søndag 30. juni 2013

Historiens mest ekstreme demokratiske beslutning

Folkeavstemningen i Saarland i nåværende Tyskland 13. januar 1935: 90,8 prosent av velgerne stemmer for å slutte seg til Hitler-Tyskland i en fri og demokratisk folkeavstemning. I mitt hode er det historiens mest ekstreme demokratiske beslutning.

Bakgrunnen var denne: Etter første verdenskrig ble det fastslått i Versaillestraktaten at Saarland, et lite landområde på grensen til Luxemburg og Frankrike med ca. 800.000 innbyggere, skulle forbli okkupert av de allierte under mandat av Folkeforbundet (den tidens FN). Hensikten med å beholde landområdet, foruten at det var økonomisk interessant, var å svekke Tyskland som stormakt.

I 1935 var Saarland ledet av briten Geoffrey George Knox. Versaillestraktaten fastslo at landområdets videre skjebne skulle avgjøres ved folkeavstemning etter 15 års okkupasjon. I folkeavstemningen fikk folket tre valg: Å forbli under Folkeforbundets mandat, innlemmes i Frankrike eller vende tilbake til Tyskland.

Usensurerte medier
Etter at nazistene overtok makten i Tyskland i 1933 var noe av det første de gjorde å sette opposisjonen, inkludert demokratisk valgte riksdagsrepresentanter, i fengsel. En del opposisjonelle rømte til Saarland hvor de kunne virke fritt og advare mot Adolf Hitler. Befolkningen hadde fri tilgang til usensurerte medier og folkeavstemningen var overvåket av Folkeforbundet. Svenske valgobservatører konkluderte med at valget ble avholdt på en rettferdig måte. Det var ingen tvil om at mange velgere var satt under press og at Tysklands propagandamaskin var satt i høygir. Likevel: Organisasjoner som SS og SA var forbudt i området og ingen kunne kontrollere hva den enkelte velger hadde stemt.

Så 90,8 prosent av befolkningen stemte seg inn i et diktatur, fremfor å forbli i en demokrati. De sa ja til et regime de visste hadde fengslet og torturert opposisjonelle og de var godt kjent med mordene på SA-leder Ernst Rohm og flere hundre andre SA-topper i 1934.

At dette valget vanligvis nevnes med noen bisetninger i historieskrivningen om nazistene og 2. Verdenskrig forstår jeg godt. Det er rett og slett ikke lett å fatte, og det virker forstyrrende på forestillingene vi har om demokrati og tyranni. Vi hører ofte om at Hitler kom til makten med demokratiske virkemidler, men det er en overdrivelse. Han fikk aldri over 33 prosent av stemmene. Flertallskonstellasjonen han kom til makten med var ment å holde ham i tøylene. Etter kort tid tok han makten i egne hender, noe som er vanskelig å kalle noe annet enn et kupp. Forskjellen fra andre kupp var bare at han allerede satt i en regjering.

Men Saarland…

Hvorfor bringe opp noe som skjedde i Sentral-Europa for 78 år siden? Vel, mest fordi det tvinger oss til å tenke: Er det alltid slik at et demokratisk flertall representerer det riktige, det normale, det moderate, eller kan flertallsbeslutninger rett og slett være ekstreme? Er vi isåfall i stand til å oppdage ekstremismen?

Poenget mitt er: Hvis det foregår noe ekstremt i vårt samfunn – hvordan skal vi måle det, hvis vi mener vi ikke kan måle det ut fra at det er demokratisk vedtatt av et flertall?

Går man inn i en tidsmaskin tilbake til Saarland er svaret enkelt: Det er ekstremt å velge et voldstyranni fremfor et demokrati, ganske enkelt fordi voldsbruk av en stat mot uskyldige mennesker er ekstremt i seg selv.

Hvordan vil vi dømmes?
Historiebøkene viser oss at vi lever i en relativt rolig politisk tid i vår del av verden i dag. Vi slipper å forholde oss til problemstillinger som på 30- og 40-tallet. Men det gjør det ikke mindre nødvendig å resonnere rundt problemstillingen. Foregår det ting i vårt samfunn som er ekstreme, og som vil bli dømt hardt i historiebøkene om 78 år? Ekstremt i den betydning at politikken som føres kan måles opp mot noe annet enn at det har demokratisk flertall. Hva kan det i så fall måles opp mot? Hvilke måleparametere er brukelige?

Det er ikke lett å se på samfunnet vi lever i med historikerens tilbakeblikk.

Det beste jeg kan komme på som måleparameter er å se på norsk politikk og samfunn i sammenheng med resten av verden. I de tilfeller Norge befinner seg i ytterkant av OECD-statistikker, for eksempel. (OECD består av de 34 landene i verden det er naturlig å sammenligne oss med og som alle har et velutbygget og pålitelig statistisk tallmateriale for å gjennomføre sammenligninger.) Kan det være en god måleparameter å avsløre ekstrempolitikk når Norge befinner seg enten nær bunn eller topp av en statistikk, og at det statistikken omhandler åpenbart er negativt for mange mennesker?

Et annet mulig måleparameter: I hvilken grad brytes grunnleggende menneskerettigheter? Som retten til ikke å bli overvåket hvis du er uskyldig. Er det ekstremisme at vi lever i et samfunn som overvåker uskyldige mennesker i større omfang enn noen gang i historien – både via kameraer og epostsnoking? Eller er det noe vi må regne med i et komplekst moderne samfunn?

Eller er slike tanker bortkastet energi? Skal vi bare slå oss til ro med at ”vi har det jo så godt her i landet”? Og hva vil historikerne si i om 78 år – i 2091?

Jeg kommer tilbake til saken.





torsdag 20. juni 2013

Sandefjord: Havnekrangelen II

Jeg misunner ikke formannskapspolitikerne i Sandefjord akkurat nå som står midt i kryssilden mellom Fjordline og Colorline. Det hagler med beskyldninger, eposter hit og dit og trusler om søksmål. Enkeltutsagn fra enkeltpolitikere tolkes i alle retninger.

De kunne gjort det enklere for seg selv, ved ganske enkelt å besøke Torp flyplass og spørre de ansvarlige for utdeling av rutetider hva det kommer av at ikke Norwegian, Widerøe og Ryanair er i daglige brytekamper på samme vis.

Det er nemlig ikke så komplisert: Hvis du har et knapphetsgode kan du enten dele det ut på en urettferdig måte, for eksempel ved å forfordele de som har benyttet godet lengst, de som er penest å se på eller arrangerer de fineste festene. Eller du kan sette opp nøytrale tildelingskriterier som er rettferdige for alle. Såvidt meg bekjent er de eneste kjente metodene for det å sette opp en budrunde på ulike avgangs og ankomsttider - eller det er ved å arrangere loddtrekking. Det siste er ganske dumt da havneeier går glipp av inntekter.

Jeg mistenker at de fleste politikerne vet dette med seg selv. De vet det er slik det ender - men for ikke å risikere rettssaker og for å skyve avgjørelsen over på andre, er det først Kystverket, og nå en juridisk utredning som tar støyten.

Støyten vil bestå i at Colorline kan miste viktige avgangstider i budrunden og flytte til Larvik i protest. Ingen vil sitte igjen som svarte-Per og ta ansvaret for det. Så det beste er i ettertid å kunne si: "Det var ikke vår feil - det var Kystverket og juristenes - de tvang oss til det!"

På folkemunne snakkes det en del om at Fjordline kommer lett til det - at de "stjeler" Colorlines anlegg. Men det gjør de ikke. Kommunen eier landgangen og avgangshallen. Colorline eier sine salgsdisker og kontorene. Skal Fjordline inn må de sørge for egne kontorer og salgsluker. Så enkelt er det. Det hevdes også av noen at Colorline jo har en kontrakt frem til 2016. Ja, det har de - men den sier ikke noe om avgangstider.

Slik er politikken noen ganger. Vi vet hva som er riktig og vi vet hva dette vil ende med. Noen må bare overbevises av noen andre om det først. De folkevalgte vil ikke ta den jobben selv.

Les oppfølging av dette innlegget her.

Om hvorfor pensjonskassa er blitt så dyr

Hr. ordfører,

Min kommentar til Sandefjord kommunale pensjonskasses årsberetning er at den er for dyr, og det i dobbelt forstand.

Jeg er opplyst om at den kostet 56.000 kroner å trykke i 240 eksemplarer.

Det er mange som irriterer seg over at jeg og FrP irriterer oss over denne type pengebruk. I den store sammenheng er 56.000 kroner lite, vil mange si. Akkurat som de syntes det var greit å kaste hellene på Torvet og glemme å leie ut sykehusbygget. Men jeg kan fortelle at da Helse- og sosialutvalget skulle dele ut penger til frivillige foreninger her i byen brukte vi flere møter og to-tre timer bare på å krangle om vi skulle gi 10.000 kroner til noen som arbeider med vanskeligstilte barn, kreftarbeid eller la de syke få litt underholdning på sykehjemmene. Med 56.000 kroner ekstra kunne vi faktisk unngått hele krangelen.

Det er også det å si at alle rike mennesker jeg kjenner er nøye med helt unødvendige småutgifter. Selv om de er rike nok til å sløse, så gjør de det ikke – og trolig er det akkurat derfor de har blitt rike. Så det er ikke noe argument at Pensjonskassen forvalter mye penger og at selve rapporten utgjør en liten del av det.

Selve prisen er det ikke noe å si på. Det jeg reagerer på er at å designe en slik type årsrapport er unødvendig. Min jobb i det daglige er blant annet å hjelpe firmaer å designe årsrapporter som en del av sin kommunikasjonsstrategi. Men en Pensjonskasse er ikke en kommersiell aktør som gjør det noe bedre eller dårligere med en pen årsrapport. De meglerne som vil jobbe med pensjonskassen vil nok gjerne jobbe for den selv om rapporten trykkes med sort skrift på hvitt papir.

Så til det litt større bildet. Det er to «snille» grunner til at Pensjonskassen har en underdekning. Det ene er at det er betalt inn for lite penger på 80-tallet, det andre er at pensjonistene lever lenger. På avslutningssermonien for en av mine døtre på Videregående skole i går hørte jeg at det er lærere som lever lengst. Men uansett er det jo positivt at folk lever lenger.

Så skal jeg over til det som jeg ikke kan kommentere direkte. Jeg er nemlig fortalt at vi politikere er de kommuneansattes arbeidsgivere og man kan derfor ikke stå i offentligheten å diskutere lønn- og arbeidsvilkår – så det får vi vel heller snakke om i dunkelt belyste rom hvor sigarrøyken ligger tungt over lokalet.

Jeg får i stedet bidra med noen fakta, så får dere gjøre dere opp noen meninger selv.

I 2009 utgjorde lønn 60 prosent av Sandefjord kommunes brutto driftsutgifter. I 2012 utgjorde lønnsutgiftene 65 prosent. Det tilsvarer 120 millioner kroner. Nok til å drifte to Kamfjord sykehjem. Kilde er Sandefjord kommunes regnskap.
  • I perioden 2000 til 2010 gikk lønnen for de 10 prosent lavest lønte i privat sektor opp 36,5 prosent, mens den i offentlig sektor var 52 prosent. De lavest lønte i privat sektor tjener 4600 kroner mindre i måneden enn i offentlig sektor Kilde: Statistisk sentralbyrå. 
  • I perioden 2008 til 2011 har ledere i offentlig sektor økt lønnen med 24,5 prosent sammenlignet med en lønnsvekst på 14,7 prosent for småbedriftslederne. Kilden er Ny analyse 
  • Med et lite unntak for 2011 har offentlig sektor hatt bedre lønnsoppgjør enn privat sektor fire av de fem siste årene. Kilde: Statistisk sentralbyrå 
  • Sandefjord kommune har ansatt 300 flere medarbeidere siden 2009 
  •  Lønningene i offentlig sektor er nå høyere i gjennomsnitt enn de er i det private på generelt plan, dersom man legger lønn og pensjon sammen. 
  • Professor Terje Hansen ved Norges handelshøyskole mener forskjellen er 12 prosent 
  • NHO har beregnet den samme forskjellen til fem prosent i disfavør av en privat ansatt. Vi snakker altså om forskjellen mellom den såkalte nominelle lønn nominelle lønn for et normalårsverk. 
Det er kanskje ikke så rart at pensjonene øker.

Jeg er pessimist med hensyn til disse tingene. Det er ikke garantert at den nye regjeringen klarer å løe dette. Også vi lokalpolitikere må være tøffe som flint.

Jeg gleder meg stort over at Mick Jagger fra The Rolling Stones kom ut av skapet for noen dager siden – han hadde vært skapkonservativ i flere år, fortalte han og han likte Margaret Thatcher godt. Det beste han likte med henne var at hun ikke gjorde noe forsøk på å bli likt.  Det synes jeg er et godt forbilde å ha. Vi må gjøre det som er riktig. Vi kan ikke overlate til de som kommer etter oss å rydde opp.


(Innlegg i Sandefjord bystyre 20. juni 2013. Det siste avsnittet ble ikke lest opp, da det ikke var mer taletid igjen). 


onsdag 5. juni 2013

Überpopulistene


Jeg blir ganske matt av Arbeiderpartipolitikerne som på den ene side etterlyser en bedre boligpolitikk og som på den annen side kaster ut billige lån til friske ungdommer, slik at boligprisene for de minste boligene går i været.

Noen fakta om Startlån, som ble diskutert på sist helse- og sosialutvalg: Seks av ti mottakere tjener over 400.000 kroner – noe som er over gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Gjeld pr. innbygger i Norge er på toppnivå i OECD. Da krakket slo til i 1987 og titusener av nordmenn måtte gå fra gård og grunn, hadde forholdet mellom folks inntekt og lån nådd syke nivåer. Vi er over det nivået nå.
Finansanalytiker Christopher Rødsten i Fondsfinans har gjort en undersøkelse som viser at én av ti boliger til under 3,5 millioner kroner i Oslo er medfinansiert av Startlån, og Husbanken innrømmer selv at lånene bidrar til å øke prisene. Startlån gis til grupper av befolkningen som av en eller annen grunn ikke får lån i bank. Jeg mener det ikke er uproblematisk å bruke skattebetalernes penger på å låne ut penger til folk som bankene mener ikke kan betjene gjelda si, eller som har betalingsanmerkninger.
Det er primært tre grupper som kan få lån: Unge uten nok egenkapital, varig uføretrygdede med for lite betalingsevne og mennesker som har «surret» med penger og som bankene ikke stoler på. Det slår nesten ikke feil – hvis Arbeiderpartiet kan kaste seg over en ny befolkningsgruppe som er frisk og rask og etter alle solemerker ikke trenger hjelp av noen, så gjør de det hvis det kan gi partiet stemmer.
Av de tre gruppene mener jeg at de som er uføre er den viktigste gruppen. Hvis boligkrakket kommer og kommunen taper millioner av kroner på usikre lån, vil jeg heller tape på å ha lånt ut til en stakkar med et alvorlig handikap eller psykiske problemer enn jeg vil tape på en frisk ungdom.
Startlånutlån-porteføljen skal i år økes med 10 millioner kroner til 60 millioner kroner. Jeg mener det er å helle bensin på bålet, og jeg synes det er merkelig at regjeringen nylig har hevet egenkapitalkravet til 15 prosent for alle - med unntak for folk med betalingsanmerkninger som må ha lån finansiert av skattebetalerne.

Da jeg vokste opp, måtte min familie flytte langt utenfor Oslo fordi det var utenkelig at vi hadde råd til bolig i hovedstaden der faren min hadde jobb. Vi flyttet da til det som den gang var et «høl» av en landsens kommune med dårlig forbindelse til Oslo, nemlig Asker. Faren min brukte én time og tyve minutter hver morgen på vei til jobb. Hva er så galt med at unge, friske sandefjordinger må flytte litt utenfor kommunegrensa for å finne noe rimeligere i en liten periode av livet når energinivået er på topp?

Dette med at stat og kommune må hjelpe unge som ikke har foreldre som kan bistå lånet, er meningsløst når vi altså ser hvor høy inntekt Startlån-mottakerne har i dag. Det er dessuten ikke noe problem å komme seg inn på boligmarkedet, selv om man er ung med lite egenkapital. Det er fullt mulig å kjøpe en leilighet rimeligere steder som kan leies ut, slik at man ikke føler man går «glipp av» å være i markedet. For eksempel kan man jo dra til Alicante og kjøpe en leilighet til 600.000 kroner, samtidig kan man få verdifull lærdom om hvordan det går med et lokalsamfunn når boligprisene ramler 40 prosent. Det skjedde fordi maktkåte politikere hiver rundt seg med subsidierte lån og goder.
Av og til misunner jeg Aps frekkhet – på den ene side stramme inn lånevilkår for vanlige mennesker i vanlige banker, deretter pøse på med Startlån til mennesker med over industriarbeiderlønn i inntekt. Samtidig kritiserer de dem som ikke vil bruke skattebetalerpenger på å låne ut til de som da ikke får lån i banken! Og jeg kan knapt se at noen tar dem for det. De fleste politikere springer nå som lemen i flokk – og da går det ofte galt.

Men ojsann – har jeg glemt at det er valg?

(Leserbrev i Sandefjords Blad 5. juni 2013)