Blir vi fattigere eller rikere?

Dette innlegget kan tilsynelatende handle om Sandefjord, men i virkeligheten handler det om alle Norges 429 kommuner.

I 2007 hadde Sandefjord kommune omlag 1,9 milliarder i inntekter fra skatter, overføringer fra staten og andre inntekter. I 2011 var inntekten 2,4 milliarder kroner, altså over 500 millioner kroner mer. De fleste er klar over at en slik inntektsøkning ikke kan kalles en reell inntektsøkning før du har justert for inflasjon og befolkningsøkning. Ja, du må også justere for alderssammensetningen i befolkningen. Å gjennomføre slike beregninger er enkelt.

Men her følger det som kompliserer det hele: Kommunen, fylkeskommunen og staten bytter stadig oppgaver. Det mest kjente eksempelet er samhandlingsreformen som ble gjennomført fra nyttår. Kort sagt: Tidligere ble pasienter som hadde vært operert lagt på et observasjonsrom på sykehuset, nå blir de lagt på et observasjonsrom i kommunen de kommer fra. Staten har overført pengene de tidligere brukte på disse pasientene til kommunene og kommunene må skaffe lokaler og personell.

En klassisk problemstilling ved slike reformer er at kommunen klager på at den ikke får nok penger til å gjennomføre oppgaven, gjerne lenge før reformen har startet opp, mens staten mener de har overført rikelig. Det er spesielt vanskelig å beregne om en kommune har fått nok kompensasjon fordi kommunene løser oppgavene på ulike måter. Noen bygger nytt og flott og ansetter fler enn nødvendig, andre finner velfungerende, rimelige løsninger og  går med "overskudd" i forhold til tilskuddet de får av staten.

I tillegg kommer et ganske diffust, men likevel svært viktig moment: Staten pålegger stadig nye lover og forskrifter som fordyrer det å drive en kommune. Sist et rigid system for dokumentasjon ved drift av sykehjem, som i snitt kan ha kostet én heltidsstilling bare i dokumentasjonsarbeid pr. hundrede pasient. (Tallet bygger på egne, høyst uoffisielle beregninger. Poenget er ikke om jeg har rett på millimeteren, poenget er at nye lover og forskrifter representerer en kostnad).

Mitt hovedpoeng: Ingen, absolutt ingen i Sandefjord, eller noen andre kommuner gjør forsøk på å beregne om inntektsøkningen fra år til år (i kontanter) betyr at man får mer, eller mindre penger til å skape velferd for sine innbyggere. Da jeg først begynte å "forske" på dette i Sandefjord var jeg hele tiden sikker på at noen skulle fortelle meg at jeg tok feil, jeg skulle nesten ønske det! Men nei, til tross for at kommunens økonomiavdeling er meget vel ansett: Ingen har peiling.

Hvorfor er det jeg tar opp her viktig? Jo, det er viktig fordi kommune-Norge har en eviggående krangel mellom politikere som mener kommunene blir fattigere, og de som mener at regjeringen er svært så generøs. Det utrolige er at  ingen vet hvem som har rett, for ingen,såvidt meg bekjent, har gjort beregninger av typen jeg her har beskrevet. På mange måter kan det hele ses på som et sosialdemokratisk komplott, for rundt om i Norges land finner man mange såkalte borgerlige politikere som ikke gjør annet enn å klage på at kommunen har fått for lite penger, og som mener at eiendomsskatt er eneste vei ut av uføret, selv om de "egentlig" er i mot det. 

Et annet utslag er et evigvarende hylekor etter større overføringer fra staten, som i sin tur må finansieres av større skatter, avgifter eller større uttak av oljefondet. Sistnevnte i disfavør til kommende generasjoner som fortjener at vi bruker oljepenger til investeringer, og ikke vår generasjons overdrevne offentlige velferd.

De er hellig overbeviste om at kommunen de bor i er blitt fattigere. Men har null tall å bygge det på, og ingen kan svare deg på hvilke beregningsmetoder de bruker i hodet når de kommer med sine påstander. Mener de at vi er blitt fattigere sammenlignet med 1970, 1990 eller ifjor? Hvordan kan man både klage på at kommunene får for lite penger og samtidig være innbarka motstander av at staten stadig vokser, hvis man samtidig ikke har peiling på om kommunen har fått det bedre eller verre?

I Sandefjord kommer jeg til å ta initiativ i en interpellasjon til at administrasjonen heretter forteller bystyret vært år om de anser at kommunens inntekter er gått opp eller ned når man altså tar hensyn til  befolkningsvekst, inflasjon, bytte av oppgaver mellom offentlige forvaltningsområder og om drift er fordyret av nye lover og forskrifter.

Et helt nøyaktig tall er det ikke mulig å få, men alt er bedre enn slik vi har det i dag, hvor kommuneøkonomi best kan beskrives som en tåkeheim. Tenk om administrerende direktør Morten Fon i sandefjordsbedriften Jotun hadde fortalt sine aksjonærer at sammenlignet med i fjor har selskapet 500 millioner kroner mer i omsetning, men han kan ikke fortelle om det innebærer en inntektsøkning - se det fikk heller aksjonærene finne ut av selv! Det er i realiteten slik alle kommuneinnbyggere i Norge blir behandlet.

Hverdagsfascisme

Argumentet fra en del maktpolitikere om at  "vi har det så bra, jeg skjønner ikke hvorfor du klager" er et godt gammel autoritetsgrep. Jeg ynder å kalle det "hverdagsfascisme". Man slår ned opposisjon med en helt generell og usaklig frase. Setningen har ikke mye demokratisk sinnelag i seg.

Diskuterer man noe konkret kan setningen gi mening. Hvis noen synes det er fint at vi har fått flere bompengefinansierte veier og fått tusenvis av nyansatte i staten, så er det klart det har noe for seg å si at vi aldri har hatt det bedre på disse feltene, og at ingen bør klage. Vi har jo aldri ansatt så mange i staten over en syvårsperiode noen gang, og det er aldri laget flere bompengefinansierte veier. Men som en generell uttalelse er setningen meningsløs. Vi har det ikke bedre når det gjelder veivedlikehold, sykehjemsplasser, sykehuskøer, politihelikopterkapasitet og mye annet.

Jeg har hørt setningen både i offentlige nasjonale debatter fra sosialdemokrater, og jeg har hørt den fra Høyrefolk i Sandefjord. Får jeg sjansen skal jeg besvare setningen med følgende neste gang: "Så det betyr at du ikke synes jeg har rett til å kritisere noen ting, fordi det er mange områder der ting går bra? Hvor demokratisk er det å si det?"

Jens Stoltenberg må gå

Den eneste fornuftige konklusjonen Jens Stoltenberg kan trekke av 22. juli kommisjonens rapport er at han søker avskjed som statsminister. Så langt har alle som har vært ansvarlige for beredskap og sikkerhet i Norge vært skånet for krav om avgang. Det skyldes den enkle psykologiske faktor at du kritiserer ikke en far som har rygget over eget barn. Men selv den type tragiske ulykker kan ende med straffereaksjoner for uansvarlig adferd.

Det var regjeringens egne venner, kolleger og barn som ble rammet 22. juli i fjor. Man føler seg ikke som et spesielt godt menneske over å kritisere noen når de er i en sorgprosess. Men i dette tilfellet må vi legge følelsene til side og se på fakta. Vi må ta de nødvendige skritt for at fremtidige regjeringer aldri gjør en like slett jobb.

Jens Stoltenberg har styrt Norge i en periode hvor vi aldri tidligere har hatt så store oljeinntekter. Han kan ikke legge skylden på manglende ressurser. Likevel konkluderer rapporten med at samfunnsberedskapen har vært underprioritert i store deler av regjeringstiden til statsminister Jens Stoltenberg (Ap), siden 2005.

22. juli kommisjonen påpeker at politiets operasjonssentraler har vært for dårlig bemannet og personalet var delvis utrent og at forbedringspunkter fra øvelser ikke er fulgt opp.

Men det verste av alt er etter min oppfatning helikoptrene. Politiets helikopter sto på bakken i juli i fjor, noe politimester Anstein Gjengedal i Oslo hadde varslet Justisdepartementet om. Det var enda mer kritikkverdig at de ikke øyeblikkelig ble kommandert opp i luften. Men det som gjør meg rasende er at problemet med helikoptrene fremdeles ikke er løst. Under leteaksjonen etter 16 år gamle Sigrid Giskegjerde Schjetne i forrige uke kom det frem at heller ikke nå er politihelikoptrene disponible.

En stats viktigste oppgave er å beskytte sine egne innbyggere mot indre og ytre fiender. Det er for meg umulig å konkludere med noe annet enn at Stoltenberg må gå.