mandag 25. mai 2015

Om å bruke andre menneskers penger

(Dette er radioinnslag nr. 3 i spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen, som ble sendt første gang torsdag 21. mai 2015. Du kan lytte til det her)

Kjære frihetselskere!

Dere er ikke alene lenger. Nå har vi fått spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen. Den siste uka har jeg fått fem centimeter lengre armer etter at NRK-boss Thor Gjermund Eriksen har forsøkt å dra meg ut av studio. Men jeg slipper ikke taket i mikrofonen. Jeg har kommet meg inn bakveien i sosialistenes fyrtårn på Marienlyst og nå skal jeg lage liberalistisk fest.

”Jeg er ikke rasist, men jeg skulle ønske at alle negerne bodde i Afrika”.
”Jeg er ikke rasist, men alle fargede i Norge er grunnleggende late og lever av trygd”.

Begge er uttalelser det heldigvis blir færre og færre av. Både fordi nordmenn har lært seg å leve med andre kulturer, men også fordi mange har vært flinke til å avsløre at du kan ikke si sånne ting, uten å være rasist.

Men hva med: ”Jeg er ikke sosialist, for jeg stemmer ikke på et sosialistisk parti, men jeg vil at staten skal bestemme mye mer” eller ”Jeg er ikke sosialist, men staten er bedre på økonomi enn vanlige folk og bør få mer penger”.

Personlig bryr jeg meg ikke om hva du kaller deg – jeg dømmer folk på hva de faktisk står for. Dømmer du kollektivt alle som er fargede på en negativ måte, så er du rasist. Mener du at staten skal bli større, så bryr jeg meg fint lite om du insisterer på at du stemmer på Arbeiderpartiet eller Miljøpartiet de Grønne. Er du rasist, så er du rasist. Er du sosialist, så er du sosialist. Dine egne merkelapper er mindre viktige.

Jeg skjønner godt at det er en del lyttere som ikke forstår noe av det jeg sier nå. Men det kan komme av at man rett og slett ikke er i stand til å forstå hvordan liberalister tenker. Det kan jo være lurt å forstå litt, selv om man ikke er enig.

Hva er egentlig ett av de viktigste kjernepunktene i  liberalisme? Den beste måten  å svare på synes jeg er å hente frem Milton Friedmans filosoferinger rundt det å bruke penger og hans tanker rundt hva en sosialistisk stat er.

Først litt om Friedman. Han var professor på University of Chicago, i 1976 fikk han Nobelprisen i økonomi. I1979 skrev han boken Rett til å velge, som denne spalten er oppkalt etter. Mange mener det er delvis Friedmans fortjeneste at 80-årene ble Thatchers og Reagans tiår.

Så til pengebruk:  Det er kun fire måter å bruke penger på. Den første måten er å bruke egne penger på seg selv. Den andre er å bruke egne penger på andre. Den tredje er å bruke andres penger på seg selv og den fjerde er å bruke andres penger på andre.

Når du bruker dine egne penger på deg selv så passer du på å bruke pengene så lurt som mulig. Hvis du bruker dem ufornuftig går det bare utover deg selv.

Når du bruker dine penger på andre vurderer du ennå nøyere om det er fornuftig. Fortjener de andre pengene og vil de bruke dem på en lur måte? Brukes  pengene på tøys og tull får de ikke mer penger av deg.

Den tredje måten å bruke penger på er å bruke andres penger på deg selv. Det er for eksempel når du låner penger av noen. Det normale er å tenke seg om og ikke låne for mye.

Den fjerde måten å bruke penger på er, når andre mennesker bruker andre menneskers penger på andre. Det er den metoden som gir en ekte liberalist vondt i magen.

Det er veldig enkelt. Det normale er at når andre mennesker skal bruke andres menneskers penger og de ikke en gang kjenner disse menneskene, så blir de mer slepphendte med dem.

Ingen skal komme å fortelle meg at penger blir brukt like fornuftig når en person er satt i en situasjon der han skal bruke andre menneskers tvangsinndrevne penger. Du merker det til og med på et så lavt nivå som borettslag. Det er alltid en eller annen tulling i styret som går inn for de dyreste hellene, prydbuskene og gjerdene, fordi han plutselig føler han har en haug penger mellom hendene, og fordi sløsingen bare i liten grad går utover en selv.

På statlig nivå er det verre. De som bruker pengene våre er så fjernt fra oss som har betalt dem at det er veldig sjeldent vi kan gå bort til dem og si: Hei, hvorfor brukte dere så mye penger på å bygge ny ambassade i Berlin, eller hvorfor kjører folk fra Regjeringen aldri Ryanair når dere skal til London? Det er det eneste jeg har råd til!

Hva kommer det av at nordmenn har verdens dyreste mat på bordet? Fordi norsk landbruk i så stor grad er basert på at andre mennesker bruker andre menneskers penger.  Hvorfor er Norge så dyrt å drifte? Fordi vi har abnorme statsinstitusjoner som er blitt en stat i staten. Vi trenger dem ikke, men de ansatte der tviholder på jobbene sine og nåde den som forsøker å rokke ved det. Kritiser NRK og du får 2000 journalister mot deg. Hva gjør de fleste politikere da? De holder munn.

Forsøk deg på å kutte ut meningsløse institusjoner som Husbanken, likestillingsombudet, fylkeskommunen, eller om du er så gal at du foreslår å redusere byråkratiet og sløsingen i NAV - og du får så øra flagrer.

Eller om du er riktig gæær´n og foreslår å kutte antall norske utenriksstasjoner. Hallo, Skype er funnet opp, hva skal vi med en ambassadør i Stockholm?

Du kan likegodt stikke hendene i et vepsebol, eller bruke paraply som fallskjerm og hoppe utfor Trollveggen. Gjør du noe slikt får du titusenvis av veltalende, godt utdannede byråkrater mot deg – som alle sammen har ett mål – å ta deg, for å redde egen inntektskilde.

Jeg mener det er et mål i seg selv at en stat ikke setter seg i en situasjon der den bruker for mange av andres penger på andre. Sosialistene vil hevde at det er nødvendig å bruke mye av andres penger på andre for å få til omfordeling, det vil si sørge for dem som ikke klarer seg selv.

Problemet er at vi trenger ikke bruke over 1300 milliarder kroner på å hjelpe folk som ikke er selvhjulpne. En stor andel av statsbudsjettpengene tas ut av lommeboka fra oss som klarer oss selv, så går de inn i et statlig kontor, og så får vi en del av dem tilbake igjen. Men vi får mindre tilbake enn vi betalte inn, for de statsansatte skal ha lønn de også.

Det som også er litt rart med sosialister er at de aldri får nok. De sier jo i praksis det samme nå som for 10, 40 og 70 år siden – hvis staten bare får litt mer penger, så skal vi løse alle problemer.

Friedman sier det er en god måte å måle hvor sosialistisk en stat er på ved å se hvor stor andel staten bruker av BNP. Jo mer en stat bruker av andres penger på andre, jo mer sosialistisk er den. Du må gjerne mene at du ikke er sosialist, men hvis du er glad i at staten skal bli større, så er du det.

Det som skremmer meg med dagens debatt er at det snakkes så lite om dette.
Gamle, gode Einar Gerhardsens stat brukte 25 prosent av fastland-Norges BNP. Kåre Willoch mente det burde settes en begrensning ved 50 prosent. Dagens Regjering, som er et resultat av at Norge har skjenet til venstre i flere tiår, bruker 59 prosent av fastland-Norges BNP.

Hadde det bare vært slik at denne måten å organisere samfunnet på hadde vært bærekraftig, men det er jo ikke det. Det går ikke i lengden. Det fastslår utredningen med verdens kjedeligste tittel – Perspektivmeldingen. I 2060 – når min yngste datter er omtrent like gammel som jeg er i dag, vil Norge støte på store økonomiske problemer. Men det er mer sannsynlig at problemene kommer tidligere. Hvorfor kan man være så skråsikker på det? Jo, ved å se på langtidstrender som produktivitet, kjente oljeforekomster, pensjonsutgifter, sosiale utgifter, befolkningsvekst osv. Det var de rødgrønne som lagde utredningen. De mener svaret på problemet er høyere skatter. Det har vært spekulert på at vi kan få 60, 70 prosent inntektsskatt alle sammen  for å dekke opp gapet som oppstår. Dermed vil skattene i Norge overgå det gamle kommuniststater fikk til.

Takk for at du lyttet. Sammen må vi stanse den vanvittige statlige pengebruken, sammen skal vi frihetselskere ta Norge tilbake bit for bit.

Måtte kraften være med deg.






lørdag 16. mai 2015

Takk, Berge Furre

Innslag nr. 2 fra NRK P2 Salongen, første gang sendt onsdag 13 mai. (Avvik fra torsdag pga Kr. Himmelfart) Min radiospalte Rett til å velge.

Kjære frihetselskere!

Dere er ikke alene lenger. Nå har vi fått spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen. Velkommen tilbake til en liberalistisk fest. Frem til nå har liberalistene i  NRK bare fått lov til å vaske gulvene og stå i kantina. Nå har jeg, Ole T. Hoelseth, lenket meg fast til en mikrofon. Vår spalte er frihetens siste skanse.



Det var en brennhet dag, ennå sommeren knapt hadde begynt. Jeg satt i et lite kontor, overlesset med bøker, og intervjuet en mann med skjegg. Det var den 2. juni 1992.
Det var ikke mange menn med skjegg i 1992. Men det mannen med rødt skjegg fortalte meg den dagen har brent seg inn i hodet mitt som en Abba-sang på nydelig Sjernarøydialekt. Innimellom har det han sa fått meg til å tvile. Men det gikk over etter hvert.

Mannen var Berge Furre, han som var leder for Sosialistisk Venstreparti fra 1976 til 1983. De lager ikke sosialister som han lenger. Berge Furrene er byttet ut med en plump- og vulgærversjon som har erstattet kunnskap, refleksjon og bred forståelse med propaganda og sarkasmer. En annen ting er vel at det knapt er SVere igjen. Arbeiderpartiet har gjennomført all sosialisme sosialistene kjempet for.

Hva gjorde så sterkt inntrykk? Jo, Berge Furre fortalte at han var bekymret for om Norge var i ferd med å bli et mindre haugiansk samfunn. Ja, du hørte rett, haugiansk - altså, Hans Nilsen Hauge. Lekpredikanten fra Rolvsøy i det som nå er Fredrikstad. Født i 1771. Han som var så flittig at han strikket mens han gikk for å utnytte tiden. Hauge vandret rundt i hele Norge for å frelse folk. I tillegg skrev han 33 bøker og satt i fengsel 11 ganger for å forkynne uten tillatelse. Og han var gründer. Han etterlot seg papirfabrikk på Eiker og Fennefoss, teglverk, trykkeri og avis i Kristiansand, møller i Sunnfjord og Bergen, Solberg spinneri i Drammen, han drev kornhandel og han anla flere saltverk.
Og Hauges hovedbudskap? Det kan beskrives slik: Det er synd mot Gud å være rik og det er synd mot Gud å være fattig. Det er min Abba-sang.

Furre forklarte meg at han var spent på, som historiker, om 80-årene ville endre det norske samfunn på en måte som gjorde at haugianismen ville svekkes. Hva ville det jappete 80-tallet med stort fokus på penger og profitt gjøre med oss som nordmenn?

Arven etter Hans Nielsen Hauge, sa Furre, var at han endret norsk kultur. Før Hauge gikk vi på flaska og hadde nærmest en manjana-holdning til å arbeide. Etter Hauge var vi blitt hardt arbeidende. Enten drakk vi ikke, eller vi drakk lite og hadde dårlig samvittighet når vi gjorde det.  
Helt frem til vår tid, sa han, har de rike skjult seg bak store grantrær i Holmenkollåsen. I Sør-Frankrike for eksempel er det omvendt, der er det om å gjøre å flashe rikdommen med størst mulig yacht på havna og kaksehus. Haugianismen har vært oppskriften på Norges suksess. En god arbeidskultur kombinert med en felles kultur for høy og lav.

Er denne kulturen erstattet med noe annet i 2015? Ja. Men min tolkning er nok en invers av Berge Furres.
Jeg tror ikke mange nordmenn oppfatter det som syndig å være fattig i dag. Holdningen til å være rik, derimot er stort sett den samme. De få jettsettrike som finnes kan man lese om i Se og Hør. De fleste rike i Norge er rike uten på død og liv måtte vise det frem. Ett av de få unntakene er Arbeiderpartimannen Kjell Inge Røkke.

I 1992 var det ett kontor for å motta sosialhjelp, ett kontor for å få arbeidsledighetstrygd og ett for å få pensjon. I dag er de tre slått sammen, slik at det ikke lenger skal være flaut å NAVe. I 1992 hadde vi et skille på de som søkte ren hjelp og de som hentet ut penger de i hovedtrekk hadde spart selv.

Sammenlignet med 1992 har vi i dag en større andel av befolkningen som lever av offentlige ytelser. Nordmenn jobber nesten færrest antall timer i snitt pr person i hele OECD og vi som jobber har aldri før i historien brukt så mye penger på de som ikke jobber.  Jeg tar det som tegn på at haugianismen ligger nede for telling.

Hvis det hadde vært syndig å være fattig, hvorfor går friske ungdommer på sosialen på Østlandet, mens polakker jobber på fiskebrukene våre?
Hvis Norge fortsatt hadde vært et haugiansk samfunn hadde politikere og NAV-konsulentene lært seg et nytt ord når friske ungdommer søker sosialhjelp: Nei!

Er NAV en muliggjører for uønsket livsstil, eller hjelper de folk? Og hvem hjelper de mest? Fattigdomsindustrien eller de som trenger hjelpen?  Hva jeg mener  med fattigdomsindustrien? Jo alle de som nyter godt av å jobbe med fattige, men som ikke er fattige selv. Jeg tenker på NAVs egne ansatte, politikerne, fattigdomsekspertene, attføringsbedriftene, departementsansatte, fastleger. Rekken er uendelig.
Har jeg ikke greie på hva jeg snakker om? Jeg har arbeidet som attføringskonsulent i fem år. Det betyr ikke at jeg forvalter sannheten, men jeg har gjort noe champagnesosialistene vanligvis ikke har gjort: Jeg har sett norsk fattigdom fra innsiden. Det jeg har sett er en veldig relativ fattigdom – en fattig nordmann er ikke fattig i de fleste andre OECD-land.

Og Champagnesosialister – hva mener jeg med det? Det er sosialister som har gått gjennom livet uten økonomiske skrubbsår, som aldri har vært fattige selv og som ikke kjenner noen fattige. De bare synes det høres så riktig ut med fattigdomstiltak, så lenge alle andre betaler for det.

Den beste form for velferd er en jobb. Og det beste hadde vært om ungdommen hadde funnet en jobb fordi de måtte og at de gjorde det uten hjelp.

Det vi trenger er Hans Nielsen Hauger – som skaper jobber utenfor oljeindustrien. Venstresiden og tilogmed politikere som mener de står på høyresiden har hatt en gjennomgangsmelodi: Hvis vi bare får litt mer penger av staten, så skal vi løse fattigdomsproblemet. Bare litt til! Men det kommer aldri til å skje. Det kan jo ikke skje, så lenge fattigdom måles som relativt begrep. Det er jo sprøtt, fattigdom måles på en måte som gjør at hvis alle i Norge kjørte Mercedes, men 100.000 kjørte Suzuki - så var Suzukieierne å regne som fattige. Men det må være en feil måte å beskrive fattigdom på. Etter min oppfatning er du for eksempel ikke fattig selv om du ikke har råd til å ta barna med på sydenferie.

Berge Furre imponerte meg. Han var trygg nok på eget politisk ståsted til å se hele spekteret. Sammenhengen historie, politikk og samtid. Blant annet mente han sosialisme var dårlig på å skape vekst og på det området ble danket ut av liberalismen. Men til gjengjeld mente han liberalismen er dårlig på fordeling og miljø.
Jeg er jo ikke enig de to siste resonnementene. En liberalist krever at forurenseren skal betale, en person som kaller seg liberalist tror han skal være liberal med den som forurenser. Den type liberalitet er misforstått. Pass deg for dårlige kopier.

Da jeg satt på trikken ned til avisredaksjonen i partiavisen Fremskritt etter intervjuet var tittelen klar: Funnet: En sympatisk sosialist. I fanget hadde jeg boka til Berge Furre, Vårt hundreår. Norsk historie 1905 til 1990. Inni står det ”Oslo 2/6-92. Med helsing frå Samlaget og Berge Furre”. Takk, Berge Furre.

Måtte kraften være med deg.




Reagan får meg til å gråte


Her er mitt besøk i NRK P2s Salongen 30. april hvor jeg fikk tilbud om å lage en fast radiospalte med tittelen Rett til å velge, hver torsdag i vår (kommer ca. 19.10 inn i programmet). Påfølgende torsdag 7. juni var jeg på lufta med første innslag, som jeg har kalt "Reagan får meg til å gråte".



Kjære frihetselskere!

Dere er ikke alene lenger. Nå har vi fått spalten Rett til å velge i NRK P2s Salongen. Her skal jeg snakke om frihet så bildene av Torolf Elster, Bjartmar Gjerde og Einar Førde detter av veggen. Jeg, kjære lytter, skal snakke om liberalisme til Thor Gjermund Eriksen river av seg håret i frustrasjon. Denne radiospalten er frihetens siste skanse.

Vi skal boltre oss i Milton Friedman, Ronald Reagan, Rand Paul, Anders Lange, og Søren Jaabæk. Dette skal bli en liberalistisk fest!

Jeg tillater meg å starte det hele med å være litt personlig. Det hender jo at jeg, Ole T. Hoelseth, blir litt trist og lei meg. Kanskje er det FrP-kolleger som ikke er liberalistiske nok slik at partiet faller på meningsmålingene. Kanskje har jeg kranglet med Per Sandberg, kanskje er det sjefen min som mener jeg ikke selger nok, eller ett av mine fire barn mener jeg er verdens teiteste pappa. Eller det kan være min kone som påstår jeg er en rotekopp.

Da gjør jeg det vi menn er gode på, jeg farer til skogs. Det vil si - jeg går runder rundt vannet som ligger bak huset vårt i Sandefjord – Brydedammen.  Jeg går mange, runder, for det er en liten dam. Brydedammen er en kunstig dam der den driftige skipsrederen Johan Maurits Bryde fant ut, for over hundre år siden, at han kunne produsere isblokker til seilskutene for eksport. Isen ble sendt i renner fra Preståsen og ned til havna. Det var i liberalismens glansalder i Norge.

Men mer om det en annen gang. Det jeg gjør når jeg går rundt denne dammen, er å lytte til podcaster. Og er jeg riktig oppskaket, så vet jeg at det bare er én mann som kan gjøre meg rolig og avbalansert igjen. Ikke bare rolig og avbalansert, men også fylle meg med en uendelig energi.

Han er en av de største radiostemmene som noen gang har eksistert – med en radiokarriere som startet allerede i 1932 og i praksis ble avsluttet i 1989. Selvfølgelig snakker jeg om Ronald Reagan.

Reagan startet med å kommentere fotballkamper. I sin senere karriere som politiker brukte han radio for å nå ut til potensielle velgere. Som president holdt han taler og brukte radio og TV for å snakke direkte til folk flest. Glanstiden er 1975 til 1979, da han lagde over tusen radioinnslag til opptakten av presidentvalgkampen. De fleste av innslagene er kommentarer til tidsaktuelle hendelser, noen er de reneste perler der han bruker andre retoriske grep for å nå ut med sitt budskap. Hvorfor fungerer Reagans kommunikasjon så godt? Kanskje fordi han våger fortelle historier uten å høres ut som en politiker, kanskje fordi han er en av de få politikere med selvironi, kanskje fordi han snakker om de store linjene, samtidig som han underbygger med fakta. Kanskje fordi det er deilig å høre på en ærlig politiker. Staten må bli mindre – og det er ikke naboens ansvar å fø deg, hvis du ikke er syk.

En av Reagans radioperler er The Litle Red Hen fra 1976. Historien er en omskriving av et gammelt russisk folkeeventyr, og radiosnutten er en klassiker for de av oss som boltrer oss i Reagan-klipp på lydbøker og YouTube.

Du merker at Reagan var en kunstner som formidlet politikk. Norske politikere er vel litt mer som revisorer.

Det er vakkert. Jeg håper mediestudentene i Volda må lytte på Ronalds magiske radioinnslag, for han er en mester man kan lære mye av når det gjelder det å formidle et budskap.

For meg er radioinnslagene så vakre at det har hendt jeg har måttet gråte en skvett der ute i skogen, når jeg er sikker på at ingen ser meg. Ronalds fløyelsmyke stemme virvler der inni tankeapparatet mitt, fra min iPhone via min trådløse øretelefon, og det er sterkt. Ja, det er virkelig sant. Men jeg har hørt at det skal være bra for en voksen mann å gråte av og til.

Hør bare på detteDu finner originalen på YouTube.


I 2011 var jeg delegat på FrPs landsmøte hvor jeg holdt en tale basert på en oversatt og fornorsket versjon av den Lille røde høna. Det ble en stor suksess. I dag skal jeg lese talen for deg.

”Det var en gang en liten rød høne som gikk rundt og skrapte i jorda utenfor låven og oppdaget noen hvetekorn. Hun ropte på naboene og sa: ”Hvis vi planter disse kornfrøene, kan vi lage brød. Vil noen hjelpe meg?”
”Ikke jeg”, sa kua.
”Ikke jeg”, sa anda.
”Ikke jeg”, sa grisen.
”Ikke jeg”, sa gåsa.
”Da gjør jeg det”, sa den lille røde høna. Og det gjorde hun.

Hveteaksene skjøt i været og ga en fin avling. ”Hvem vil hjelpe meg å slå kornet?”, sa den lille røde høna.
”Ikke jeg”, sa anda.
”Det er under min verdighet”, sa grisen.
”Jeg er tross alt senior her, og den type arbeid står ikke i min stillingsbeskrivelse”, sa kua.
”Hvis jeg jobber for mye mister jeg ledighetstrygden”, sa gåsa.
”Da gjør jeg det”, sa den lille røde høna. Og det gjorde hun.

Så var kornet slått og tørket, og tiden var kommet til å bake brød. ”Hvem vil hjelpe meg å bake brød?”, spurte den lille røde høna.
”Kan ikke, det går ut over tidstariffen min”, sa kua.
”Hvis jeg jobber for mye, mister jeg AAP-stønaden min fra NAV”, sa anda.
”Jeg har aldri jobbet, så jeg vet ikke hvordan man gjør det”, sa grisen.
”Hvis jeg er den eneste som skal hjelpe, så blir jeg diskriminert”, sa gåsa.
”Da gjør jeg det”, sa den lille røde høna. Hun bakte fem brød og viste dem stolt fram.

Alle sammen hadde lyst på brødet, og forlangte å få en del. Men den lilla røde høna sa: ”Beklager, nå er brødene mine, og jeg har bestemt meg for å spise dem selv”.
”Du er grådig”, sa kua.
”Turbokapitalist, det er urettferdig ikke å dele”, sa anda.
”Jeg krever like rettigheter for alle her på gården”, sa gåsa.
Grisen bare gryntet.

Alle sammen gikk de i protesttog med bannere hvor det sto skrevet ”Urettferdig”, og ”Solidaritet”, mens de ropte ukvemsord.
Så kom en representant fra den rødgrønne regjeringen. ”Du må ikke være grådig”, sa han til den lille røde høna.
”Men er ikke brødet mitt?”, sa høna.
”Jo, det er jo det”, sa den rødgrønne. ”Det er det som er så vidunderlig med den norske velferdsstaten. Alle på gården kan produsere så mye de vil, og de eier det de har produsert, men de må dele med alle.”

Og deretter levde dyra lykkelige alle sine dager, også den lille røde høna, som smilte og klukket: ”Jeg er så takknemlig, så takknemlig over velferdsstaten”.
Men de andre dyrene på gården lurer fremdeles på hvorfor den lille røde høna aldri mer baker brød.”

Kjære frihetselsker, hvem gidder å bake brød i Norge? Eller kanskje er det rett og slett slik at vi blir nødt til å gjøre det igjen - med en oljepris som har gått den veien høna sparker?

Kjære frihetselsker, eller kanskje kan jeg snart kalle deg liberalist nå? Ikke fortvil. Vi er ikke alene lenger. Nå har vi spalten Rett til å velge. Nå kan du velge å lytte på Ole T. Hoelseth.  Du hører snart fra meg igjen. I mellomtiden:


Måtte kraften være med deg!