sandefjord kan nå få en politikk på dette området som lener seg langt utover sentrum og mot venstre – definert av det britene så treffende kaller The Loony Left.

Det virkelig ironiske i det hele er at FrPs politiske standpunkter når det gjelder fattigdom er så godt som identiske med de den danske statsministeren Helle Thorning Schmidt har. Hun er sosialdemokrat. Men hun er oljeløs. Derfor må hun bruke hodet.

(Innlegg i Sandefjords Blad 29. januar 2014)